Jeg får veldig mye bra kommentarer for tiden, og det må jeg bare si, jeg blir litt forfjamset. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg har liksom gått tom for ulike måter å si takk på. Det er merkelig hvordan slikt fungerer. Når man ikke får oppmerksomhet, lengter man etter den. Og når man har fått den, vet man ikke riktig om det egentlig var dette man ville ha. Usikker på om man er ydmyk nok, om man gjør det rette, om dette er noe man har riktig godt av, er kanskje dette en følelse man får av det meste i livet. Det er litt overveldende alt sammen.

I går kveld la jeg ut et bilde av Knut Hamsun på Facebook, helt uten grunn og uten at det egentlig har noe med saken å gjøre. Eller kanskje det har det likevel. Knut Hamsun hadde verken blogg eller Facebook. Hvordan påvirket dette ham? Savnet han noe slikt å henge fingrene i da han satt på den lille hybelen han beskriver i «Sult», bak vegger tapetsert med avisutklipp fra Morgenbladet, mens magen rumlet og tankene svumlet? Tenkte han noen gang at nå hadde det vært stilig å kunne sjekke «åssen det henger på feisbukk», slik de nå om dagen tenker i det moderne Kristiana? Hva om jeg og Knut Hamsun hadde byttet? Hva om han levde nå, og jeg levde da han levde? Ville jeg skrevet annerledes da? Hvordan ville han skrevet nå? Ville jeg blitt den forfatteren han ble? Hvordan ville han sett på situasjonen vi har i dag?
Har vi i det hele tatt noen situasjon?
Hva skulle det vært?

Jeg har en venn (kan jeg kalle ham det?) som er veldig opptatt av eksistensiell angst. Noen ganger ser jeg bare på ham med et tomt blikk når han tar opp emnet, betegnelsen er liksom litt overveldende i seg selv … «eksistensiell angst». Mens andre ganger, av en eller annen grunn, går det virkelig opp for meg hva han egentlig mener. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Noen ganger skyller det bare inn over meg med eksistensielle angsttanker, uten at jeg har det minste begrep, den svakeste anelse om hvordan jeg i alle dager skal få beskrevet hva jeg føler – og hva jeg egentlig føler i det hele tatt! Jeg kjenner det i hele meg, og det plager vettet av meg. Følelsen av å ikke klare å sette ord på noe som plager vettet av seg. Jeg klarer vanligvis å sette ord på det meste, men når det kommer til dette, når jeg noen ganger, gjerne når jeg sitter oppe om natten, «våkner» og får denne ekle, stikkende følelsen av at jeg egentlig sover fortsatt – at jeg har sovet hele mitt 18-årige liv – er det som om jeg ser på en film hvor jeg selv er hovedpersonen. Og jeg har ikke lest manus på forhånd. Les videre…

Nissekro torsdag 20. desember

Hvis torsdagens nissekro for Stavanger- og Sandnesrussen var en fortelling, ville det vært en utrolig spennende fortelling! Kanskje det ER en fortelling? Kanskje jeg forteller den nå!

Det heter at du skal «tenke utenfor boksen» eller «think outside the box» hvis du skal være smart og lur og sånn. Men jeg har en tendens til å tenke alt for mye utenfor boksen. Jeg tenker så mye utenfor boksen at jeg ofte ikke eier tilstedeværelse inni boksen i det hele tatt! Dette skjer særlig i sammenhenger der jeg er i festlig selskap med mange alkoholiserte mennesker uten at jeg har drukket så mye selv.

Da vandrer jeg bare rundt og titter på folk, ser etter kjente – som jeg ikke finner, og får tusenvis av idéer til noveller og romaner, historier og fortellinger, til mulige karakterer og til konflikter og intriger. Jeg har begynt å ta med meg kulepenn når jeg skal ut. Jeg har den oppi veska. Fortellingene ligger jo strødd ut over hele gulvet, i veggene, på taket – overalt. Når alkohol konsumeres og vante hemninger slippes løs er ingen spennende hemmeligheter og situasjoner trygge. Men jeg bruker ikke pennen. Så tøff er jeg ikke. Notere på russekro? De ville trodd jeg var gal. Egentlig er det ingen som ville brydd seg, men det vet jo ikke jeg, for jeg er jo bare lille Binka fra Elefantzonen… (Og jeg er ikke sarkastisk!)

