Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Westerdals kapittel 2: Dag 1

En fyr løper alt han kan på tredemølla i bygningen ved siden av. Jeg sitter utenfor på trappa. SATS er der, Westerdals er her. Det er første skoledag. Igjen. Så langt er det egentlig ganske likt som i fjor. Bortsett fra at Westerdals har flyttet og det er en helt ny trapp. Men det er fortsatt en trapp, og du sitter på den og venter, fordi dette er den dagen i semesteret der du er altfor tidlig ute. Snart kommer rektor ut og sier i en megafon. «Hei, godt å se dere!» Nye studenter har begynt, andre er ferdige og har dratt. Nå er du en av de midt imellom.

Jeg var bare så utrolig spent på hvordan den nye skolen så ut innendørs, og jeg har allerede funnet noe som jeg savnet på den gamle Westerdals. Nemlig en lys og luftig nå-skal-vi-bare-lese-eller-skrive-og-være-stille-krok. Det var også morsomt å oppdage disse toalettene, de er jo akkurat som Westerdals: Modige og alt annet enn ordinære.

Lærerne hadde kledt seg i gule t-skjorter for å matche den nye bygningen. Og vi fikk både lunsj og en brief. Briefen skriver jeg litt mer om i morgen. Gøy å være tilbake!

Fredensborgveien

Klokka nærmer seg 12 på formiddagen. Jordbæret i champangen nærmer seg bunnen av glasset. Vi sitter i kantina hos Westerdals i Fredensborgveien for siste gang. Om to måneder sitter vi i nye Westerdals på Vulkan. Champagnekorkene popper mens rektor holder tale, han ber alle klappe litt på veggen i Fredensborgveien 24 Q, gi skolen en klem, det fortjener den.

Jeg begynner å gomle på jordbæret mens jeg oppdaterer Westerdals-forumet på iPhonen enda en gang. Hvor blir den av? Det går rykter om at vi kan spørre i resepsjonen, jeg nøler. Jeg vil helst ha det svart på hvitt. Hva om de sier D, men man tror man de sier B?

Karakterer på Westerdals? tenker du. Ja, nå som Westerdals blir høyskole med bachelorgrad må de nemlig dele ut eksamenskarakterer, noe verken lærere eller studenter virker særlig komfortable med. Jeg strekker halsen over den høye disken i resepsjonen, navn og klasse. Hun ser ned på listen, så ser hun opp. Jeg får flashback til da jeg lagde hakkemat av fire eksemplarer av Dagens Næringsliv, og halvveis i perioden fikk et stikk av tvil og måtte høre på Faith med George Michael på loop for å holde humøret oppe (ja, det er helt sant!). Jeg holder pusten, hun trekker pusten. Så åpner hun munnen. Nå kommer bokstaven ut. Øynene hennes glitrer litt da hun sier det.

Les også: Latent poesi

Min eksamensoppgave

To lodd. Nei, ikke flakslodd. Jeg løfter dem hver gang jeg skal blunke. Det ble en lang natt. Det ble en veldig tidlig morgen. Men jeg må tydeligvis ha hatt litt flaks likevel. For jammen klarte jeg å bli ferdig. Du vet at du er trøtt når du er på Posten og kjøper bobleplastkonvolutt, og du trykker inn de fire sifrene, men for et øyeblikk kommer du ikke på hva som skjer etter det nå igjen.

I videoen over kan du se hva jeg har kludret med. Den er laget med 8mm-appen på iPhone. Det var en sjarmerende tanke, men som du (ikke) kan se, så er det så godt som umulig å lese den minste skriften. Derfor har jeg lagt til alt språklig i en PDF som du kan laste ned her om du vil. Værsågod.

Latent er det som er skjult og usynlig. I videoen kan du forhåpentligvis se mer hvordan tekstene har blitt til. Alt er klippet og bearbeidet fra avisa Dagens Næringsliv. Tegneblokk fra Muji. Prosjektet er inspirert av Tree of Codes av Jonathan Safran Foer og Newspaper Blackout av Austin Kleon.

Ting jeg har funnet ut

  1. At det som virker lett ikke nødvendigvis er det.
  2. At det er en grunn til at copy+paste har blitt digitalisert, og at du savner ctrl+z når du lager tekst i det analoge tekstbehandlingsprogrammet: saks, lim og papir.
  3. At du som regel har dårligere tid enn du tror.
  4. At litterær sampling gir veldig mange gode idéer og impulser til ting du kan skrive videre på (med penn, ikke med saks).
  5. At det er umulig å få skrivesperre når du har en hel avis foran deg å klippe fra.
  6. At du får sperre heller fordi du har for mye materiell å velge mellom.
  7. At veldig mye kan bli veldig annerledes, og veldig deg hvis du bare forandrer litt på det.
  8. At alt er remix.
  9. At jeg vil gjøre dette igjen, og kanskje prøve å modifisere en hel bok slik som Tree of Codes.

