Husker du innlegget jeg skrev på onsdag? «Metaundervisning» ble godt mottatt i bloggosfæren hvor det ble plukket opp av både Sonitus og Hildring blant tilbakeping-tjenestene.

Men kriteriene for å komme på trykk i avisen pleier å være noen ganske andre. Der skal man helst være kort og konkret, og egentlig ikke kritisere noe; bare observere og si at «dette er jeg LITT imot» men «egentlig så gjør det ikke så veldig mye». Slike leserinnlegg som ville gitt god karakter på skolen fordi de er så korrekt oppbygd.

Så prøvde jeg meg likevel – og det kom på trykk!

Skoledebatt er visst i vinden som aldri før. Nå skal det bli spennende å se om noen som sitter hjemme og leser avisa på fredagsettermiddagen legger meke til meg, og vil ofre en tanke til å sende inn et svar.

Det er merkelig å se den årlige pressedekningen av et nytt kull igjen begynner i første klasse. De intervjuer dem, og de sier at de gleder seg til å lære å lese og regne. «Natten før første skoledag gledet jeg meg sånn at jeg ikke fikk sove,» sier en. Det gjorde jeg også da jeg var sju år. Men nå er jeg nitten, og jeg vet at nettene før de kommende skoledagene, vil de komme til å grue seg sånn at de ikke får sove av den grunn…

De starter som energibomber, knopper på kunnskapens tre om våren. De rekker knapt å stå i full blomst før de visner og sovner. Til slutt dør de helt. Allerede før videregående er over!

Likevel gleder de seg til å begynne i første klasse. Foreldrene gleder seg med dem, selv om de vet hvor inderlig skolelei de selv var for alle disse årene siden. Lærerne husker det også. At de orker å stå foran de små stakkarne som sitter forventningsfullt ved skolebenkene og si «Velkommen til første klasse». Det er som å si: «Velkommen til en langsom, smertefull død…» Les videre…

«Når vi tenker nåtiden som noe som skal eksistere, så eksisterer den ennå ikke. Og når vi tenker den som eksisterende, er den allerede fortid,» sa den eksistensielle filosofen Henri Bergson.

Albert Einstein sykler og smiler bredt. Det har han god grunn til. Dette er en virkelig god dag!

Jeg var så nervøs for muntlig eksamen i mediefag i dag, at jeg kom tre timer før jeg egentlig skulle! Grunnen til at jeg var så urolig, var antagelig at jeg skulle snakke om noe jeg virkelig bryr meg om, nemlig blogging, postmodernisme og featurejournalistikk. Featuren om blogging som jeg under arbeidet med den blogget en del om, var et prosjekt jeg virkelig skrapte ut av mine innerste hjerterøtter. Jeg ville så gjerne gjøre det bra!
Postmodernismen er nemlig et uttrykk som fascinerer meg veldig, selv om jeg ikke liker det. Jeg liker ikke postmodernismen. Det naive og distanserte synet på verden gjør meg deprimert. Jeg føler mer som en idealist. Når sammenhengen er borte, lengter jeg etter den. Jeg liker helhet og sammenheng. Likevel, når man om et par hundre år ser på postmodernismen i distanse, som fortid – når en ny epoke har ankommet – kan det være at mitt syn også vil bli sett på som postmodernistisk, noe som gir meg eksistensiell angst og gjør meg hyper-bevisst på å være obs på den tiden jeg lever i. Les videre…

Dette er latterlig. Jeg har snart ikke lenger ord for hvor kaotisk dette livet på videregående skole er. Jeg kommer på skolen til vanlig tid kl. halv 9 da det viser seg at vi i dag skulle begynne kl. 10. Jeg undrer meg over den mystiske muntlige oppgaven som dukket opp på It’s Learning i går og skulle fremføres i dag, men lærerne nevner den ikke med et kvekk. Jeg spør når vi får vite om vi kommer opp i muntlig eksamen, men læreren har 3 forskjellige datoer på papiret og sier hun ikke vet, hun skal spørre. Så slutter den tomsindige skoletimen 40 minutter før den skal, uten å ha hatt noe føre.

Jeg spør den ene av de fire lærerne hvor mange medieprosjekter vi skal ta med i presentasjonsmappa til eksamen. «Alle seks,» sier han. «Alle seks?» sier jeg. «Alle seks,» betrygger han. Senere kommer han bort til meg og sier: «Nei, to til fem var det visst». «To til fem,» sier en lærer i bakgrunnen. «To til fem,» sier jeg. «Okei, greit».

Igjen var 3 1/2 timer til neste time. I tillegg til de 40 minuttene til overs før lunsjpausen, var nemlig to fritimer før naturfagstimen i siste time, som jeg ikke en gang visste om vi trengte å være i. Jeg har veska full av bøker om filosofi, og en skole tom for kunnskap. Nå venter jeg bare på bussen for å komme meg vekk herfra.

Jeg har skrevet www.elefantzonen.com på en hundrelapp som jeg snart skal sende ut i verden. Jeg håper ikke de som merker det, er slike som ikke liker at folk skriver på penger. Den er numerert 2311100020. Jeg vet ikke om den er den eneste som har det nummeret eller hva dette betyr for noe, men jeg sier bare en ting; se opp!

I dag hadde jeg matteeksamen, den jeg strøk på i vinter. Jeg hadde øvd veldig mye. Fra å ha tenkt: «Jeg skal brenne matteboka mi etter dette!» har jeg gått til å faktisk komme den ganske nær. Matteboka. Nå skal jeg iallfall ikke brenne den. Kanskje jeg river av en liten bit av den og limer den inn i notatboka mi som et minne om den gangen i min fagre ungdom da jeg kom opp i matteeksamen og strøk, for så å ta meg ordentlig sammen – og bestå. Ja, mer enn det; det gikk faktisk veldig bra. Jeg tenkte med meg selv: «Jeg står faktisk i fare for å få en riktig så god karakter på dette her». Det er en årsak til alt som hender. Så da vil jeg altså få studiekompetanse og kan søke på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 2010, etter jeg er blitt ferdigutlært Mediegrafiker. Hva sier dere, mine skrivende lesere, sees vi der?

Etter jeg hadde satt de siste to strekene noen sinne, bar det avsted for å plukke opp gulrota.
Her om dagen fant jeg nettopp en bok jeg gjerne skulle eid. «Filosofi: tenkingens og ideenes fascinerende historie gjennom 2500 år – fra oldtidens grekere til den moderne tid».
Dette var vel å merke før eksamen, så jeg konstruerte meg den disiplinerte idéen om å kjøpe den etter jeg var ferdig med matematikk for alltid. Det var en knasende bra gulrot.
«2500 år…» myste bokhandleren og så opp på meg, og så på boka. «Det er blitt tenkt ganske mange tanker på den tida! Hø hø hø» (du vet, sånn som gamle menn sier)
«Ja,» svarte jeg og gikk, ett steg vekk fra matematikken, og ett steg nærmere filosofien. Her kommer jeg, tsjohei!

Torsdag 22. mai hadde jeg min aller siste eksamen i norsk hovedmål på videregående. Det var duket for fagskriving, og jeg skrev så godt jeg kunne i en sådans setting før jeg i et stivt ritual måtte rekke opp hånda for at en pensjonist, en eksamensvakt, først skulle eskortere utskriften min fra printeren til meg selv. Deretter skulle han igjen komme bort og kontrollere at jeg hadde fått den formelle infoen riktig. På eksamen har jeg pseudonym, og dette er et nummer. Dessuten skal alle sidene ha riktig nummer, side 2 side 3, nei, side 2 av 4 side 3 av 4. Rett skal være rett. Frem og tilbake vandret manuskriptet mitt helt til den grå rosinmannen endelig signaliserte at jeg kunne gå, takk.

(Oppgave 2: «Den som ikkje et» av Tormod Haugland, novelle fra samlingen Orden, 1999. Tolk novellen.)

Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør, og hvor var vi før vi ble født? Det er eksistensielle spørsmål som dette, som blir tatt opp i Tormod Haugalands novelle «Den som ikkje et», tatt fra samlingen «Orden» fra 1999.

Novellen er en dialog mellom to personer, en «mor» og en «jeg»-person, som innledes ved at «mor» prøver å feste sløyfen på det som antageligvis er sin sønn, «jeg»-personen. Det later til at de forbereder seg til en spesiell anledning.

Synsvinkelen i førsteperson reagerer med å fastslå:

«Jeg vil ikke».

Han vil ikke gå i kirken hvis ikke oldefar skal være med. Det er forståelig. Han er sikkert forferdelig glad i oldefaren sin. Men det han ikke forstår, er hvordan døden fungerer. Saken er at oldefar skal være i kirken, men han skal ligge i kista si, og der skal han ligge, selv etterpå, selv når alle de andre har gått på bedehuset for å spise boller, selv da skal han ligge der. Helt alene.

«Hvor lenge skal. han ligge der?»

«Hele tiden,» sier mor, «Han skal bare ligge der.»

Han forstår ikke.

«Hvorfor?»

Dette er en umiskjennelig filosofisk novelle. Formen, som er en dialog, legger en ekstra tyngde på dette. Da Sokrates gikk rundt på torget i det gamle Athen under Antikken og forkynte filosofiske spørsmål, var det nettopp slik han gikk frem; ved å skape dialog. Det er dialogen som skaper filosofi. Formålet er ikke å komme frem til et konkret svar, men å belyse ulike synspunkter og reflektere over disse. Sokrates mente ikke at han kunne lære menneskene noe, eller at verken han eller noen andre var i stand til å angi «den rette sannhet». De rette svarene ligger i nemlig i menneskene selv. Det gjelder bare å stille de riktige spørsmålene. Les videre…

Et eksperiment

For et par uker siden fikk vi servert den siste oppgaven i mediefag på videregående. Den siste designoppgaven på videregående; det ligger et slags vemod i disse ordene. Jeg misliker sterkt begrepet «Den Siste Gangen», det er så vanskelig å forholde seg til. Dermed får vi en personlig og «emo» innledning fra meg her altså, og i denne ånd blir kunstnere saksøkt for å ha forskyldt personlige tragedier med sine verk.

Om jeg skriver noe som gjør deg trist eller får deg til å gjøre noe dumt, er det min feil?
(På forhånd unnskyld)

Prosjektet vi mottok gikk ut på å lage sin egen subvertisement. Vi skulle finne en eksisterende reklame, annonse, logo eller lignende, og endre den for å radikalt endre budskapet.

Det dukket opp en artikkel på Dagbladet.no som skulle komme til å inspirere meg. Dagbladet skriver her om hvordan emo-bølgen skyller over sentimentale ungdomsliv- og hvordan emo-menigheten angivelig vipper dem over kanten til fordervelse. Dermed får musikken igjen skylda for å forkludre ungdommen, slik den alltid har fått. Dette er så gammeldags! Jeg får assosiasjoner til Beatlemania på 60-tallet som i likhet med emo-bandene i dag også ble beskyldt for å gjøre noe med ungdommen. Mitt spørsmål er: Gjør de virkelig det – eller er ungdommens sentimentalitet en naturlov?

Les videre…