Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





eksa’men (fra lat. ‘gransking’)

Nå blir det granskning i 7 dager framover. Vi skal analysere og vurdere kampanjen som reklamebyrået Ernö laget for TV-aksjonen Norsk Folkehjelp i år. Hvordan vi tror at de har tenkt, om det fungerer og hva som kunne vært annerledes. Det er så mye praktisk på Westerdals at når slike oppgaver kommer er det egentlig veldig fint … Diskutere skriftlig … diskutere med verden … diskutere med seg selv … Hvem vet hva som kan skje da? Prøve å tenke seg fram til hva noen andre har tenkt, på bakgrunn av hva vi allerede har erfart at vi tenker når vi lager markedskommunikasjon. Og så er det den gode følelsen av å finne et poeng et annet sted, som får argumentet ditt til å bli forsterket. Som en el-gitar! Være modig, ta standpunkt, tenke nytt. Det er mange bra ting med å granske. Du finner ut ting som du ikke hadde gjort ellers. Nøster opp knuter, oppdager sammenhenger — får aha-opplevelser!

Så la oss holde oss til den tanken!

Vil du kjøre Tante Paula?

Hei, du som leser dette! Jeg skulle gjerne hørt din mening om en liten ting. Nå for tiden har vi et prosjekt på skolen som går ut på å lage en kampanje for Tante Paula. Ja, det er helt sant. Den heter faktisk Tante Paula — en elektrisk, sammenleggbar scooter med uttagbare batterier som kan lades i en hvilken som helst stikkontakt. Den kjøres i trafikken og kan nå en topphastighet på 35km/t.

Jus Scootin’ (on the TP Scoot) fra Wellplastic ExtrasVimeo.

Vi testet den litt i dag, og det var veldig gøy! Den lager ikke lyd, og er helt utslippsfri. Det er litt som å suse gjennom lufta. Med begrenset hastighet. Men er den nyttig? Eller et leketøy? Vil folk ha den? Trenger de den?

Foreløpig er det veldig få i Norge som har den, så for prisen på 15.900,- vil det nok også følge med mange nysgjerrige blikk.

Jeg synes det er en spennende tanke om elektriske scootere som Tante Paula kunne erstattet bilen, i hvert for noen. Men er det mulig? I Oslo er det veldig mange biler som står parkert i gatene, og det er ikke hyggelig. Om alle hadde hatt en liten, elektrisk scooter kunne de tatt den med inn og plassert den i gangen i leiligheten sin.

Men det er også noen svakheter. På Tante Paula kan du verken ta med deg passasjerer eller mye bagasje. Du kan ikke hente noen i barnehagen, eller frakte en sofa fra IKEA. Men alle har ikke behov for slike bruksområder. Er du en av dem? Den lave hastigheten er også en bakdel. Det vil være fryktelig ubehagelig å kjøre med denne på motorveien, generelt alt over 40-sone. Men kanskje en ikke hadde sett på den som treg om ikke bilene hadde vært så raske. Er du enig?

I boligområder og små gater midt i byen derimot skulle jeg gjerne sust lydløst rundt med en Tante Paula. Noe sier meg likevel at en da like gjerne kan sykle. Vi har ikke helt lykkes enda i å finne mange gode grunner til hvorfor denne elektriske scooteren skiller seg fra sykkelen på en positiv måte, annet enn at Tante Paula kan holde hastigheten mer stabilt. Tidsklemma er alltid en utfordring.

Så — jeg lurt bare på om dere har noen tanker om dette produktet? Er det noen som tenker Ja! Jeg vil ha en Tante Paula! — eller sitter du igjen med en annen følelse? Hvem er du, og hvor kunne du dratt med Tante Paula? Kunne du droppet busskortet for den? Ville du latt bilen stå?

Håper dere har lyst til å svare, eller stille spørsmål, eller være med og diskutere! Til det sier jeg tusen takk.

An oldie, but a goodie

Denne uken holder vi på med å lage print-reklame for bilmerket Honda. Det er kult, men også en rart siden jeg verken kjører bil — og enda mindre ønsker å kjøpe en. Likevel må jeg innrømme at jeg faktisk ble litt forført av dette japanske bilmerket da jeg for første gang lærte at Honda ble grunnlagt av en fyr som het Soichiro Honda (1906–1991). Han var 8 år da han så en motordreven bil for første gang. Men den lekket olje. Så han bøyde seg ned for å lukte på det. Og det var som parfyme.

Har du hørt noe så flott? Det var som parfyme. Jeg elsker det drømmende engasjementet, faktisk selv om det er for en bil. Hvem skulle tro det! Noe annet jeg liker er Volkswagen-reklamen (ikke Honda, altså) øverst i dette innlegget. Det er en klassiker, men jeg aldri blogget den før — så jeg tenkte det var et bra tidspunkt å gjøre det nå! Men en ting jeg lurer på … fra en som ikke har greie på bil: Er det noe Volkswagen-sk ved denne reklamen (… ved Darth Vader?) eller gjelder det bare å ha flaks med å putte produktet sitt inn i den mest sjarmerende fortellingen?