Det ekle eksamenssuget i magen. Tiden som går og du ikke kan stoppe. Følelsen av at det må være perfekt på første forsøk. Må vekk. Jeg glemmer det hele tiden. Kanskje litt ustødighet ikke er så ille. Men nå er det ferdig. Og jeg kan lukke øynene. Litt.

Underveis

drodle v1 (av eng. doodle) tegne kruseduller, særlig mens en er opptatt med noe annet; overf: kaste fram tanker og ideer om noe

Jeg drodler på et stort ark til eksamensoppgaven som jeg nevnte litt i forrigår. Den går ut på å skrive en tekst og publisere den som enten film, lyd, performance, trykksak, e.l.

Idéen min er å lage en aktivitetsbok med skriveøvelser. Planen er å gjøre den litt skulpturell og visuelt spennende. Jeg ble veldig inspirert av Safran Foer som har klippet i en bok. Det jeg tenker på er å eksperimentere med forskjellige teknikker for å få fram tekst, og vise dem fram som en helhet. Det er meningen at boka skal inspirere til å komme i gang med skrivingen, og det skal være mye plass til å gjøre egne notater og løsninger på oppgavene. Jeg henter inspirasjon fra bl.a. Simple Diary, Hyperactivitypography, bøkene til Keri Smith, How to be a writer av Barbara Baig og Skriveboka av Merete Morken Andersen.

Så det er altså det jeg holder på med for tida. Det er skal leveres om nøyaktig 2 uker, jeg er ikke avslappa. Men jeg har det veldig gøy & spennende & utfordrende! Håper du har det fint du også!

Litterær Salong

I går var det Litterær Salong på Pigalle i Oslo. Jeg er nr. 24 av 30 Westerdals-Tekst 1-studenter til å stå bak mikrofonen. Foran folkemengden. Scenen er smal. Når du står på tuppen med fjeset mot mikrofonen, kjenner du det røde sceneteppet stryke mot ryggen din. (Det går bra, slapp av, pust).

En av mine medstudenter har akkurat stilt mikrofonen slik at den sikter mot meg som en pistol. Jeg tar et steg til siden og sukker dypt. Jeg har egentlig gledet meg til dette. Jeg var ikke nervøs før jeg innså at jeg ikke var nervøs — da ble jeg nervøs av den grunn. Men nervøsitet skjerper deg, det er bra. Jeg leste et intervju en gang med en musiker som sa at han savnet å være nervøs, han hadde ikke vært det på mange år. Som om han hadde mistet nervøsiteten, og nå savnet den litt.

Jeg er ferdig med mitt dype sukk, stiller meg bak mikrofonen, holder manuset mellom fingrene, tenker på førstesetningen, ser rett fram. På den runde baren under den rare lampen med rundinger som dingler. Alt er rødt. Det er ikke sitteplasser nok, så noen står. En spotlight lyser mot ansiktet mitt, så jeg ser bare silhuetter og antydninger. Litt som bildet øverst i dette innlegget, slik ble de fleste bildene mine fra kvelden i det mørke lokalet … uten ekstern blitz.

Jeg begynner å snakke og stemmen min bærer gjennom rommet. Dagen før hadde vi hatt generalprøve, vi hadde fått testet hvordan det er å snakke i mikrofonen. Det var ikke like mørkt her da, tenker jeg, og ser ut i det blurry og røde, med antydning av ansikter som lytter. Jeg er ikke vant til å snakke i mikrofon i det hele tatt. I hvert fall ikke så mange ord. Etter hverandre. Jeg har kanskje sagt Ja og Nei og navnet mitt og sånn. Så det som overrasker meg er at jeg faktisk liker det skikkelig godt. Jeg liker det. Skikkelig godt.

Jeg er en sånn person som snakker ganske lavt og rolig til vanlig. Jeg klarer ikke å snakke naturlig høyt og tydelig uten å være veldig bevisst på det. Men her, i mikrofonen, kan jeg snakke så lavt og rolig som jeg bare vil. Og jeg kjenner stemmen gjennom rommet, mellom de blodrøde veggene, smyge seg mellom glassene i baren, under myntene i kassaapparatet som smeller igjen, inn i håret, mellom stolene.

I manuset mitt har jeg markert de stedene der jeg ikke må glemme å ta en pause. Kunstpause. Stille. Jeg er midt i teksten, og det er helt stille. Jeg stopper og ser opp. Det føles som å holde på en hemmelighet. Det er litt skummelt, men veldig fascinerende. Beina mine dirrer litt. Ikke hendene, men beina. Og jeg ser på de som hører på. De ser på meg. Ingen vet hva som skal skje nå. Jo. Jeg vet. Tenk at jeg vet!

