Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Mac på museum

I disse dager er macen min for salg på Finn.no. Jeg tenker noen ganger på at hvis jeg var en berømt forfatter, så kunne min gamle MacBook Pro blitt solgt for store penger på kjendisauksjon. Bare for klenodiets skyld. Ingen ville brydd seg om at det finnes macer der ute nå som har mer GhZ. Heller ikke at den sikkert trenger en oppdatering. Hvis jeg var en berømt forfatter, ville de bare satt den inn bak et blankt, låst glass. De få gangene de ville berørt den, ville det være med den varsomste hånd, innepakket i hvite hansker.

macbook0708.jpg

Men vent nå litt. Selger jeg macen min? Hva skal skje med Elefantzonen da? Macen er jo mitt aller viktigste verktøy! Har jeg blitt gal? Skal jeg bruke pengene på surfebrett, emigrere til Florida og slutte med skriving for alltid? Nei! Akkurat i dette øyeblikk skriver jeg på min nye 2,1 GhZ 13’’ Macbook (bildet). Hva er vitsen med å ha en bærbar data hvis den er 15’’ og jeg ikke gidder å ta den med meg steder? Nå gidder jeg å ta den med meg. Jeg kunne til og med tenke meg å ta den med meg uten planer om å bruke den. Bare for gleden av å ha den med. Det er litt dumt å bli så forfengelig av en teknologisk duppeditt. Men det kan også, i noens øyne, anses som dumt å gå fra MacBook Pro til MacBook, uten pro. Det er mye vi ikke forstår mellom himmel og jord. Nå som jeg blir ’pro’ mediegrafiker vil jeg kanskje heller bruke macen mest til å skrive. Tove Nilsen har en steinaldermaskin og hun skriver godt. Den er ikke en gang mac.

Elefantene på glasset

Devendra Banhart: Jeg har kjøpt en liten ting til deg
Binka: Har du?
Devendra Banhart: Ja. Værsågod
Binka: Takk

elefantglass.jpg

[senere]

Elefant 1: Hvor er vi?
Elefant 2: Jeg tror vi er kommet til Elefantzonen!
Elefant 1: Ikke vær for optimistisk nå
Elefant 3: Jo men vi har det- se, der er Binka!
Elefant 2: Awesome
Elefant 3: Binka!
Elefant 2: Binka!!
Binka (ser seg rundt)
Elefant 1: Binka!!!

[enda senere]

Binka: … og så syntes jeg de snakket til meg
Devendra Banhart: Elefantene på glasset?
Binka: Ja. «Binka,» ropte de. «Binka …»
Devendra Banhart: Å, dét
Binka: Hæ, har du også merket det?
Devendra Banhart: Ja ja- mange ganger

Han der Clas Ohlson

I forrigår var jeg på Clas Ohlson sammen med vinylspilleren min, som ikke fungerte helt som den skulle. Jeg satte esken på disken og sa «hei», og de to bak disken så på meg, og jeg begynte å forklare hvordan den greia går rundt og rundt hele tiden, selv når jeg tar vekk den der greia, så går den runde greia rundt hele tiden, og dermed må jeg sku av hele greia for å putte på en ny plate.

De så litt tomt på meg, den ene personen gikk, mens den andre sto igjen og begynte å mumle noe om å lete etter en stikkontakt slik han kunne se fenomenet med egne øyne. «Her er det en,» sa jeg og sto rett ved siden av en kontakt på min side av disken. Han slang over kontakten, og så sto vi og så på hvordan spilleren gikk rundt og rundt, rundt og rundt, hele tiden, det gikk ikke an å stoppe den, bare hvis man skrudde av hele greia, men det skulle ikke være nødvendig, det skulle bare behøves å trekke den greia til sides, men når man gjorde det, skjedde det ikke noe, og han klødde seg i hodet.

«Har den vært sånn hele tiden?»
«Nei, den var normal i begynnelsen, men så…»
«Hm. Du skal få tilgodelapp.»
«Men … jeg har jo ikke høytalerne med nå…»
*går og henter tilgodelapp-blokka – kommer tilbake* «Skriv navn og adresse her»
*skriver navn og adresse og signerer*
*river av lappen men beholder kopien på blåpapiret under* «Værsågo.»
«Takk…»

Jeg hadde virkelig aldri trodd det skulle være så lett. Nå har jeg to små høytalere attpåtil. Helt gratis. Etterpå gikk jeg og kjøpte en av de enklere vinylspillerne, uten usb-utgang og cdspiller og jeg vet ikke hva. Den jeg kjøpte har likevel radio, den hadde jeg heller ikke trengt, men den ble dyttet inn i spilleren likevel, så jeg hadde ikke noe valg, men jeg kan ikke akkurat klage, for nå har jeg en tilgodelapp på noen hundre kroner pluss to små gratis høytalere og en vinylspiller som funker helt som den skal. Jeg føler jeg har rant Clas Ohlson. Han er ikke mye til skeptiker han der. Ikke at det er noe galt i det. Ikke for meg.

Mitt livs soundtrack er tilbake

Ingenting er som å surre et varmt, loddent, nyvasket, vaskemiddelduftende skjerf rundt halsen og putte iPod-ørepluggene inn i hjertets to vinduer.

arcadefireheis.jpg

Det var på denne tiden da det var lenge siden jeg hadde hatt dette lille retualet før jeg steg ut i offentligheten. iPoden min hadde vært sykemeldt i flere måneder. Bassen i ørepluggene hadde dødd. Eller, reist på ferie til en stooor gård med maaassevis av høner og sauer og kuer og … elefanter. Så da jeg endelig fikk meg til å gå til anskaffelse av et par Skullcandy-in-ear-øreplugger – jeg har det med å utsette selv det mest uproblematiske ærend – reoppdaget jeg hvor viktig det faktisk er for meg å høre på musikk. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var! Glemt hvordan det var å høre på musikk… Les videre…

Jakten på den perfekte kulepenn

Da jakten på den perfekte notatbok er over (Moleskine), fortsetter jeg min omhyggelige leting etter den optimale kulepenn.