Stress, press & nerver

Denne uken har det handlet om presentasjonsteknikk på skolen og det har vært veldig bra. En av de best ukene på lenge! Vi har hoppet opp og ned og skåret grimaser. Vi har strukket ut armer og bein og laget rare lyder. Vi har undersøkt hvordan vi bruker stemmene våre. Vi har stått i ring og fortalt hva som fysisk skjer med kroppene våre når vi blir nervøse før en presentasjon. Og vi har lært at grunnen til at vi skjelver og kjenner det suget i magen er at kroppen gjør seg klar til å flykte fra situasjonen, slik urmennesket løp for livet da hun møtte en tiger i jungelen. Da kom temperaturøkningen og adrenalinet med en åpenbar grunn. I moderne tid derimot er det vanskelig å se hva vi skal gjøre med dirrende hender, legger og stemmer under presentasjonen, annet enn å obsevere, godta, og si til seg selv: Det er biologi. Og det er greit.

Jeg er hun som zoomer innover. Begynner å rødme. Dirrer på hånda. Og i beina. Hvorfor skal det være så vanskelig? Det rare og det fine midt oppi det hele er likevel at når jeg først blir kastet ut i det — kaldsvett og dirrende — så kan jeg faktisk komme til å like det skikkelig godt! Å snakke om noe interessant og engasjerende. Foran et publikum som er der for å lytte. Slik burde det alltid være: Glede!

Vi fikk i oppgave å bruke rundt 20 minutter på å forberede en presentasjon om hva vi har fått ut av Westerdals-utdannelsen så langt, og hva vi ønsker å oppnå videre. Vi snakket i vei, etterpå skulle vi prøve igjen, og fikk tilbakemeldinger om hva vi kunne legge vekt på denne gangen for å være mer til stede, og ha det bedre når vi står der framme. Noen skulle prøve å snakke som om de snakket til en svært seriøs forsamling. Noen skulle snakke mer flørtende. Noen skulle snakke som om de snakket til noen som var litt yngre. Noen skulle snakke som om de fortalte en skummel historie til barn. Det var veldig spennende å se forbedringene og variasjonene! Målet var å kjenne hvordan det føles å ha forskjellig energi, slik at vi har forskjellige kort å spille på, og finne en energi som kler situasjonen, og mulighet til å variere.

Det er vanskelig å bedømme seg selv. Hvordan er jeg utenpå i forhold til hvordan det føles inni? Hvorfor oppnår jeg ikke den effekten som jeg ønsker når jeg snakker til de rundt meg? Jeg får ofte høre at jeg snakker så smilende og entusiastisk. Men jeg lærte i dag at selv om det er bra, kan det være en utfordring når du skal prøve å si noe som er viktig. Som er alvorlig. Som skal nå fram, er seriøst. Som betyr mye. Alt det der som er så mye enklere å få til når jeg skriver … Men selv da er det vanskelig nok. Så hvordan få det til der framme foran en stille forsamling? Med hjertebank og all eyes on you. Jeg gjemmer meg for presset bak smilet. Lurer på hvorfor. Inni meg er jeg jo ganske alvorlig. Og melankolsk. Kanskje smilet er skjoldet mitt. Eller noe. Og kanskje jeg ikke trenger det likevel. Det må jeg prøve å finne litt ut av.

Verden er regissert. Vi er regissører

Her for tiden er det studieuke. Det er både avslappende og stressende! For de som lurer så er det markedskommunikasjon det handler om nå for tida. Det vet jeg ikke helt hva jeg synes om enda … Da Hans Geelmuyden var på skolen og holdt foredrag for noen uker siden sa han at verden er regissert. Og vi er regissører. Det kan få en til å klø i fingrene, eller bli helt forvirra. Hva skjedde med å tenke sjæl? Å segmentere mennesker er skumle saker

Jeg så i utgangspunktet for meg markedskommunikasjon som et hardt og rasjonelt fag, for folk som tilbringer mestedelen av døgnet i en dress og synes søylediagrammer er supert. Jeg ble veldig inspirert da jeg fikk høre at god kommunikasjon er svært emosjonelt basert. Det høres bedre ut. Eller kanskje det gjør markedskommunikasjon enda mer suspekt. For hvor går egentlig grensen mellom strategisk kommunikasjon og strategisk manipulasjon …?

Reason is the slave of emotion. — Hume

feelgood

Hva kan vi gjøre for Oslo?

Dette semesteret er umulig å starte uten å markere det som rammet Oslo og Norge og alle i sommer. Briefen vi fikk i går er Hva kan vi gjøre for Oslo? Vi skal bruke forandringene til å skape noe positivt. Det kan være helt små ting. Men noen må være dem som får idéen og begynner.

Mens jeg er på vei hjem, står han der øverst i bakken og dirigerer anleggstrafikken som fortsatt gjør området litt byggeplassete. Han har briller og arbeidsbukse, og i hånda har han et skilt som er grønt på den ene siden og rødt på den andre. Han står der når jeg går ned bakken, og han står der når jeg går opp igjen. I dag vinker han til alle studentene som går forbi, meg også. Eller gjør han egentlig det?

Nei, det må være noen bak meg, eller på den andre siden av gata, eller kanskje han vifter vekk en veps. Jeg var kanskje litt stiv i maska. Kanskje fordi jeg ikke har kommet helt inn i døgnrytme. Kanskje fordi jeg ennå ikke har klart å oppdrive kaffemaskin på den nye skolen. Kanskje fordi jeg ikke er helt sikker på hva vi kan gjøre for Oslo. Og mens jeg tenker på disse tingene drar han munnvikene sine opp i et smil og utbryter: Big smile! Og jeg kjenner at ansiktet mitt sprekker opp i et flaut glis, men likevel et glis, selv om jeg vanligvis ville sneket meg ubemerket forbi. Da innser jeg det: Denne fyren gjør noe for anleggstrafikken, men han gjør også noe for Oslo.

Følg Elefantzonen med RSS