Jeg står der og leser, og jeg tenker faktisk — (nå står jeg her og leser, det er dette jeg har vært nervøs for, men også gledet meg til) — og mens jeg tenker dette lurer jeg på hvordan det går an å lese noe, og tenke noe annet, og jeg tenker på hva om det jeg tenker er det jeg egentlig sier nå. Men så hører jeg etter hva jeg sier, og det er noe annet. Jeg forteller om han som sitter på trikken, som betaler med mynter hver gang han er på butikken, sånn at jeg kan få ta på hånda til noen, og publikum humrer. Det er kult og uventet. Da jeg skrev dette tenkte jeg ikke at det skulle være morsomt egentlig, men jeg skjønner at det kan høres litt uventet ut, så jeg liker at de ler, jeg smiler litt, kjenner på følelsen.

Siste punktum, og alt går veldig fort, plutselig er jeg tilbake på plassen min. Det blir en kort pause, og en klassekamerat kommer bort til meg, bretter opp armene. Gåsehud, sier han. Jeg gliser og er utrolig glad.

Kom og hør oss lese!

Vi i Tekst 1 på Westerdals inviterer til Litterær Salong torsdag 12. mai kl. 19. Vi leser opp egne tekster som vi har jobbet med det siste halvåret, og vil veldig gjerne at du skal komme og høre på.

Det skjer på Pigalle i Grønlandsleiret 15 i Oslo. Dørene åpner kl. 18, så vær tidlig ute! Gratis inngang. Aldersgrense 20 år.

Jeg gleder meg veldig. Litt skrekkblandet fryd, men det er bare spennende. Ta med deg en venn, og kom! Dette blir bra!

Da sees vi der! :)

Plakat av Pia Ølstad & Bianca Olsson

Sorry, I’m late. / That’s okay, time doesn’t exist.

På skolen i dag så vi kultfilmen Slacker fra 1991, og den koreanske Vår, sommer, høst, vinter … og vår fra 2003. To filmer så vidt forskjellige som det går an. Den ene drevet av dialog, den andre av handling. Begge ekstreme på hvert sitt område. Slacker var nok den jeg kunne tenke meg å se igjen. Vår, sommer, høst … etc. var mer klassisk dramaturgisk og «enklere» å forstå. Men det var mange opprivende scener med, den minnet litt om Norwegian Wood. Sterk og viktig én gang, men ikke noe jeg orker å grave oppi. Jeg har sett to asiatiske filmer i det siste, og begge har selvmord, død og depresjon som sentrale temaer. Hvorfor? Det er rart med film. Etter den tristeste, mest opprivende historie i verden kan du ende opp med å føle deg lykkeligere. Jeg har lest at å se en skummel film gir endorfiner, altså lykkehormoner. Like absurd som det er sant. Men det er nok også det å skifte perspektiv fra deg selv til noe så fjernt fra deg selv som du kan tenke deg. Jeg tror vi kan si: Å leve deg inn i noen annen enn deg selv, gjør deg lykkelig. Det er en fin ting som bøker og filmer kan gi oss.

Noe av den emosjonelle forskjellen mellom å se en film drevet av dialog, i motsetning til en drevet av handling, er at en handlingsdrevet film blir så stille at du bare blir helt overlatt til deg selv og dine egne refleksjoner. Det kan være ganske ekkelt. Blant mennesker er det sånn at noen personer begynner å snakke veldig mye når de er nervøse eller utilpass. I det tilfellet er Slacker den personen, og Vår, sommer, høst … etc. den utilpasse situasjonen.

Fordi begge disse filmene har så «strenge» rammer innenfor sitt univers, blir det interessant å spørre: Hva hadde skjedd om vi hadde tatt én karakter fra den ene filmens univers og satt inn i den andre filmens univers? Kanskje er det nettopp de karikerte universene som gjør begge filmene såpass sære.

Det er godt å bli konfrontert med utradisjonelle filmer av og til. Sånne som du alltid tenker du skal se, men du gjør det aldri (Jeg har fortsatt (1963) på hylla men våger knapt å tenke på den). Når vi skal se film skal vi liksom slappe av. Ikke sant? Å se filmer som dette er nesten en jobb i seg selv. Sånn sett kan det noen ganger være bra å se slike filmer på kino. Eller som i mitt tilfelle: På skolen. Du gir deg en forpliktelse til å fokusere og lete etter mening. Jeg skal være den første til å si at jeg gjerne ville gitt opp og heller sett en klassisk dramaturgisk komedie. Men slik noen filmer får deg til å føle deg bra, får andre deg bare til å føle, gjerne at det ikke er deg det handler om. Og nesten alltid er det en god følelse. Men kanskje mest i ettertid.

Slacker er regissert av Richard Linklater som også har regissert Before Sunrise og Before Sunset. Alle disse er veldig dialogstyrt. Vi så Slacker tekstet på engelsk, og det hjalp veldig på konsentrasjonen. De prater hele tiden. Når de ikke prater, kikker de bare ut i lufta, eller gjør andre ganske uvesentlige ting som ikke har noen effekt på handlingen. Men er det ikke sånn virkeligheten faktisk er? Full av tilfeldigheter og uvesentligheter. Så kan man jo lure på om filmer burde imitere virkeligheten, eller infri til de forhåpningene som vi har til den.

Se Slacker på YouTube

Følg Elefantzonen med RSS