Som MacGyver ville jaktet på en farlig forbryter, spretter jeg omkring og leter minst like nøyaktig etter det perfekte skriveredeskap. En penn, en venn, og i det hele tatt en trofast gjenstand som folk nå til dags dessverre har en tendens til å ta alt for lett på. De glemmer kompisen sin igjen på skrivepulten til annen kompis, en menneskelig kompis – som igjen glemmer å levere den såkalt «ikke så veldig viktige gjenstanden» tilbake igjen. Eller så roter de den bare simpelthen søkk bort! Forduftet i atmosfæren! Av den enkle grunn at «det var jo bare en kulepenn, feil og mangler hadde den, og man kan jo alltids skaffe seg en ny en». Les videre…

Moleskine

Skulle bare ha meg en ny notatbok, jeg, og ruslet inn i bokhandelen for å finne noe passende.

Jeg har alltid hatt en eller annen forkjærlighet for notatbøker, og kjøper dem gjerne – selv om jeg allerede har nok av innbindinger å fylle ordene mine med. Men denne gangen var jeg ikke ute på snurr. Jeg trengte virkelig en liten notatbok. Jeg hadde så lyst til å kunne skrive hvor enn jeg var.

Og så plukket jeg med meg en billigvariant og spaserte for å betale. Du vet, de der små oransje. Helt ok den, tenkte jeg, det trengte jo ikke å være noe kunstverk jeg skulle skrible ned mine egne kunstverk i. Men jeg skulle snart oppdage at det kunne godt være det likevel!

Med lange blikk har jeg ofte passert disse svarte notatbøkene hos bokhandelen. Disse svarte, dyre, som til tross for hundrelappen man må ofre for et eksemplar, tydelig har noe ganske magisk over seg. Les videre…

En liten kjekkas

Joda, jeg måtte nesten flire litt selv når jeg komponerte den overskriften der. «Kjekkas». Det høres jo ut som en person. Og det er det kanskje!

Vel, «personlighet» blir vel et riktigere ord å bruke når det er snakk om hva jeg hadde lyst til å undersøke nærmere for å bli kjent med Apples nye Mac. Dere vet godt at jeg ikke er av den typen som løper rundt og babler om RAM, GHz og fluene vet hva annet som gjerne kan få plass i samme kategori. Det er alle de andre tankene som flyr rundt tekniske duppedingser som dette jeg har som vane å ta fatt i. Og joda, jeg har gjort meg opp noen meninger om nykommeren MacBook også.

MacBook, ja. Den lille Macen uten «pro» bakom navnet sitt slik som storebroren. Den navnforkortede utgaven er ikke overraskende et designmessig vidunder i en ellers flott familie, sier jeg. Men nå er det da heller ingen hemmelighet at jeg er fullstendig hodestups forelska i Apples design. Den positivt motatte Intel-prosessoren har også fått plass oppi nykommeren som en positiv substans i en ellers liten og kul kjekkas.

Det er MacBook som tar plassen til iBook. Og når man ser hvor utviklingen av disse har tatt veien er det kanskje ikke så veldig merkelig navnlig sett. MacBook er nemlig så bok-aktig som det kan få blitt! Den er så hendig og sjarmerende at man nesten får lyst til å klemme den. Og det kan man. Man kan klemme den hvite versjonen – og faktisk så har man også muligheten til å klemme tilsvarende i svart, som er den design-fancy hyggeligheten Apple har valgt å tøffe seg litt med.

Og jeg blir begeistret, jeg! Men når sant skal sies var akkurat dette riktignok før jeg hadde sett den mørke maskinen med egne øyne, men bare tenkt på den fristende designtanken som sang «svart iBook» i ørene mine.

Da bildene kom, oppfattet jeg ikke den svarte iBooken som mer enn en svart maskin som det nesten ventet å se det ikke helt deilige operativsystemet Windows på når man løftet skjermen. Og Windows, dét er jeg ferdig med! Skal jeg ha Mac, så skal jeg ha Mac for alle penga, og da må jeg si at jeg foretrekker hvitt. (Litt merkelig av meg egentlig, for jeg digger de svarte iPodene!)

Jeg var forresten ikke helt fornøyd med fargen på den sølvfargede MacBook-storebroren «MacBook Pro» heller da den ble lansert tidligere i år. En hvit MacBook Pro derimot hadde vært selve Binka-himmelen. MacBook-lillebroren er dessverre ikke det.

Hvorfor? Jo, nå skal du høre; For meg må en data dekke visse kreterier for at jeg skal kunne drive på med det jeg driver på med på data: Design og skriving. Hadde jeg trengt en egen «skrivedata» eller vært en verdensberømt forfatter som vasset i penger hadde jeg nok tatt imot MacBook med åpne armer. Men slik som ståa er nå synes jeg 13»-skjermen den har er alt for liten til å designe på hvis man ønsker en langvarig behagelig opplevelse.

Jeg beklager, MacBook, men jeg tror jeg går for MacBook Pro når jeg skal gå til inkjøp av Mac. Det vil si, det er fullt mulig at jeg skifter mening når jeg møter deg i Macbutikken. Men selv om det kanskje skulle vise seg at du ikke var Macen for meg likevel, er det likevel ikke snev av tvil om at, MacBook, du virkelig er en liten hjerteknuser. (Steikje banana, det ble nesten litt super-poetisk)

Følg Elefantzonen med RSS