As imaginative as children

Da jeg var liten fikk jeg ballong når det var 17. mai. Noen ganger glapp jeg den fra de bittesmå hendene mine, og det var rart å se den forsvinne opp i verdensrommet uten at noen i hele verden kunne gjøre noe med det. Ballongen fløy høyere enn alle husene. Høyere enn himmelen. Det var da jeg for første gang forsto hvor bittesmå vi egentlig er. Selv ikke ordføreren med det svære smykket sitt, eller kongen på balkongen kunne få fatt i ballongen. Likevel var jeg som regel alltid så heldig og søt at jeg fikk en ny. Da ble jeg glad. Men hvor ble det egentlig av alle ballongene som forsvant der ut i det blå?

Fint, sant?