… eller konkurransedyktige skravlebøtter? Hvorfor har vi denne trangen til å gi av oss selv i en verden som er blitt så fri at den blir for stor og tom?

(Bakgrunnsinfo: Dette er featuren om blogging. Denne posten blir nok litt forandret etterhvert. Kommentarer er som vanlig svært ønskelig.)

Virrvarr (20) mener blogg er en livshistorie, en essay-samling, en offentlig disseksjon av seg selv og sine meninger. – Hva skjer med postmoderniteten der ingenting er sant og alt er fremmedgjort? Jo – vi blir kjent med hverandre!

PLUTSELIG REISER HUN SEG FRA BORDET SITT og slår armene ut i været.

- Ah, så fort publisert! *svusj* – så er man på «trykk» og kan leses av mange!

Hun setter seg fort ned igjen og skriver videre.

Mens hun sitter slik, svinger jeg høyt med pennen min, sverdet mitt, idet jeg galopperer nedover Bloggerlandsbyen på en elefant, klamrer meg fast i elefantøretuppen med den andre hånda og roper til leserne på fortauskafeen:

- Iiihaaa! Les videre…

Fabelaktige Linn Heidi (eller Devendra Banhart som hun har døpt seg selv her på Elefantzonen), drog meg med ut i fritimen på skolen i dag, i det hun pleier å kalle «polaroidbildevær».

Himmelen har ikke vært så blå på lenge. Og heller ikke gresset like grønt. En smule motvillig gikk en småsyk og kamerasky Binka med på å la seg fotografere i det livlige solskinnet, og måtte i ettertid innrømme at det egentlig ikke var så ille. Vi hadde det riktig så gøy! Tusen, tusen takk til Devendra Banhart for å ha foreviggjort meg i polaroidformat! *vinke*

» xlinnheidix på Flickr

Les videre…

Det er historietime. Jeg noterer vage ord i den røde moleskine-notatboken min, ord som absolutt ikke har noe med historie å gjøre, de noterer jeg i blokka ved siden av (som er laget av resirkulert papir!). Idet jeg sitter slik og pusler med mitt, lener Devendra Banhart seg mot meg og hvisker, til da, dagens mest spesielle utsagn:

«Tenk, når du er død, vil de notatbøkene være verdt mange millioner.»

Jeg stopper å skrive, ser på henne og bryter ut i latter samtidig som jeg hvisker et luftig «hææææ» tilbake mens historielæreren holder sitt foredrag.

«Nei, liksom, det vil være de notatbøkene du noterte i før du skrev de store, litterære verkene som du kommer til å skrive.»

Jeg tar det som et stort kompliment, ENFJer kan det der med komplimenter. Men derifra og utover, tenkte jeg mer og mer på at den delen som omhandlet «når du er død», kunne være gjeldende. Les videre…

I dag fikk jeg mail fra VamPus. Alle norske nerder som interesserer seg for blogging og internettbasert populærkultur, har hørt om VamPus. VamPus, VamPus. I 2005 vant hun Gullbloggen som kåret bloggen hennes til Norges beste. Forøvrig er VamPus snedig nok en karakter jeg forbinder særlig med sko. Samlingen hennes skal visst være oppi seksti par nå, 120 enheter, noe hun forøvrig oppgir allerede i bloggerpresentasjonen av seg selv. Random, distansert og tilfeldig: sterke, postmoderne vibrasjoner. Dette er blogging. Dette har jeg snakket om før.

For i går blogget jeg jo altså om mitt nye skoleprosjekt i medier og kommunikasjon: om featuren som (ikke) skal bli en feature om blogging (Eller skal den det?). Om det postmodernistiske ved å blogge. Eller om blogging generelt, og sånn. Du vet. / Uansett:

You’ve got mail! I’ve got mail! From whom? From VamPus? Oh yes, indeed. Les videre…

Det var på biblioteket. Det var rett før dagens aller første kaffe. Det var akkurat da jeg fant ut hvilke bøker jeg kan komme til å få lyst til å skrive en gang. Helst nå. Det kommer og går, glipper ut av hendene mine så snart jeg har fanget det, og jeg logger på pesen for å blogge om det slik at følelsen ikke forsvinner. Men siden det tar så lang tid å logge på disse fjollete steinaldermaskinene, er det kanskje allerede for sent.

Fra hylla så den på meg, allerede før jeg så på den, og den hvisket «se på meg», og jeg så på den: Gunnhild Øyehaugs «Stol og ekstase». Og jeg tok på den. Jeg tok den nærmere og leste: «essay og noveller…». «Det er jo som en blogg», tenker jeg, «essay og tilfeldige, lekne, forvridde, samtidsdigresjoner og novelleaktige øyeblikk», like før jeg oppdager at «åh, det er jo på nynorsk». Men det stopper meg ikke i å like det. Devendra Banhart ler når jeg spretter bort til bibliotekaren og gir henne boka. Jeg vet ikke hvorfor hun ler, for det er vel ikke noe å le av at jeg låner en bok jeg aldri har hørt om før, mest fordi den hadde en fin forside? Bibliotekaren ler ikke.

Jeg har et nytt prosjekt på gang. (Eller har jeg virkelig det?)
Vi har fått en oppgave om sjanger, hvor vi skal velge en sjanger og fordype oss i den gjennom en teoretisk sjangeranalyse. Så skal vi, på valgfri plattform, lage et fysisk produkt i denne sjangeren. Jeg har valgt «postmodernismen» som min sjanger, muligens en smule påvirket av særemnet om filosofiens litteraritet. Nå skal jeg skrive en featurereportasje! Om blogging! Les videre…

Her jeg sitter, skriver på særemnet om filosofiens litteralitet, har jeg oppe sånn circa fem-seks tekstdokumenter tror jeg. Jeg teller dem ikke, jeg antar bare hvor mange de er, og roer meg med det. Strødd over hele skrivebordskjermen ligger de og ruger på det SCHVÆRE særoppgaven jeg skal levere på mandag. Jeg vet ikke om emnet er for stort, eller om jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg har mye igjen. Jeg gir vekslevis opp, er vekslevis ivrig. Likevel åpner jeg enda et tekstdokument. Jeg må bare blogge noe. Hvem blogger jeg for? Meg selv? Eller deg?

Nåvel, denne er for meg. Jeg har en så sinnsykt trang til å skrive en slags novelle nå. Jeg mener å huske at noen en gang sa at «vi skriver for å føle oss mindre alene«. Det stemmer. Det er ikke det at jeg føler meg så forferdelig alene i sammenligning til hvordan andre måtte føle seg, men akkurat nå trenger jeg sårt å skrive om noe som jeg ikke kan uttrykke på noen annen måte enn gjennom en novelle. Eller en roman.

Men vi sier først novelle, det er så lite, roman er så stort, romaaaaan, det er som om jeg aldri kommer til å klare det, selv om jeg allerede på mandag vil ha fullført noe stort. Det virker så usansynlig, men det kommer til å skje, selv om jeg må døgne hele helga og samle alt søvnbehovet i en sovepose som jeg snører igjen og dytter under senga. På mandag kommer jeg til å holde en minst 15-siders selvskrevet utredning om filosofiens litteralitet i hendene. Les videre…