Men jeg er ikke den eneste gale. Folk er gale på andre måter enn meg. Det vet man for eksempel når toalettsetet ligger på gulvet utenfor toalettet, og folk mister retningssansen og går inn når de egentlig vil ut. Jeg er helt bekymra over hvordan sprøhetsskalaen på russekroene bare stiger og stiger for hvert arrangement. Hvordan vil det bli i mai?! I 23-tiden var en stakkars gutt på vei ned trappene med jakken sin dyttet mot fjeset. Han kastet opp i vildenssky, mens han gikk; han spydde rett oppi jakken sin. Det hele ble grisete. Det må ha vært fælt for ham, og det var fælt for oss. Iallfall meg. Jeg skulle helst gitt ham et klapp på skulderen, en kartong melk, et M-julehefte og en boks med julekaker, men når jeg tenker meg om hadde han vel kastet opp det også – rett oppå strekene til Mads Eriksen.

En russenisse, dritas to the bone – og Røde Sjøhus i Stavanger var fyllt til randen av dem! De tøt ut dørene; vinduene! Omringet av bimborussenissejenter med bimborussenissekjoler fra Kondomeriet, da musikken var dårlig, og ingen kjente nisser var i sikte; venninna var utenfor og røykte og utgangen var så full av ustødige nisser at det var umulig å komme seg forbi, gikk jeg en stund rundt og rundt, «outside the box», og kjeda meg. Tenkte filosofiske tanker om ting jeg gjerne skulle ha skrevet om.
Og så fikk jeg øye på Henrik. Les videre…

Noen bloggere sier at de ikke legger ut skoleoppgaver, ferdige noveller og annet nøye gjennomarbeidet arbeid fordi de er redde for plagiering. Det er ikke jeg. Nå legger jeg ut den språkbruksanalyserende prøvebesvarelsen som ble applaudert i norsktimen, for både kommentar, inspirasjon og … plagiering?

De fleste norsklærere kjører jo plagiatkontroll nå i disse dager, så det er egentlig fint liten vits for en utleverende skribent å bekymre seg for slikt når hun vil dele sitt skriveprodukt på internett. Jeg synes bare det er for synd å la en tekst jeg faktisk fikk ganske godt til etter et såpass hardt arbeid i en fire timers periode i strekk, for evig og alltid ligge i en skuff og falle hen. Jeg får helt vondt i sjelen av tanken om at hvis jeg ikke legger ut denne språkbruksanalysen, så vil den aldri i hele sitt liv, som er evig, bli lest igjen. Er ikke det en grusom tanke? Derfor legger jeg den ut, ut på nettet, slik at folk kan finne den via Google når de søker på «Knut Nærum», «Knut Hamsun» eller «språkbruksanalyse». Eller kanskje noe helt annet. Vi skal ikke tenke så mye på risikoen for å bli plagiert, men heller muligheten for å bli lest! Alle blir glade. Alle vinner!

Dette er en språkbruksanalyse av to forskjellige tekster om Knut Hamsun. Den ene er et utdrag fra «Litteraturhistorie VK1 og VK2″ av Øystein Rottem fra 1993; og den andre et utdrag fra «Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen» av Knut Nærum fra 2001. Forskjellen i bruk av virkemidler gjør at de to ulike tekstene, til tross for at de begge er sendere av samme informasjon, gir to helt forskjellige inntrykk av Knut Hamsun og forfatterskapet hans. Hva komme det av?

Ser vi på saken fra mange mils avstand, ser den ganske lik ut: Tema er Knut Hamsun, sender er forfatter av en bok, og en bok, den kan jo i bunn og grunn mottas av alle. Men det er ikke sikkert mottaker vil motta. Det er ikke sikkert hun har så veldig lyst!

