Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





«Lyd er på en måte en farge som du kan høre»

«Sound» fra SoundCloudVimeo.

Om lyd og hva den betyr for hvordan vi oppfatter verden.

En ideell verden

HAERSKOGEN fra David LuepschenVimeo.

Jeg har en kreativitetsbok. Der er det en oppgave som går ut på å se for seg et kjedelig sted i verden, og skrive ned hvordan du ville forandret det, for at det skulle blitt perfekt for deg. Det skal si noe om hvem og hvordan du er. Jeg har ikke løst oppgaven enda, bare svosjet over den såvidt. Men da jeg fant denne videoen litt tilfeldig, begynte jeg å tenke på den oppgaven igjen. Og jeg tenkte at dette kunne vært min løsning: Et luftig sted som samtidig er lunt, hvor det er helt stille men samtidig mye lyd, av skog og fugler som synger, og ingen snakker, ingen sier noe, alle er bare stille og titter på hverandre med store, forventningsfulle blikk.

Keep Calm and Carry On

For en grå dag. Det er regn og tung stemning. Å se kongen og dronningen tørke tunge tårer under den tv-sendte minnestunden gjorde inntrykk. Jeg leser mange blogger som skriver at de ikke vet riktig hvordan de skal skrive akkurat nå. Det kjenner jeg meg igjen i. Men da blir jeg redd.

Det er vanskeligere å føle seg engasjert nå. Småting virker meningsløse. De småtingene som pleide gjøre meg engasjert. Når skal alt bli som før? Jeg vil vise respekt for de som har omkommet. Samtidig trenger vi et rom hvor det er mulig å fokusere på noe annet. Det lindrer og gir positiv energi. Jeg er redd vi vil gå inn i kollektiv depresjon! Derfor hører jeg på The Beatles. Jeg føler meg alltid trygg av stemmen til Paul og John. Og George. Og Ringo i bakgrunnen. John som synger Imagine all the people, living life in peace, you may say that I’m a dreamer. Og han er kanskje det. Men det gjør oss sterkere. På en sunn måte. Smil og blomster kveler ondskap. Derfor må vi ikke glemme de små tingene som engasjerer oss. Ikke vær redd for å blogge, selv om det virker meningsløst. Grief is the price we pay for love.

Jeg startet dagen med å se It’s Complicated med Meryl Streep, en av mine favorittskuespillere. Hun gjør meg alltid glad. Virker som en super dame! Nydelige visuelle omgivelser, god stemning og varm humor. Nå på slutten av dagen, etter mørket falt på, har jeg tent stearinlys mens regnet trommer på ruta i den nye leiligheten. Vi begynner å få det skikkelig fint her, og det er veldig gøy. Internett er på plass. Og i mikroen lager vi varme epler med kanel. Da dufter hele leiligheten som et fransk bakeri. Jeg har oppdaget en fin blogg, Wit and Whistle med kreativ inspirasjon og mange fine matoppskrifter. Sjekk ut denne kikerter-sandwichen.

Videoen øverst er All You Need Is Love. Først er alt svart-hvitt. Men sakte blir det fargerikt igjen.

Mac eller PC?

Er det sant at valg av operativsystem har sammenheng med personlighet og livsstil? Mac-personer er unge vegetarianere som bor i byen og liker moderne kunst, liberal politikk og indie-film. PC-personer er eldre, mer konservative, og sammenligner gjerne det å snakke om datamaskiner med et fremmed språk.

Det leste jeg i en artikkel på Tuaw.com i dag. En stor undersøkelse gjort av Hunch.com konstaterer at PC- og Mac-personer tenker annerledes og lever annerledes. Mellom mars 2009 og april 2011, spurte Hunch 388,315 av sine besøkende om hvilken plattform de foretrakk. Blant de som svarte, som ikke nødvendigvis representerer flertallet, så 52 % på seg selv som PC-personer og 25 % som Mac-personer. Se flott infografikk av undersøkelsen her.

Noen fine eksempler fra resultatene er f.eks. at 13 % flere Mac- enn PC-personer sier at de vil bli oppfattet som unike og annerledes, og de vil sette sitt preg på ting. 26 % flere PC- enn Mac-personer foretrekker å være en del av mengden.

Et annet sted står det at 33 % flere PC- enn Mac-personer vil si at to tilfeldige personer er mer forskjellige enn like. Mens 21 % flere Mac enn PC-personer vil si at to tilfeldige personer er mer like enn forskjellige.

Er du en Mac-person eller PC-person?

  • Mac (64%, 58 stemmer)
  • PC (26%, 24 stemmer)
  • Ingen av delene (10%, 9 stemmer)

91 personer har stemt.

Loading ... Loading ...

Det virker kanskje harmløst

Water ink fra BDDP UnlimitedVimeo.

Vann. I dag er det beregnet at 3.6 millioner mennesker, inkludert 1.5 millioner barn under 5 år, dør hvert år av sykdommer som følge av udrikkelig vann. Fordi politiske ledere ikke tar tak i problemet, henvender kampanjen seg til journalister for å spre ordet og skape bevissthet rundt problemet. Kampanjefilmen setter lys på saken med treffende og kreative virkemidler. Den illustrerer evnen som blekket har til å avdekke det usynlige. En god idé har makt.

Så ramler ting fra veggene

Det er på bakken vi står støtt. På gresset, på asfalten, på stuegulvet. Det er godt når toget stanser, flyet lander, når båten kommer til havna. Å gå ut, sette beina på stø grunn. Det er å være fri. Å ha kontroll. Men hva skjer når selve bakken begynner å riste? Når vinflaskene ramler ut av hyllene på butikken slik at det ser ut som en massakre. Japan forflyttet seg med 2,4 meter. Klarer jeg å forestille meg det? Bakken beveger seg. Neste stasjon finnes ikke. Hele planeten er en båt i universet. Og universet har ingen nåde, det kjører bare på! Vi er så bitte små. Vi er tilfeldigheter. Big bang! Kontrollrommet er stengt. Piloten er noen vi ikke kjenner, som ikke en gang vet at vi er her. Den styrer på med sitt, mens vi klamrer oss fast til lyktestolper. Hus og biler renner diagonalt. Stopp! Jeg vil av!

Når jeg tenker på enorme ødeleggelser, tenker jeg på krig. Men hvem er partene her? Er det oss mot planeten? Når jeg ser bilder av ødelggelsene tenker jeg på ondskap. Det gjør det enda mer forvirrende. For det er ingens feil. Det eneste vi kan gjøre er å beskytte oss. Hevn er håpløst. Hva enn det er, så har det ingen vilje. Det er bare kraft.

Jeg tenker på Lost in Translation. Jeg tenker på Bob som svømmer gjennom bassenget, og Charlotte som sitter i vinduskarmen og ser utover Tokyo. Jeg tenker på dem. Så skjer dette. Bassenget begynner å riste, Charlotte mister balansen og ramler fra vinduskarmen, og ned på gulvet i hotellrommet. Lampen begynner å dingle fra taket, den klirrer høyere og høyere. Charlotte løper ut av hotellrommet. Ansikter titter forskrekket ut av de andre dørene i korridoren. Hun løper ut og ned til resepsjonen, møter Bob i bare badekåpa. Gjennom de store vinduene i lobbyen er det kaos. På vei ut holder Charlotte på å falle, Bob griper tak rundt henne, og de løper ut av hotellet og nedover gata, hvor de bøyer seg ned for å holde balansen, og de legger seg ned og holder seg fast i bakken som buldrer, og de ser på hverandre. Ikke en gang på bakken kan vi stå støtt lenger. Og så lukker hun øynene. Håper at når hun åpner dem igjen, vil det være over. 1, 2, 3. Hun ser på ham. Han har fortsatt armen rundt henne. Nå er han redd.

Følg Elefantzonen med RSS