Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Ammoniumhydrosulfid

«… alvorlig og melankolsk …» hørte jeg, akkurat idet vi passerte hverandre, det ene sekundet i tåkelandskapet.

Som regel tenker vi på naturfenomener som metaforer på følelser. Skyer er drøm. Tåke er mystikk. Men hva er de egentlig? Hva er en sky?

En sky er en synlig mengde kondenserte vanndråper eller iskrystaller i atmosfæren.

Jeg synes det er utrolig spennende, på grensen til magisk, å lese alminnelig naturvitenskap om hva verden egentlig består av. Ganske rart egentlig … jeg er jo ganske poetisk anlagt. Men av en eller annen grunn får det naturvitenskapelige ofte naturen til å virke enda mer poetisk. Dette er noe vi er en del av. Du er en fantastisk, kjemisk prosess!

Bare å se slike avsnitt på Wikipedia kan gjøre meg svimmel av nysgjerrighet:

Skyer på andre planeter

Alle planeter i solsystemet vårt som har en atmosfære, har også skyer. Skyene på Venus består av svovelsyredråper. Mars har høye, tynne skyer av vannis. Både Jupiter og Saturn har et ytre skylag som består av ammoniakk, et mellomliggende skylag av ammoniumhydrosulfid og et indre skylag av vanndråper. Uranus og Neptun har atmosfærer som er dominert av metanskyer.

Saturns måne Titan har skyer som man tror består av flytende metan. Romsonden Cassini-Huygens har oppdaget bevis på væskekretsløp på Titan, med blant annet flytende elver på overflaten av månen.

Svovelsyredråper. Ammoniumhydrosulfid. Indre skylag. Høye, tynne skyer av vannis. (!!) Metanskyer. Romsonde. Iskrystall. Kondensasjonskjerne. Er ikke det poesi … så vet ikke jeg.

Da jeg var liten ville jeg bli astronaut

Da jeg var liten ville jeg bli astronaut, selv om jeg var hun lille jenta som aldri ville ta karusellene på tivoli. Enten var jeg ei skikkelig pyse, eller så var jeg bare utrolig smart. Jeg visste at vi ikke kom oss noe sted av å snurre rundt på den måten.

I natt kom den første snøen. Jeg trodde aldri den skulle legge seg da vi skimtet den i går, for det gjør den aldri her. Den bare siger gjennom asfalten, inn i jordskorpa, hvor den smelter i lavaen og forsvinner. Men da jeg gikk ut døra, var det enda mer snø enn det var meg. På slike morgener må man gå som en katt. Løfte foten høyt, sette den ned igjen. Høyt, sette den ned igjen. Vi lister oss så stilt på tå. Slik går jeg i snøen akkurat nå.

Jeg snur meg og ser sporene. Alt setter spor. Du kan ikke bevege deg uten at det kan bevises. Det er som historikk-funksjonen i nettleseren din, eller som overvåkningskameraene på bussen og i byen. Hele snøbyen er et gigantisk forstørrelsesglass. Det er forandring, og jeg må stoppe opp og se på lyset. Er dette en film? Jeg må flytte lua fra pannen. Månen, lyktestolpen, morgenlyset og den første snøen, uopptråkket. Jeg er den første som setter sporene i den. Jeg er en astronaut. Vi er på månen. Jeg og du.

Månen er stor og rundt. Jeg ser den oftere og oftere, og sola ser jeg aldri lenger. Hallo, månen! Hei! buldrer månen tilbake. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS