Torsdag 22. mai hadde jeg min aller siste eksamen i norsk hovedmål på videregående. Det var duket for fagskriving, og jeg skrev så godt jeg kunne i en sådans setting før jeg i et stivt ritual måtte rekke opp hånda for at en pensjonist, en eksamensvakt, først skulle eskortere utskriften min fra printeren til meg selv. Deretter skulle han igjen komme bort og kontrollere at jeg hadde fått den formelle infoen riktig. På eksamen har jeg pseudonym, og dette er et nummer. Dessuten skal alle sidene ha riktig nummer, side 2 side 3, nei, side 2 av 4 side 3 av 4. Rett skal være rett. Frem og tilbake vandret manuskriptet mitt helt til den grå rosinmannen endelig signaliserte at jeg kunne gå, takk.

(Oppgave 2: “Den som ikkje et” av Tormod Haugland, novelle fra samlingen Orden, 1999. Tolk novellen.)

Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør, og hvor var vi før vi ble født? Det er eksistensielle spørsmål som dette, som blir tatt opp i Tormod Haugalands novelle “Den som ikkje et”, tatt fra samlingen “Orden” fra 1999.

Novellen er en dialog mellom to personer, en “mor” og en “jeg”-person, som innledes ved at “mor” prøver å feste sløyfen på det som antageligvis er sin sønn, “jeg”-personen. Det later til at de forbereder seg til en spesiell anledning.

Synsvinkelen i førsteperson reagerer med å fastslå:

“Jeg vil ikke”.

Han vil ikke gå i kirken hvis ikke oldefar skal være med. Det er forståelig. Han er sikkert forferdelig glad i oldefaren sin. Men det han ikke forstår, er hvordan døden fungerer. Saken er at oldefar skal være i kirken, men han skal ligge i kista si, og der skal han ligge, selv etterpå, selv når alle de andre har gått på bedehuset for å spise boller, selv da skal han ligge der. Helt alene.

“Hvor lenge skal. han ligge der?”

“Hele tiden,” sier mor, “Han skal bare ligge der.”

Han forstår ikke.

“Hvorfor?”

Dette er en umiskjennelig filosofisk novelle. Formen, som er en dialog, legger en ekstra tyngde på dette. Da Sokrates gikk rundt på torget i det gamle Athen under Antikken og forkynte filosofiske spørsmål, var det nettopp slik han gikk frem; ved å skape dialog. Det er dialogen som skaper filosofi. Formålet er ikke å komme frem til et konkret svar, men å belyse ulike synspunkter og reflektere over disse. Sokrates mente ikke at han kunne lære menneskene noe, eller at verken han eller noen andre var i stand til å angi “den rette sannhet”. De rette svarene ligger i nemlig i menneskene selv. Det gjelder bare å stille de riktige spørsmålene. Les videre…

Et eksperiment

For et par uker siden fikk vi servert den siste oppgaven i mediefag på videregående. Den siste designoppgaven på videregående; det ligger et slags vemod i disse ordene. Jeg misliker sterkt begrepet «Den Siste Gangen», det er så vanskelig å forholde seg til. Dermed får vi en personlig og «emo» innledning fra meg her altså, og i denne ånd blir kunstnere saksøkt for å ha forskyldt personlige tragedier med sine verk.

Om jeg skriver noe som gjør deg trist eller får deg til å gjøre noe dumt, er det min feil?
(På forhånd unnskyld)

Prosjektet vi mottok gikk ut på å lage sin egen subvertisement. Vi skulle finne en eksisterende reklame, annonse, logo eller lignende, og endre den for å radikalt endre budskapet.

Det dukket opp en artikkel på Dagbladet.no som skulle komme til å inspirere meg. Dagbladet skriver her om hvordan emo-bølgen skyller over sentimentale ungdomsliv- og hvordan emo-menigheten angivelig vipper dem over kanten til fordervelse. Dermed får musikken igjen skylda for å forkludre ungdommen, slik den alltid har fått. Dette er så gammeldags! Jeg får assosiasjoner til Beatlemania på 60-tallet som i likhet med emo-bandene i dag også ble beskyldt for å gjøre noe med ungdommen. Mitt spørsmål er: Gjør de virkelig det – eller er ungdommens sentimentalitet en naturlov?

Les videre…

Hvor mange russeknuter jeg har? Lurer du virkelig på det? Skal jeg svare? Okei, jeg har ingen russeknuter. Null! Fredag morgen hadde jeg egentlig tenkt å gjøre noe med dette da jeg ankom en time før skolestart (vi begynner kl. 9 denne dagen) for å tilbringe en time i et tre. Enkelt, tenkte jeg. Været var fint. Dessuten skulle vi ha litteraturhistorieprøve den dagen, så tiden ville bli svært konstruktivt benyttet, selv om det var i et tre. Men …

da jeg kom og ble møtt av mine medruss som allerede hadde installert seg et par meter over bakken, og da jeg selv grep tak i ei grein for å dra meg opp til dem, kjente jeg at dette fristet lite. Det frodige gresset under meg var så mykt. Jeg bøyde meg istedet ned og kjente på det; det var ikke vått heller. Jeg så på russebuksa mi, tittet opp på ape-medrussen som dinglet med beina mens de leste litteraturhistorie, og jeg så ingen grunn til å la være: Jeg satte rumpa ned på gresset – og der satt jeg!

«Binka, skal du ikke komme opp i treet?»
«Hvorfor skal jeg det?» Les videre…

Kjell Askilsens novellesamling Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten er den beste boka som er kommet ut i Norge de siste 25 årene, sier Dagbladet. Gratulerer, Kjell. Men hva skjer med det intetsigende omslaget? Dette er hva som i disse dager hender når jeg tar saken i egne hender i et ørlite skoleprosjekt:

Les videre…

Postmodernisme er en stilepoke/sjanger som blomstret på 80-90-tallet. Selv mener jeg det kan virke som om postmodernismen har sin rot allerede i den frie og umaterialistiske hippiebevegelsen på 60-70-tallet, som opponerte mot den normbegrensede og pliktoppfyllende krigs- og foreldregenerasjonen. Begrepet opptrer allerede i siste del av 1960-årene i forbindelse med billedkunst fra Andy Warhol i amerikansk popkunst.

Postmodernismen kombinerer stil- og sjangertrekk fra forskjellige historiske epoker og kulturelle områder; samt religiøse og ideologiske tanker fra mange forskjellige kilder, forskjellige stilepoker og stilnivåer – mellom gammelt og nytt, høyt og lavt, ofte på en distansert og ironisk måte uten å bry seg om hvorvidt de passer logisk sammen. Et postmodernistisk trekk er å konsentrere seg om verdier knyttet til livsstil, livskvalitet og moralske spørsmål, fremfor økonomiske og materialistiske emner. Dette kan komme av at foreldrene til etterkrigsgenerasjonen hadde grunnleggende verdier i vestlige industrisamfunn, knyttet til vekst og velstand. Da disse behovene kom på beina igjen, skjedde det en generasjonsforvandling. Der den eldre generasjonen hadde blitt formet av en historisk periode med økonomisk depresjon og materiell knapphet, kunne den neste generasjonen ta dette for gitt. Der foreldregenerasjonen hadde arbeidet for å bygge opp en økonomisk og kulturell velstand, søkte den nye postmoderne strømningen byggesteinene i seg selv; å dekonstruere dem; bygge alt fra hverandre og vise, ikke overbevise, men bare glippe ut vage, distanserte, upersonlige uttrykk av at hele vår oppfattelse av virkeligheten er sammensatt av absurditeter og tilfeldige gjentakelser. Les videre…