I litteraturhistorieutdraget om Knut Hamsun er nemlig mottaker som regel nødt til å lese; det er pensum på skolen. Og med den voldsomt informative og verken appellative eller særlig ekspressive holdningen Rottem legger opp til, er ikke motivasjonen videre fremstruttende, selv om detaljene, sakligheten og alle årstallene står like rakt i ryggen som en tropp stålstrake tinnsoldater. Nøytraliteten får den streite og alt annet enn tvetydige teksten til å fremstå som intet annet enn den eneste fulle og faktabaserte sannhet. Den finner ikke på noe tull – ingen provokative sprell, ingen invitasjon til refleksjon eller diskusjon; den gjør bare som den blir bedt om; den informerer. Og så er resten opp til deg. Skal du reflektere eller diskutere, må du invitere deg selv. På denne måten er det slike tekster vi stoler på. Det er slike tekster vi har tillit til. De har ingen baktanker. De virker aldri forlokkende. De er bare rene og ærlige, pliktoppfyllende og entydige. Les videre…

I den siste timen på mandag, etter fritimen, hvor jeg satt på biblioteket og skrev om døden, hadde vi norsk. Jeg visste på forhånd at vi skulle få tilbake norskprøvene om språkbruksanalyse. Men igjen – det å få tilbake norskprøver er alltid som å ta berg- og dalbane. Det er både gøy og grusomt i samme sekund. Da læreren i tillegg kom inn, la bunken på bordet og sa at det nok ville være en del som ville bli skuffa – mange som hadde bomma på oppgavene, som hadde valgt feil oppgave, synd – men slapp av, denne prøven er ikke avgjørende – akkurat da kjørte vogna mi ned i en skarp, bratt sving. Uff, så nifst det var:

«Okei, jeg får 4. Greit nok. Eller, hva var det jeg skrev om nå igjen? Æsj, jeg tror jeg er en av dem som bomma… Jeg skrev meg vekk… Jeg brukte lang tid på å komme i gang. Ja, tråkket nok litt i salaten. Jeg gjorde nok det. Uff, hva kommer til å skje nå…»

Norsklæreren krysset pulten min flere ganger da hun gikk frem og tilbake, delte ut bunker med ark i det ene hjørnet, plukket opp nye bunker og gikk til det andre.

- Gratulerer! sa hun plutselig.
- Hæ? Hva? Hva har jeg gjort?

Det viste seg at hun siktet til teatergreiene, oppslaget som het «Best av 47 forfattere» hvor det for første gang ble offentliggjort at jeg og tre andre er vinnere av skrivekonkurransen til Rogaland Teater.

De «tøffe» gutta på bakerste rad begynte å klappe, og plutselig klappet hele klassen. Hjelp. Jeg bukket ydmykt og ba dem om å dempe seg, samtidig som jeg satt malende i berg- og dalbanevogna. Gøy og grusomt på samme tid.

Men først og fremst var det utdeling av prøver som var i ilden i dette sekund, og som om jeg ikke hadde hjertet nok i halsen etter den uventede hyllesten av mine applauderende medelever, bladde jeg opp på oppgavebesvarelsens bakerste ark og fikk en speilblank sekser slengt i fjeset. Les videre…

Tanker om fremtiden.

Om et halvt år har jeg gått på medier og kommunikasjon i tre år. Etter dette vil jeg være ferdig med videregående. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette om medier og kommunikasjon, min lidenskap, men det skal bli herlig å bli ferdig. Ferdig, etter tre år med medier og kommunikasjon. Det vil si ett år på privatskolen Noroff Mediegymnas i Stavanger, og de to siste på offentlige Lundehaugen i Sandnes.

Det første året var helt klart det beste rent faglig og motivasjonsmessig. De to siste har ikke vært fullt så bra sånn sett, selv om det å begynne på offentlig skole var i søken etter et større miljø – noe jeg også fikk. Og bra er det. Men jeg mistet likevel noe stort. Inspirasjonen.

På Noroff hadde jeg en gnist uten sidestykke og et øye for design som jeg ikke klarte å lukke, selv ikke da jeg skulle sove om natten. Jeg følte en lettelse da jeg fikk en ny oppgave. Bare fordi jeg hadde vært så utrolig nysgjerrig på hva den ville være, hvordan jeg skulle løse den. Alle idéene som spratt opp som sommerfugler, trangen til og gleden ved å formidle følelser gjennom form og farge, grafisk design, for etterpå å nøye grunngi hva jeg hadde gjort. Jeg elsket det. Jeg var motivert. Jeg digget grafisk design.

Nå føler jeg ingenting.

