Blogging er som dop. En blir avhengig av å blogge. Jeg tror riktignok nok det er bedre å blogge enn å bruke dop. Men om det er bedre å blogge enn å øve til matteeksamen er jeg ikke så sikker på. Jada, jeg skal øve mer snart, jeg må bare skrive litt. Bare må…

Det er 1. desember i dag og jeg kan nesten ikke tro hvor fort det siste halvåret har gått. Det slo meg plutselig i natt at jeg kanskje burde ha laget en slags julekalender her på Elefantzonen; en 24-biters serie med et eller annet som dere bare MÅTTE ha kommet hit for å sjekke hver eneste dag. Og hva skulle det ha vært? En julefortelling? En fotoblogg? En daglig julenøtt? En podcast hvor jeg prapler om mine observasjoner av motgangene og medgangene i den hektiske julestria? Spennende? Ikke spesielt. Det er nok uansett for seint nå. Jeg har det med å være seint ute, jeg har blitt litt av en surrekopp det siste året, og ikke er jeg særlig glad i julen heller. Det har jeg forresten tenkt å skrive et eget innlegg om. Jeg skal skrive om jul, og hvorfor jeg ikke digger den like hemningsløst som alle andre tilsynelatende gjør, i tillegg til alle disse små tingene med julen som jeg faktisk synes er utrolig magiske, men som de fleste andre allerede synes å ha glemt. Eller har de det? Det får tiden vise når juleteksten ser dagens lys (julelys?). Ikke kjøp julepressang til meg, for jeg kommer ikke til å kjøpe julepressang til deg heller. Les videre…

Nei…nei, ikke si… Nei, vær så snill… Nei, neeeeeei… // Klokka var blitt ni idet hun kom ut med listene, kom for å henge dem opp på tavla, en etter en. Vi så på det første arket, alle speidet etter navnet sitt, og da jeg ikke så mitt eget, var det som om jeg drog meg ut av folkemengden i en triumferende jubelrus, jeg hadde nesten lyst til å ta meg en julebrus: Jaaaa!!! jeg visste det! Jeg visste det! Woho!
Du skjønner: Jeg og skjebnen hadde en avtale. Les videre…

I have no idea what I am talking about
I am trapped in this body and can’t get out
Radiohead – Bodysnatchers

Les videre…

MOTEBLOGGER, FILOSOFI, SKOLETRØTTHET, LIVET OG DØDEN: Hvorfor er det alltid slik at bloggere beklager seg for leserne sine når de ikke har skrevet på en stund? Jeg synes det er idiotisk. Du blogger når du blogger, og når du ikke blogger så blogger du ikke. Nå har jeg ikke skrevet på en stund fordi jeg har gjort andre ting, men nå skriver jeg igjen. Ferdig med det. Det er heller til meg selv jeg skal unnskylde. Fordi jeg forsømmer min egen glede ved det å skrive og være så heldig å få kommentarer fra de fantastiske leserne som jeg faktisk har! Alle bloggere som gjør noe annet bør tenke litt igjennom hvor selvgode de virker, som om de forventer at noen har savnet dem, selv om det sikkert ikke er en sjel som har merket at de har vært borte, som om de tvangsblogger for å tilfredstille andre – og ikke seg selv. Hva er det de driver med? Tenk litt på dette. Jeg nevner ingen eksempler. Les videre…

Jeg er tilbake på skolen. Jeg går rundt i korridorene med honning-Doc i veska og et knall oransje skjerf rundt den groggy halsen som er på vei til å komme til hektene igjen, og jeg tenker at det er merkelig hvor hyggelig det er å være på skolen når man ikke er der så ofte.

Først var jeg borte hele den siste uka i kommunevalgkampen for å farge fylket og nærkommunene blå sammen med Unge Høyre. Tirsdag, onsdag og torsdag i forrige uke, og mandag og tirsdag i denne, hadde jeg fått en frekk, liten halsbetennelse på besøk. Viruset nektet å dra hjem og etterhvert begynte de i klassen min å skrive til meg på Facebook og spørre om jeg hadde sluttet på skolen. Om jeg fortsatt var i live.

Selv lærerne begynte å lure på hvor jeg var blitt av. Jeg har aldri fått så mye oppmerksomhet i hele mitt liv! I dag tidlig, da læreren kom til den første timen, sa hun hei spesielt til MEG, spurte om jeg var blitt frisk, og hvordan det gikk med meg, hvordan det gikk med MEG, et merkelig, lite previlegium særs forbeholdt de som har vært syke, av en eller annen grunn. Jeg er vanligvis livredd for lærere, jeg, jeg hakker tenner av tanken på dem, føler at de bestandig er ute etter å ta knekken på meg, denge meg i bakken og smuglese på Elefantzonen uten å si et ord, uten å skrive så mye som en kommentar. Men nå stopper de opp og titter på meg med ømme blikk, de pakker meg inn i lommetørkler og halspastiller og synger nååå, har du vært syyyk? Uff, så syk du har vært, som om jeg fortsatt er syk.

- Men hallo, jeg er jo frisk nå!

Og takk og lov for det! Hadde jeg ikke vært på skolen i dag ville jeg nemlig gått glipp av store saker. Og jeg snakker ikke om fri i mattetimen eller gratis kaffe i kantina. Neida: jeg snakker om skriving. En skrivekonkurranse. Kjenner du hårene reise seg? Det gjør jeg…

Det hele startet i går tidlig (da jeg fortsatt var litt syk). Jeg gløttet innom It’s Learning for å finne ut om det skulle skje noe jeg burde få med meg, og fikk opp denne beskjeden:

Skrive for teateret?
Har du skrivekløe og ønsker å få satt opp et stykke på Rogaland Teater? Nå har du sjansen – møt fram i dramarommet i lunsjen onsdag 26. sept. for info om konkurransen.

Les videre…

Først av alt; alle vordende mødre, alle gravide: knip igjen i fellesferien, ikke våg dere å sette barn til verden da, for det å ha bursdag i Norge når landet står stille, det er ikke lett.

På Facebook får jeg automatisk beskjed når folk fyller året, og nå fyller de atten år på rekke og rad. Det er sommerferie og jeg vet ikke om de skal ha bursdagsfest, vet ikke om jeg blir invitert, visste ikke om jeg ville arrangere min egen fest på min egen attenårsdag, visste ikke hva som ville skje, og jeg har grudd meg fælt.

For hva skal man egentlig finne på?

Det er så mye som forventes av en. Les videre…

På skolen. Binka og en klassekamerat sitter på gangen og klargjør en norskfremføring. Det er egentlig mediatime (les: glo i dataen og være kreativ på kommando!), men de to elevene har såpass god kontroll på det nylig utdelte prosjektet (som består av å ta ett bilde på tre uker) at de tillater seg denne hårreisende utskeielsen. Les videre…