Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Förenkla

Jeg tar trikken til Birkelunden for å gå til tannlegen. En som sitter på skrått bak meg tygger og smatter så høyt på tyggisen sin at jeg blir nødt til å tvitre det. Jeg snur meg og ser at tyggisen hans dingler halvveis utfor munnen. For hver tygg plasker det mer i de glefsende munnvikene enn Oslo-trikken skrangler. Jeg lurer på hvorfor han gjør det. Og det er en lur regel å ha. Er det noe som plager deg: Bruk det. Skriv om det, samle det oppi din hemmelige pose med virkelige situasjoner som du vanligvis ikke hadde klart å tenke ut selv. En gang trenger du en karakter som sitter på trikken og er litt irritert. Hvorfor er hun irritert? Jo! Det er en som sitter på skrått bak henne og smatter på en tyggis. Vips, og historien er i gang.

Jeg slår opp min røde paraply med prikker, og følger den blinkende, blå ballen i kart-appen på iPhone. Jeg er alt for tidlig ute. Skal jeg gå inn og forsvinne i en novelle av Lars Saabye Christensen som jeg har med meg? Venterom har jo en tendens til å være litt kleint. Jeg fortsetter nedover Thorvald Meyers gate, helt ned til Olaf Ryes plass. Jeg går inn på Granit på hjørnet ved siden av Kaffebrenneriet og finner en veldig uvanlig notatbok. Det er hull i den. Jeg lurer på hvordan arkene kan se ut da, og oppdager at den består av klistre-post-it-lignende lapper. Det er jo kjempegøy og nyttig! Jeg har fått sansen for post-it-lapper, å ha notatene fremme istedet for gjemt bak fine permer. I hvert fall noen typer notater.

Jeg er en veldig distré person. Jeg trenger kanskje ikke si at dagens dato og et bestemt klokkeslett med påskriften tannlege akkurat nå sto skrevet på en rosa post-it-lapp som hang på veggen hjemme i leiligheten? Når man er distré trenger man å ta noen forhåndsregler. Jeg kjøper notatboka som en tannlege-trøstepremie til meg selv. For selv om tida med tannlegens premieskuff er forbi, betyr det ikke at du noen gang blir for voksen til å trenge en oppmuntring før du skal gape opp med spyttsuger i munnviken og tannkjøttet skal brukes som nålepute.

Dette er første gang jeg går til tannlege i Oslo. Og i Oslo må gatene tydeligvis være ganske mye skitnere enn jeg var klar over. I en hylle står det noen sko. På veggen står det at man må ta av seg på beina og sette dem der (skoene altså, ikke beina …) eller ta på seg blå poser på skoene. Jeg begynner å tenke på den episoden av Sex & the City hvor Carrie er på et baby-selskap og må ta av seg sine Manolo Blahniks fordi barn tydeligvis har en tendens til å plukke opp ting fra gulvet og putte dem i munnen. Men når Carrie skal forlate selskapet er skoene borte! Jeg har vel å merke ingen Manolo Blahniks, men velger likevel heller de blå posene. Istedet legger jeg fra meg min røde paraply ved siden av en svart paraply som ligger der fra før. Jeg ser for meg at de befinner seg i sitt eget paraply-tannlege-venterom, og at de smalltalker om «det fine været i dag». For paraplyer elsker såklart regn.

Håndskrift

Dagens notatbokskribling. Tenkte at jeg like gjerne kunne legge det ut som den er. Jeg synes nemlig det er veldig spennende å se håndskriften til andre. Jeg liker idéen om en sammenheng mellom håndskrift og personlighet. Når jeg tenker på håndskrift er jeg ikke opptatt av at det skal være estetisk pent — men at håndskriften er karakteristisk! Og at den som skriver ikke kunne tenke seg å skrive på noen annen måte. Det gjør skriften pen i seg selv. Sånn som du skriver når du ikke bryr deg.

Men hva er det som bestemmer hvordan du former den formen på bokstavene som bare du gjør, men som likevel ligner på noe som skaper mening, og som vi alle forstår? Hva er det som gjør at noen skriver smått og andre skriver stort? Noen skriver m-er med lange bein, andre med korte. Noen skriver bokstaver som lener seg en fremover, som en gjeng sprintere i startblokker. Noen skriver dem kompakt og sammenpresset, som tilskuere på en konsert. Eller enkle og ledige, som om hver bokstav har på seg pysjamas: Eller enda bedre, har en personlighet hver for seg selv. Men har bokstavene de samme personligheten som personen som lager dem?

Da jeg var yngre la jeg oftere merke til små detaljer i andres skrift. Jeg testet bevisst ut mye for å finne ut om jeg klarte å skrive sånn selv. Hvis jeg hadde et eksemplar av noe som noen hadde skrevet for hånd, prøvde jeg gjerne å etterligne hvordan de skrev. Sakte og nøyaktig. Da det ikke lignet skjønte jeg ikke hvorfor. Men så innså jeg at det hadde noe med farten å gjøre. Hvordan farten vi skriver i påvirker utseendet på bokstavene, og lurer inn en krøll her og en der, som vi ikke en gang tenker over.

Av og til når jeg skriver fort for hånd og hodet mitt er et helt annet sted, blir jeg plutselig dratt tilbake til arket: Hvordan fikk jeg til å skrive g-en sånn? Jeg prøver å skrive den på nytt, slik som den forrige, men jeg får det ikke til! Det er som å etterligne håndskriften til noen andre igjen. Så fortsetter jeg å skrive, men etter en stund, i et annet ord, dukker den opp igjen! Denne rare bokstaven som jeg ikke klarer å forklare. Den bare dukker opp. Fra det ubevisste et sted. Noe av det som gjør håndskrift veldig fascinerende og interessant.

Gammel vane?

Mammadamen har et innlegg om lesing og skriving, digitalt og på papir. Hvordan og på hva liker du best å skrive? spør hun.

For meg er det som med spørsmålet om å skrive opp eller å skrive ned. Jeg skriver opp på papir, og jeg skriver ned digitalt. Det jeg skriver på papir er sjelden varig, men likevel viktig. Å skrive, rable og drodle på papir har blitt et verktøy for meg når jeg rett og slett bare vil tenke. Det løser opp, på en måte som det digitale gjerne låser. Se på ordene som formes langs streken som du tegner. Å tenke med pennen. Tenke med hånda. Bare rable i vei, og la tankene styre seg selv. Det er noe i det — papiret — men er det bare en gammel vane?

Jeg skulle gjerne klart å tenke med iPhonen, eller iPaden. I påsken skrev jeg et innlegg om den nye Moleskine iPhone-appen. Den burde være perfekt. Moleskine i ekte notatbok-ånd. Samtidig som man kan samle, lagre, søke, dele. Drodle med fingertuppen. Ingenting som må ligge og samle støv i kasser i all fremtid fordi man ikke orker tanken på å kaste det. Som å kaste en del av seg selv. Det digitale er virtuelt, ubegrenset og fritt. Jeg heier på det digitale! Det er det beste alternativet, i teorien.

Men ikke i praksis. Jeg prøver å skrive handlelister, huskelister, todo-lister digitalt. Det går for tregt, jeg glemmer de notatene jeg har der. Jeg kommer ikke på å stryke ut ting fra todo-lista i den ene appen, fordi jeg allerede har begynt å teste ut en ny. I farta river jeg til meg en papir-notatbok. En penn. Og så bare skriver jeg. Å skrive på papir. Som å drikke et glass iskaldt vann med en skive lime oppi — i ørkenen. Det er noe nesten instinktivt ved det. Deilig frigjørende. What you see is what you get. Så enkelt og effektivt. Med digitalt blir det dessverre mer: Hvorfor gjør du sånn? Det var ikke det jeg mente!

Og det tenker jeg. Samtidig som jeg heier på digitale. Jeg heier fortsatt på det digitale. Jeg skulle ønske det fungerte å tenke med iPaden, med iPhonen, slik jeg kan tenke med pennen. Og det som er enda mer interessant er at jeg kan tenke med tastaturet på en maskin med større skjerm, og som jeg er vant til — en digital skriveplattform så naturlig at jeg rett og slett glemmer hva den er.

Hvis det bare er snakk om vane, noe som vi i voksen alder ender opp med å tenke på som nesten instinktivt, så lurer jeg: Hva hadde skjedd hvis alle førsteklassinger hadde fått en iPad til å skrive sine første bokstaver på. At de aldri hadde holdt en tegnestift, en papirblokk, en blyant. Da må jo det digitale bli det mest naturlige for dem. Eller ikke? Det er jo blitt vist at selv små barn har en veldig intuitiv forståelse av ny teknologi. En liten jente som tester ut apps og spill, helt uten at noen har forklart henne hvordan det fungerer. En liten gutt som får et bilde i papir på bordet foran seg, legger pekefingeren og tommelen oppå det og beveger dem fra hverandre, slik man forstørrer ting på iPad, iPhone og styreflaten på Macen. Men ikke på papir. Her er det andre regler som gjelder.

Når det er sagt: Jeg kan ikke forestille meg hvordan mennesker har skrevet hele bøker for hånd. Jeg opplever en ekstrem stor frihet som har muligheten til å skrive lange tekster digitalt, klippe, lime, flytte på avsnitt som ingenting. Jeg husker jo også den gangen da selv dét var en utfordring. Jeg finner ikke den riktige bokstaven! Nå flyr fingrene over tastaturet, og jeg tenker ikke en gang over det. Det føles så naturlig, at mens jeg skrev dette innlegget glemte jeg ofte at jeg faktisk skriver digitalt akkurat nå. Det er veldig rart. Nesten sånn at jeg må ta en runde med meg selv for å avsløre uoppdagede selvmotsigelser.

Jeg lurer på om det også vil bli slik med den digitale drodlingen. Skrible, rable, tenke med pennen. Eller er det et kapittel for seg selv?

Moleskine iPhone-app

Moleskine — det legendariske notatbokmerket brukt av van Gogh, Picasso, Hemingway, Chatwin, og andre kunstnere gjennom århundrer. Riktignok brukte nok ingen av dem akkurat denne versjonen av Moleskine. Selv om sidene er kremhvite og omslaget er mørkt også her. Hvor går grensen? På fredag ble Moleskines iPhone-applikasjon lansert.

+ Last ned Moleskine for iPhone

Skrive, drodle, lime inn bilder. Du kan bruke app-en slik du ville brukt en vanlig Moleskine. I tillegg er det mulig å plassere notatene dine på kartet med geo-tags, slik at iPhone lagrer koordinatene for stedet du befinner deg på, og markerer dem på et kart.

Notatene kan legges til i kategorier med tilhørende fargekoding og symboler. I ekte Moleskine-ånd kan du velge om du vil ha blankt, linjert eller rutete ark. Hvert notat kan ha flere sider. De scroller ikke, så når de blir fylt opp, går innholdet videre over på neste side. Teksten kan endre størrelse og farge, men så vidt jeg kan se, er det ikke mulig å skifte font. Det er foreløpig heller ikke mulig å ha forskjellige skrifttyper i samme notat.

I grenselandet mellom digitalt og analogt vil det alltid være en stor utfordring. Vi forventer at de digitale notatbøkene skal leve opp til de analoge. Det å ha like mange muligheter i en iPhone-notatbok som du har i en av papir, er umulig. Meningen burde være å ha annerledes muligheter. Ting som en analog notatbok aldri kan tilby, slik som trådløs synkronisering, søkefunksjon og lydopptak. Alle disse er funksjoner som iPhone-Moleskinen av uvisse grunner mangler.

Til tross for dette har app-en et tiltrekkende grensesnitt med farger, symboler og eselører. Jeg liker at du kan putte inn bilder i notatene og forme teksten rundt dem. Og tegne over bildene og teksten. Slik kan du f.eks. skrive og deretter gå over og ringe rundt, understreke, eller overstreke ord. Du kan også dele notatene via Twitter, Facebook eller e-post.

Det er en app som er spennende å utforske. Du drodler med fingertuppen, limer inn bilder og forstørrer og forminsker dem automagisk. Og selv om noen av grensesnittet logiske svakheter gjorde det forbausende vanskelig å i det hele tatt å finne ut hvordan jeg kunne tegne, så var det veldig fascinerende da jeg først fant det ut.

Men det blir med leken. Og oppdagelsen.

For la oss innse det: Appen er laget — ikke først og fremst for å føre Moleskine-tradisjonen inn i de digitale rekker — men for å selge flere Moleskiner av papir.

Det handler om å lage noe tidløst brukervennlig og perfekt. Noe som kan føles like bra som det ser ut. Moleskine gjør det ikke på iPhone. Men på papir. Slik det har vært i hundre år, og noen ting kan gjerne forbli som de har vært, i hundre år til.

Jeg skal ødelegge disse notatbøkene

Wreck this journal og Mess — the manual of accidents and mistakes er to bøker av Keri Smith som oppfordrer til å eksperimentere, lage kaos, ødelegge, være vågal, prøve nye ting, bli skitten, og prøve noe du aldri har prøvd før. Bøkene er fulle av rare oppgaver som du skal utføre og dokumentere på boksidene. Det kan være å rive ut en side, putte den i lommen, vaske den i vaskemaskinen, og lime den inn i boka igjen. Det kan være å skrive ned en indre monolog, dokumentere at tiden går, beskrive en kjedelig hendelse i detalj. Det kan være å legge en notatbokside på gulvet og hoppe på den, eller lime inn klistremerker som du finner på frukt.

Det kan være å krølle til en side og glatte den ut igjen.
Det kan være å tegne sola på 10 forskjellige måter.
Det kan være å plassere notatboken på et offentlig sted og få andre til å tegne i den.
Det kan være å tegne med en tusj eller penn med blekk som går igjennom siden og prøve å lage så mye kaos som mulig.
Det kan være å lage kaos med forskjellige, mystiske ingredienser og få andre til å gjette hvilke du har brukt.
Det kan være å kaste ting i luften, ta bilder av dem og lime dem inn i notatboken.

Den anti-estetiske idéen som disse bøkene representerer, kan forbindes med fluxus og dadaisme. Kunstbevegelser som påvirket kunstnere rundt første verdenskrig og første halvdel av 1900-tallet til å uttrykke seg gjennom kollasjer, irrasjonalitet og nihilisme, fritt for regler og normer.

Tidligere denne uka skrev jeg om konseptuell skriving. Det har mye til felles med Wreck this journal og Mess. Det handler om å låne ting fra offentligheten, sette det sammen på nye måter, eller plassere det i nye kontekster slik at det gir en ny mening.

Som jeg har skrevet om tidligere er dette helt nytt for meg. Jeg har hatt en mer nyromantisk innstilling om at kunsten skal komme fra hjertet og sjelen og … Gud? (Hvis det fins noe der ute!)

En gang vi var på en Fluxus-utstilling, syntes jeg det bare var påklistret tullete. Rumpa til Yoko Ono var der. Det var nøkler, og blyantstrek på en hvit flate. Det var lett, lekent. Eksperimenterende. Men jeg forsto det ikke. Det var innsnevret og sært. Jeg lette etter mening, og jeg fant det ikke. Kanskje var det akkurat den frustrasjonen fluxus-kunstnerne var på jakt etter. Mangelen på mening i verden. I beste fall ender man opp med en elitistisk tilfredstillelse. Mens jeg savnet å sitte igjen med noe som kunne bety noe for meg … personlig.

Kanskje er det de romantiske greiene som snakker igjen … Når jeg lager noe, ønsker jeg å snakke til hjertene til folk, fremfor hodene deres. Jeg vil spille på følelsestangentene.

Jeg har ikke begynt på disse konseptuelle ødeleggelses-og-eksperimenterings-bøkene enda, men jeg skal prøve å legge fra meg litt perfeksjonisme og selvbevissthet, og starte. Å finne idéer og konsepter gjennom tilfeldigheter og surrealisme synes jeg er en god idé. Det spørs bare når et slikt kunstnerisk uttrykk blir meningsfullt nok å vise til andre. Jeg er opptatt av at ting skal gi en selvforklarende mening. Jeg vil lage noe tidløst.

Men hvorfor vil jeg egentlig det? Hva er poenget? Wreck this journal og Mess oppfordrer til å fokusere på det som er her og nå. Jeg tror ikke konseptuell kunst er tidløst. Man vil alltid tenke Hvorfor gjorde de dette? … og der ligger også meningen. Hvorfor skrev de dikt med ord som ikke betyr noe f.eks? Og svaret finnes bare i tiden, konteksten og sammenhengene.

Jeg tror på kaotiske idéprosesser. Jeg er allerede ganske flink til å ikke behandle notatbøkene mine unødvendig forsiktig. Min allerede iboende forkjærlighet for overstrykninger, liv og autensitet fikk meg jo til å kjøpe disse rare notatbøkene i utgangspunktet. Det blir sånn som det blir — og sånn blir det. Det trenger ikke å gi en mening. Det trenger ikke å gi en mening. Først når vi slutter å prøve å lage noe med mening, vil det dukke opp noe som har det.

Sentimental uten blygsel

Kunstneren Rob Ryans har illustrert og skrevet til denne notatboken som jeg kjøpte på Urban Outfitters i København. På baksiden står det: He freely admits his pictures and stories are unashamedly sentimental. Det synes jeg er spennende … Sentimental uten blygsel!

All of these words and all of these pictures, and these small scraps of purpose and intention and dreams, will walk along side of me and keep me company on this my great journey, and will serve to remind me to savour all my days spent upon this earth.

Jeg innrømmer det. Jeg har en forkjærlighet for det romantiske. For det sentimentale, delikate og melankolske. Det kommer frem i måten jeg er på, og på hvordan jeg skriver. Det er aldri meningen å være søtladen, for det er ikke tilgjort. Alle er sentimentale. Alle kjenner et lite hopp i brystet når det er noe som er fint på en enkel og plutselig måte. Hvis ikke burde de utsette seg for det sentimentale oftere. Det kan være både friskt, modig og utfordrende.

For hvor går grensen mellom det sentimentale og det pompøse? Det sentimentale og klamme, det sentimentale og klisjéfylte? Noen synes det er lettere å være sentimental på engelsk. Det er trygt å gjemme seg bak språket. Et språk som på mange måter har lagt ned terskelen for hva som er sentimentalt, og hva som bare er ord, fordi vi allerede har hørt mennesker så mange ganger før være sentimentale på engelsk. Hvordan kan vi skrive og lage ting på norsk, som er sentimentale, ærlige og følsomme, men som likevel er bra?

Jeg tror det må starte med noe: Å være sentimental uten blygsel.

I’m not writing it down to remember it later, I’m writing it down to remember it now.

Jeg er blå! Jeg har 48 sider og kommer fra Fieldnotesbrand.com. På baksiden av meg står det masse fakta og trivia om New York. Visste du at New York har et offisielt statsinnsekt? Ja — og at dette er en marihøne med 9 prikker? Og at New Yorks statsreptil er en slags skilpadde? Statsfisken er en slags ørret. Og så er det noe med state luminary. Ordboka sier at det er at det betyr en berømt person. Og etter kolonet står det Herb Lubalin, en kjent grafisk designer. Da hun googlet det tenkte hun at det virker så kjent, så hun må researche mer på det. Noen som kan hjelpe? Ja, — Binka har forresten fått vondt i halsen av vinteren. Hun tenker på hva det kan sammenlignes med, og skriver at det er en kråkebolle som har flyttet inn i halsen. Den følelsen. En annen ting, da hun slo opp kråkebolle i ordboka, jeg vet ikke hvorfor, fikk hun ordet sjøpiggsvin i retur. New Yorks dyr er bever. Det må være et av de rareste og mest sjarmerende dyrene i hele verden. Det passer bra til New York, tror jeg.

Følg Elefantzonen med RSS