En ny oppgave er en ny forbannelse. Og en tidsfrist er som et amputert bein, for da må jeg kutte av oppgaven min en spesiell dato, levere inn der jeg har, og bare bli ferdig – det handler ikke lenger om følelser – det handler om det å bli ferdig. Ferdig, selv om jeg egentlig ikke ér ferdig. Jeg har ikke blitt kjent med oppgaven enda, og jeg har liksom mistet evnen til å bli kjent med oppgaver. Tankene mine er et helt annet sted. Jeg klarer ikke lenger å få følelser for produktene jeg skaper. Det er som om jeg ikke har laget dem. Som om jeg har skapt noe som jeg ikke vil se tilbake på, aldri noen sinne vil se på igjen. Jeg har mistet designeren i meg selv. Hun er borte, og det er forferdelig, forferdelig trist. Les videre…

Jeg er på skolen. Det er norsktime og jeg skal liksom jobbe med en fritekstoppgave vi har fått. Temaet er «Gåter», et glimrende tema. Jeg liker gåter. Ikke slike gåter som finnes i klisjeaktige krimfortellinger og lignende riktignok, men gåter som er forbundet med filosofi. Som dere vet: Jeg elsker jo filosofi, og i heftet står det slike små fragmenter om filosofiske gåter og mysterier som er satt sammen for å inspirere oss. Klokka er knapt elleve om formiddagen, kanskje litt tidlig for mystikk og mysterier, men i det utdelte ressursheftet leses likevel følgende:

Amy Bowles ved George Washington University har vist at vi lettare forelskar oss når vi er i situasjonar der vi alt er «tende», mellom anna i demonstrasjonar, på en idrettstribune eller om bord i eit fly i sterk tubulens. Det forklarer dei tette relasjonane – og forelskingane – som kan utvikle seg mellom elles framande menneske som opplever ei ulykke eller ein naturkatastrofe saman.

Det er som om jeg føler det er noe kjent ved denne tanken, uten at jeg helt klarer å gripe fatt i det. Selv om heftet handler om gåter og jeg digger gåter, greier jeg av en eller annen grunn ikke helt å plassere gjenkjennelsen jeg opplever. Men at den er der, er det ingen tvil om. Har jeg ikke tenkt det samme før en gang…

Kanskje jeg føler det slik fordi jeg er trøtt. La meg ikke før halv to i natt. Sto opp halv åtte. Jeg var nettopp en tur i kantina, kjøpte meg en liten kaffe for 7 kr og betalte med kun kronestykker til den supersmilende kantinedama som alltid stråler som en sol. Er det et jobbsmil? Eller smiler hun på ekte? Kaffen var iallfall sinnsykt god, den forsvant i en fei, og plutselig blir alt så mye klarere for meg. I hjertet kjenner jeg energien stige, samtidig som det går opp for meg at vi ikke bare lettere forelsker oss når vi allerede er «tente» – vi får også lettere ideer. Les videre…

(Eller: «Jeg er ikke alene, del II«.)

La oss kalle deg Devendra Banhart, for det var det du kalte deg selv. Devendra Banhart er egentlig navnet på en sær, amerikansk indie/freak-folk-singer-songwriter. Kanskje like sær som meg og deg. Eller iallfall deg. Du er den av oss som oppdaget sin egen særhet for lenge siden. Du har hatt tid til å fordøye den. Tid nok til å lære å forstå deg selv. I tillegg har du vært heldig nok til å havne i de riktige miljøene, slik at har fått nok mot til å kunne stå for den du er. I motsetning til meg, som fortsatt går rundt med noe som minner om dårlig samvittighet for at jeg elsker å skrive disse merkelige tekstene og legge dem ut på internett.

Hvis jeg i egen person treffer på noen som har oppdaget at jeg skriver, eller hvis de i verste fall har lest noe av det, stirrer jeg fort ned i bakken og rødmer. Prøver å tiltrekke meg så lite oppmerksomhet som mulig. Rister på hånda og bruker den som vifte. Og alle ler. Ler av rare Binka. De ler sikkert med meg av og til også, ikke bare av meg. De er ikke onde akkurat. Jeg er ikke et mobbeoffer. Tror jeg. De morer seg bare når jeg blir flau, noe jeg gjerne blir, ofte av litt for mye oppmerksomhet, eller bare oppmerksomhet i det hele tatt. Jeg blir flau av oppmerksomhet selv om jeg på en annen side ROPER etter den på Internett ved å blottlegge mine personlige tanker og dype følelser for alle som vil lese, alle som vil snoke. Det er rart det der. Les videre…