Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





VamPus mjauer til Elefantzonen

I dag fikk jeg mail fra VamPus. Alle norske nerder som interesserer seg for blogging og internettbasert populærkultur, har hørt om VamPus. VamPus, VamPus. I 2005 vant hun Gullbloggen som kåret bloggen hennes til Norges beste. Forøvrig er VamPus snedig nok en karakter jeg forbinder særlig med sko. Samlingen hennes skal visst være oppi seksti par nå, 120 enheter, noe hun forøvrig oppgir allerede i bloggerpresentasjonen av seg selv. Random, distansert og tilfeldig: sterke, postmoderne vibrasjoner. Dette er blogging. Dette har jeg snakket om før.

For i går blogget jeg jo altså om mitt nye skoleprosjekt i medier og kommunikasjon: om featuren som (ikke) skal bli en feature om blogging (Eller skal den det?). Om det postmodernistiske ved å blogge. Eller om blogging generelt, og sånn. Du vet. / Uansett:

You’ve got mail! I’ve got mail! From whom? From VamPus? Oh yes, indeed. Les videre…

Stol og ekstase

stologekstase.jpg

Det var på biblioteket. Det var rett før dagens aller første kaffe. Det var akkurat da jeg fant ut hvilke bøker jeg kan komme til å få lyst til å skrive en gang. Helst nå. Det kommer og går, glipper ut av hendene mine så snart jeg har fanget det, og jeg logger på pesen for å blogge om det slik at følelsen ikke forsvinner. Men siden det tar så lang tid å logge på disse fjollete steinaldermaskinene, er det kanskje allerede for sent.

Fra hylla så den på meg, allerede før jeg så på den, og den hvisket «se på meg», og jeg så på den: Gunnhild Øyehaugs «Stol og ekstase». Og jeg tok på den. Jeg tok den nærmere og leste: «essay og noveller…». «Det er jo som en blogg», tenker jeg, «essay og tilfeldige, lekne, forvridde, samtidsdigresjoner og novelleaktige øyeblikk», like før jeg oppdager at «åh, det er jo på nynorsk». Men det stopper meg ikke i å like det. Devendra Banhart ler når jeg spretter bort til bibliotekaren og gir henne boka. Jeg vet ikke hvorfor hun ler, for det er vel ikke noe å le av at jeg låner en bok jeg aldri har hørt om før, mest fordi den hadde en fin forside? Bibliotekaren ler ikke.

Dette skal (ikke) bli en feature

Jeg har et nytt prosjekt på gang. (Eller har jeg virkelig det?)
Vi har fått en oppgave om sjanger, hvor vi skal velge en sjanger og fordype oss i den gjennom en teoretisk sjangeranalyse. Så skal vi, på valgfri plattform, lage et fysisk produkt i denne sjangeren. Jeg har valgt «postmodernismen» som min sjanger, muligens en smule påvirket av særemnet om filosofiens litteraritet. Nå skal jeg skrive en featurereportasje! Om blogging! Les videre…

Vi skriver for å føle oss mindre alene

Her jeg sitter, skriver på særemnet om filosofiens litteralitet, har jeg oppe sånn circa fem-seks tekstdokumenter tror jeg. Jeg teller dem ikke, jeg antar bare hvor mange de er, og roer meg med det. Strødd over hele skrivebordskjermen ligger de og ruger på det SCHVÆRE særoppgaven jeg skal levere på mandag. Jeg vet ikke om emnet er for stort, eller om jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg har mye igjen. Jeg gir vekslevis opp, er vekslevis ivrig. Likevel åpner jeg enda et tekstdokument. Jeg må bare blogge noe. Hvem blogger jeg for? Meg selv? Eller deg?

sofiesverden_film.jpg

Nåvel, denne er for meg. Jeg har en så sinnsykt trang til å skrive en slags novelle nå. Jeg mener å huske at noen en gang sa at «vi skriver for å føle oss mindre alene«. Det stemmer. Det er ikke det at jeg føler meg så forferdelig alene i sammenligning til hvordan andre måtte føle seg, men akkurat nå trenger jeg sårt å skrive om noe som jeg ikke kan uttrykke på noen annen måte enn gjennom en novelle. Eller en roman.

Men vi sier først novelle, det er så lite, roman er så stort, romaaaaan, det er som om jeg aldri kommer til å klare det, selv om jeg allerede på mandag vil ha fullført noe stort. Det virker så usansynlig, men det kommer til å skje, selv om jeg må døgne hele helga og samle alt søvnbehovet i en sovepose som jeg snører igjen og dytter under senga. På mandag kommer jeg til å holde en minst 15-siders selvskrevet utredning om filosofiens litteralitet i hendene. Les videre…

Datter av øyeblikket

Jeg får veldig mye bra kommentarer for tiden, og det må jeg bare si, jeg blir litt forfjamset. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg har liksom gått tom for ulike måter å si takk på. Det er merkelig hvordan slikt fungerer. Når man ikke får oppmerksomhet, lengter man etter den. Og når man har fått den, vet man ikke riktig om det egentlig var dette man ville ha. Usikker på om man er ydmyk nok, om man gjør det rette, om dette er noe man har riktig godt av, er kanskje dette en følelse man får av det meste i livet. Det er litt overveldende alt sammen.

I går kveld la jeg ut et bilde av Knut Hamsun på Facebook, helt uten grunn og uten at det egentlig har noe med saken å gjøre. Eller kanskje det har det likevel. Knut Hamsun hadde verken blogg eller Facebook. Hvordan påvirket dette ham? Savnet han noe slikt å henge fingrene i da han satt på den lille hybelen han beskriver i «Sult», bak vegger tapetsert med avisutklipp fra Morgenbladet, mens magen rumlet og tankene svumlet? Tenkte han noen gang at nå hadde det vært stilig å kunne sjekke «åssen det henger på feisbukk», slik de nå om dagen tenker i det moderne Kristiana? Hva om jeg og Knut Hamsun hadde byttet? Hva om han levde nå, og jeg levde da han levde? Ville jeg skrevet annerledes da? Hvordan ville han skrevet nå? Ville jeg blitt den forfatteren han ble? Hvordan ville han sett på situasjonen vi har i dag?
Har vi i det hele tatt noen situasjon?
Hva skulle det vært?

Jeg har en venn (kan jeg kalle ham det?) som er veldig opptatt av eksistensiell angst. Noen ganger ser jeg bare på ham med et tomt blikk når han tar opp emnet, betegnelsen er liksom litt overveldende i seg selv … «eksistensiell angst». Mens andre ganger, av en eller annen grunn, går det virkelig opp for meg hva han egentlig mener. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Noen ganger skyller det bare inn over meg med eksistensielle angsttanker, uten at jeg har det minste begrep, den svakeste anelse om hvordan jeg i alle dager skal få beskrevet hva jeg føler – og hva jeg egentlig føler i det hele tatt! Jeg kjenner det i hele meg, og det plager vettet av meg. Følelsen av å ikke klare å sette ord på noe som plager vettet av seg. Jeg klarer vanligvis å sette ord på det meste, men når det kommer til dette, når jeg noen ganger, gjerne når jeg sitter oppe om natten, «våkner» og får denne ekle, stikkende følelsen av at jeg egentlig sover fortsatt – at jeg har sovet hele mitt 18-årige liv – er det som om jeg ser på en film hvor jeg selv er hovedpersonen. Og jeg har ikke lest manus på forhånd. Les videre…

Russen som tenker utenfor boksen

Nissekro torsdag 20. desember

Hvis torsdagens nissekro for Stavanger- og Sandnesrussen var en fortelling, ville det vært en utrolig spennende fortelling! Kanskje det ER en fortelling? Kanskje jeg forteller den nå!

Det heter at du skal «tenke utenfor boksen» eller «think outside the box» hvis du skal være smart og lur og sånn. Men jeg har en tendens til å tenke alt for mye utenfor boksen. Jeg tenker så mye utenfor boksen at jeg ofte ikke eier tilstedeværelse inni boksen i det hele tatt! Dette skjer særlig i sammenhenger der jeg er i festlig selskap med mange alkoholiserte mennesker uten at jeg har drukket så mye selv.

Da vandrer jeg bare rundt og titter på folk, ser etter kjente – som jeg ikke finner, og får tusenvis av idéer til noveller og romaner, historier og fortellinger, til mulige karakterer og til konflikter og intriger. Jeg har begynt å ta med meg kulepenn når jeg skal ut. Jeg har den oppi veska. Fortellingene ligger jo strødd ut over hele gulvet, i veggene, på taket – overalt. Når alkohol konsumeres og vante hemninger slippes løs er ingen spennende hemmeligheter og situasjoner trygge. Men jeg bruker ikke pennen. Så tøff er jeg ikke. Notere på russekro? De ville trodd jeg var gal. Egentlig er det ingen som ville brydd seg, men det vet jo ikke jeg, for jeg er jo bare lille Binka fra Elefantzonen… (Og jeg er ikke sarkastisk!)

Men jeg er ikke den eneste gale. Folk er gale på andre måter enn meg. Det vet man for eksempel når toalettsetet ligger på gulvet utenfor toalettet, og folk mister retningssansen og går inn når de egentlig vil ut. Jeg er helt bekymra over hvordan sprøhetsskalaen på russekroene bare stiger og stiger for hvert arrangement. Hvordan vil det bli i mai?! I 23-tiden var en stakkars gutt på vei ned trappene med jakken sin dyttet mot fjeset. Han kastet opp i vildenssky, mens han gikk; han spydde rett oppi jakken sin. Det hele ble grisete. Det må ha vært fælt for ham, og det var fælt for oss. Iallfall meg. Jeg skulle helst gitt ham et klapp på skulderen, en kartong melk, et M-julehefte og en boks med julekaker, men når jeg tenker meg om hadde han vel kastet opp det også – rett oppå strekene til Mads Eriksen.

En russenisse, dritas to the bone – og Røde Sjøhus i Stavanger var fyllt til randen av dem! De tøt ut dørene; vinduene! Omringet av bimborussenissejenter med bimborussenissekjoler fra Kondomeriet, da musikken var dårlig, og ingen kjente nisser var i sikte; venninna var utenfor og røykte og utgangen var så full av ustødige nisser at det var umulig å komme seg forbi, gikk jeg en stund rundt og rundt, «outside the box», og kjeda meg. Tenkte filosofiske tanker om ting jeg gjerne skulle ha skrevet om.
Og så fikk jeg øye på Henrik. Les videre…

Språkbruksanalysen

Noen bloggere sier at de ikke legger ut skoleoppgaver, ferdige noveller og annet nøye gjennomarbeidet arbeid fordi de er redde for plagiering. Det er ikke jeg. Nå legger jeg ut den språkbruksanalyserende prøvebesvarelsen som ble applaudert i norsktimen, for både kommentar, inspirasjon og … plagiering?

De fleste norsklærere kjører jo plagiatkontroll nå i disse dager, så det er egentlig fint liten vits for en utleverende skribent å bekymre seg for slikt når hun vil dele sitt skriveprodukt på internett. Jeg synes bare det er for synd å la en tekst jeg faktisk fikk ganske godt til etter et såpass hardt arbeid i en fire timers periode i strekk, for evig og alltid ligge i en skuff og falle hen. Jeg får helt vondt i sjelen av tanken om at hvis jeg ikke legger ut denne språkbruksanalysen, så vil den aldri i hele sitt liv, som er evig, bli lest igjen. Er ikke det en grusom tanke? Derfor legger jeg den ut, ut på nettet, slik at folk kan finne den via Google når de søker på «Knut Nærum», «Knut Hamsun» eller «språkbruksanalyse». Eller kanskje noe helt annet. Vi skal ikke tenke så mye på risikoen for å bli plagiert, men heller muligheten for å bli lest! Alle blir glade. Alle vinner!

hamsun.jpg

Dette er en språkbruksanalyse av to forskjellige tekster om Knut Hamsun. Den ene er et utdrag fra «Litteraturhistorie VK1 og VK2″ av Øystein Rottem fra 1993; og den andre et utdrag fra «Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen» av Knut Nærum fra 2001. Forskjellen i bruk av virkemidler gjør at de to ulike tekstene, til tross for at de begge er sendere av samme informasjon, gir to helt forskjellige inntrykk av Knut Hamsun og forfatterskapet hans. Hva komme det av?

Ser vi på saken fra mange mils avstand, ser den ganske lik ut: Tema er Knut Hamsun, sender er forfatter av en bok, og en bok, den kan jo i bunn og grunn mottas av alle. Men det er ikke sikkert mottaker vil motta. Det er ikke sikkert hun har så veldig lyst!

I litteraturhistorieutdraget om Knut Hamsun er nemlig mottaker som regel nødt til å lese; det er pensum på skolen. Og med den voldsomt informative og verken appellative eller særlig ekspressive holdningen Rottem legger opp til, er ikke motivasjonen videre fremstruttende, selv om detaljene, sakligheten og alle årstallene står like rakt i ryggen som en tropp stålstrake tinnsoldater. Nøytraliteten får den streite og alt annet enn tvetydige teksten til å fremstå som intet annet enn den eneste fulle og faktabaserte sannhet. Den finner ikke på noe tull – ingen provokative sprell, ingen invitasjon til refleksjon eller diskusjon; den gjør bare som den blir bedt om; den informerer. Og så er resten opp til deg. Skal du reflektere eller diskutere, må du invitere deg selv. På denne måten er det slike tekster vi stoler på. Det er slike tekster vi har tillit til. De har ingen baktanker. De virker aldri forlokkende. De er bare rene og ærlige, pliktoppfyllende og entydige. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS