Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Midnight in Paris

Det er okei med sommer, altså. Men nå kjenner jeg at jeg snart kan tenke meg å søke tilflukt i en sval kino med Midnight in Paris. Den er skrevet av Woody Allen, og ut ifra traileren ligner den i hvert fall ganske mye på en annen Woody Allen-film: Vicky Christina Barcelona. Jeg liker hvordan disse filmene aldri er forutsigbare. Alltid komiske. Og rare — faktisk, litt absurde. Litt skrudde, egentlig. Men samtidig, om det i det hele tatt er mulig, riktig så romantiske. Skarpe, men lette. Og visstnok, (i dette tilfellet)– magisk.

Har du sett den?

Verdens beste skriveråd

Jeg fant denne videoen via en finfin Tumblr-side som jeg følger; Writing Advice, og da visste jeg at jeg hadde dagens blogginnlegg. Den er hentet fra Finding Forrester — en nydelig film som jeg nesten hadde glemt. Den handler om å skrive. Jeg er veldig glad i filmer om å skrive. For noen år siden blogget jeg om den, hvis du vil kan du lese det her.

Forrester: No thinking! That comes later. You must write your first draft with your heart. You rewrite with your head. The first key to writing is… to write, not to think!

Det er ekstra rart å se dette nå. På skolen det siste halvåret har vi nemlig holdt på sånn som dette. Få en oppgave, og bare sitte slik og skrive i et par minutter, før alle leser opp det de har skrevet. Dette klippet fra Finding Forrester minner meg på hvilken utrolig bra øvelse det er. Hvis du kjenner at du har lyst til å skrive, så må du jo ha noe på hjertet. Hvis du kjenner at du er redd for å skrive, må det definitivt være noe der. Det er skummelt å skrive. Jeg kjenner det, jeg også! Derfor må vi prøve å lure oss selv, slik som Jamal og Forrester i filmen. Bare skriv, ikke tenk. Trykk på tastene, ikke vær forsiktig, trykk i vei. Skriv om fargen på himmelen, fargen på sokkene dine, fargen på fingerneglene dine. Og når du er inne i flyten, snirkle deg sakte innom det du egentlig skulle ønske at du kunne skrive. Dypp nedi med den ene tåa. Litt etter litt.

Oi! Og plutselig har du et førsteutkast! Her er det. Førsteutkastet. Det er helt sant. For å skrive må du skrive. Verdens beste skriveråd. Jeg glemmer det hele tiden selv. Men hver gang jeg kommer på det vet jeg at det er det eneste som skal til. Men hvorfor er det da så vanskelig å huske?

Hvorfor sier de ikke hadet på film?

Film er fortettet virkelighet, men når folk på film og i tv-serier bare avslutter telefonsamtaler helt sånn uten videre, begynner jeg å tenke på mange rare ting. Avslutter virkelige mennesker telefonsamtaler på denne måten? Jeg hadde i hvert fall blitt ganske forvirra hvis jeg hadde snakket med noen i telefonen og samtalen hadde blitt avsluttet uten et hadet.

Alt det der smalltalket som må med i en telefonsamtale — en av de mange grunnene til at jeg prøver å unngå det — er kuttet vekk. Og det er ingen som stusser over det. Det er aldri noen som ringer opp igjen etter at hovedpersonen har slengt på røret etter et kort ok. Ingen som spør ble vi brutt? eller sa jeg noe galt? Det rare med telefonsamtaler på film er at det virker som om karakterene er synske og på mirakuløst vis kan se hva den andre tenker, at den andre smiler, de kan liksom se at den andre lytter.

Det er noe av det som er rart med å snakke i telefonen. Det er bare lyd. Tonefall og stemmeleie. Alle de ekstraeffektene i kroppspråk og blikk forsvinner. Det er improvisert der og da, gjennom informasjon og reaksjonen på den. Men på film vet såklart alle akkurat det de trenger å vite. Og jeg er glad for at filmer blir fylt med andre ord enn hadet.

Men jeg lurer på hvordan filmens telefonsamtaler påvirker de vanene vi virkelige mennesker har. Selv har jeg mer sansen for SMS på film. Det kan være en ganske sterk følelse når det lyder et pling, og det står et budskap der, men ingen sier noe. Det runger i komplett stillhet.

Hva bør egentlig være med i en historie? En ting er hva som får fram meningen. En annen er hva som er troverdig. I en skriftlig historie fyller du mentalt ut fortellingen mens du leser, og mye kan være abstrakt eller underforstått. Det kan stå Ok som siste ord i telefonsamtale-dialogen, før et nytt avsnitt begynner. Men det trenger ikke bety at det var slik det sluttet. Det kan bare bety at det var der poenget var ferdig.

Gjelder det samme på film? Kanskje. Men der er det fysiske i tillegg. Det visuelle punktet — lyden! — der røret treffer telefonen (hvis filmen er fra senest slutten av 90-tallet vel å merke). Og som du ser i videoen over, som har samlet flere amputerte telefonsamtaler fra flere forskjellige filmer, virker det nesten som om det er en inneforstått oppskrift på dette i filmens verden: Her legger vi på uten å si hadet!

Har du lagt merke til dette? Hva synes du? Sier du hadet før du legger på?

Filmtrailere. Déjà vu

Hvor ofte har vi muligheten til å se en film uten å vite noe som helst om den på forhånd? Jeg har tenkt på dette med filmtrailere. Pleier du å se traileren før du ser filmen? Det gjør jeg. Frem til nå. Før påske var klassen på forhåndsvisning av en ny, norsk film som kommer på kino først i september. Jeg ante ikke hva jeg skulle forvente. Det var en super opplevelse. Da slo det meg virkelig hvor sjelden vi faktisk får oppleve film med et friskt blikk.

Filmtrailere burde antyde filmens stemning ikke handling. Noen ganger sjekker jeg traileren til filmer etter jeg har sett dem, og det er jo som et resymé. Det verste er at denne filmtrailer-tendensen bare blir verre med tiden. Ikke bare blir trailere mer innpåslitne og prangende, det blir også vanlig med boktrailere.

Alle kjemper om oppmerksomheten. På den ene siden er det bra: Film og kultur må jo markedsføres på en eller annen måte. Men er det mulig å gjøre det uten at det går ut over selve filmen? Den déjà vu-følelsen som nesten ubemerket frarøver deg muligheten til å se en film (og snart lese en bok) slik den var ment å oppleves. Ikke med en uttalelse i bakhodet som noen skrev om filmen på Facebook eller Twitter. Men slik den er i seg selv.

Jeg vil bli overrasket.

Sorry, I’m late. / That’s okay, time doesn’t exist.

På skolen i dag så vi kultfilmen Slacker fra 1991, og den koreanske Vår, sommer, høst, vinter … og vår fra 2003. To filmer så vidt forskjellige som det går an. Den ene drevet av dialog, den andre av handling. Begge ekstreme på hvert sitt område. Slacker var nok den jeg kunne tenke meg å se igjen. Vår, sommer, høst … etc. var mer klassisk dramaturgisk og «enklere» å forstå. Men det var mange opprivende scener med, den minnet litt om Norwegian Wood. Sterk og viktig én gang, men ikke noe jeg orker å grave oppi. Jeg har sett to asiatiske filmer i det siste, og begge har selvmord, død og depresjon som sentrale temaer. Hvorfor? Det er rart med film. Etter den tristeste, mest opprivende historie i verden kan du ende opp med å føle deg lykkeligere. Jeg har lest at å se en skummel film gir endorfiner, altså lykkehormoner. Like absurd som det er sant. Men det er nok også det å skifte perspektiv fra deg selv til noe så fjernt fra deg selv som du kan tenke deg. Jeg tror vi kan si: Å leve deg inn i noen annen enn deg selv, gjør deg lykkelig. Det er en fin ting som bøker og filmer kan gi oss.

Noe av den emosjonelle forskjellen mellom å se en film drevet av dialog, i motsetning til en drevet av handling, er at en handlingsdrevet film blir så stille at du bare blir helt overlatt til deg selv og dine egne refleksjoner. Det kan være ganske ekkelt. Blant mennesker er det sånn at noen personer begynner å snakke veldig mye når de er nervøse eller utilpass. I det tilfellet er Slacker den personen, og Vår, sommer, høst … etc. den utilpasse situasjonen.

Fordi begge disse filmene har så «strenge» rammer innenfor sitt univers, blir det interessant å spørre: Hva hadde skjedd om vi hadde tatt én karakter fra den ene filmens univers og satt inn i den andre filmens univers? Kanskje er det nettopp de karikerte universene som gjør begge filmene såpass sære.

Det er godt å bli konfrontert med utradisjonelle filmer av og til. Sånne som du alltid tenker du skal se, men du gjør det aldri (Jeg har fortsatt (1963) på hylla men våger knapt å tenke på den). Når vi skal se film skal vi liksom slappe av. Ikke sant? Å se filmer som dette er nesten en jobb i seg selv. Sånn sett kan det noen ganger være bra å se slike filmer på kino. Eller som i mitt tilfelle: På skolen. Du gir deg en forpliktelse til å fokusere og lete etter mening. Jeg skal være den første til å si at jeg gjerne ville gitt opp og heller sett en klassisk dramaturgisk komedie. Men slik noen filmer får deg til å føle deg bra, får andre deg bare til å føle, gjerne at det ikke er deg det handler om. Og nesten alltid er det en god følelse. Men kanskje mest i ettertid.

Slacker er regissert av Richard Linklater som også har regissert Before Sunrise og Before Sunset. Alle disse er veldig dialogstyrt. Vi så Slacker tekstet på engelsk, og det hjalp veldig på konsentrasjonen. De prater hele tiden. Når de ikke prater, kikker de bare ut i lufta, eller gjør andre ganske uvesentlige ting som ikke har noen effekt på handlingen. Men er det ikke sånn virkeligheten faktisk er? Full av tilfeldigheter og uvesentligheter. Så kan man jo lure på om filmer burde imitere virkeligheten, eller infri til de forhåpningene som vi har til den.

Se Slacker på YouTube

Lost

Har du en favorittfilm? Klarer du å velge bare én, hvis du må? Da velger jeg Lost in Translation (2003) av Sofia Coppola. Jeg liker at den er så stille. Og så visuelt vakker. Ganske rart å være forfatterspire og like de delene best hvor ingen sier noe. Eller kanskje er det ikke så rart likevel. Hvordan skriver man seg et univers der det er godt å bare være stille? Noe av det vanskeligste, og fineste … synes jeg. (Det gir meg lyst til å skrive noe.) Lost in Translation er uanstrengt og avslappende. Den er tung og lett på samme tid. Det skjer så mye mellom linjene, i blikkene, under overflaten. Så er det en underfundig og selvironisk humor der som jeg liker. Disse små detaljene som får meg til å trives i dette universet. De små, eksistensielle samtalene: Hvem er det meningen at jeg skal være? Ingen vet det. Det handler om å finne den ene personen som vet at han ikke vet det. Og: Ikke vite sammen. Finnes det et norsk ord for lost? Mistet? Bortkommen? Passer ikke. Lost. Dette er et rart og forvirrende sted. Så legg hodet på skulderen min, du finner ut av det.

What are you doing? Writing

overlevde flyulykke
sluttet som pilot
startet å spille saksofon

tar opp mobilen

fra bukselommen
mot mikrofonen
moon river

off to see the world

ca. 18:47, førpremiere National Geographic, Frogner Kino

Følg Elefantzonen med RSS