Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Smakebitsforelesning i filosofi

14. august 2009

På tavla står det «Hvordan kan jeg vite at det finnes en verden utenfor min bevisshet?» Ontologi er et annet ord for metafysikk. Dette må ikke forveksles med odontologi, som er slikt som tannlegene driver med. Han foran meg biter seg i leppa og nikker av gledens fryd; det er som om hodet hans skal snurre rundt som en propell og lette med et stort glis om munnen. «Å være er å bli oppfattet og å oppfatte» (Berkeley) Bak meg åpner døra seg og jeg hører en stemme.

«Var det du som trengte hjelp med prosjektoren?»
«Å, nei…» svarer foreleseren, en professor i filosofi, og rødmer faktisk litt.
«Jeg er alt for gammeldags til å bruke sånne lysbilder», sier han etter døra er blitt lukket.

Forskjellen mellom å tro og å vite. Du vet ikke at bordet er hvitt bare fordi du det ser sånn ut. Du kan ikke vite at det er der bare fordi du kan se det med øynene og kjenne på det med hendene dine. Det går ikke. Hvordan kan du vite det? Du kan ikke vite noe før du har argumenter for at det du opplever virkelig er sant.

(Det vet vi.)

«Pip-truddelutt-ding-dong.» (Noen får en SMS.)

«Og der,» sier foreleseren, «akkurat der har vi kanskje et bevis på at det finnes en verden utenfor min bevissthet, utenfor dette rommet,» og deiser neven ned i bordet.

Metteur en scène

«Hun forteller deg hva hun drømmer om – og det er kanskje enda mer privat enn hva som skjer med deg i det virkerlige livet,» sa Virrvarr om meg under Tordenbloggens første runde.

Folk liker å lese om drømmer! Det er bra, for jeg liker å skrive om dem. Det er ikke så altfor privat. I hvert fall ikke å skrive om. Hvorfor skulle det være det? Ingen avbryter; de som leser er bare de som virkelig er interessert. Her forteller jeg på mine egne primisser og av mitt initiativ. Hva er vel bedre enn det?

KHiONyeSeilduken.jpg

I juni 2010 skal hele KHiO samles her, i den gamle seilduksfabrikken på Grünerløkka.

Risikoen for å mislykkes er ikke noe jeg forbinder med drømmer. Veien er målet, så lenge man fortsatt er nysgjerrig på veien. Det er viktig med mål og drømmer, ellers blir man umotivert og kan dingle midt i løse luften. Det kan være fint nok, men jeg liker det ikke. Jeg trenger en visjon. Det kreves ikke allverden. Alt som trengs er en ørliten idé. Og det kommer nye hele tiden. For hver drøm som fordufter, dukker det opp en ny. En ny drøm er som en ny løvetann som spirer opp gjennom asfalten.

Om du tenker på ugressmidler nå, så ikke gjør det! Kan du ikke heller undre deg over hvordan løvetannen i det hele tatt klarer det? Sant å si er løvetannen like forundret som oss. «Oi! Så sterk jeg er!» sier løvetannen. Løvetannen er drømmen, og du kan også grave deg opp gjennom asfalten, frem til drømmen din. Les videre…

Jeg elsker Norge

Er det ikke ironisk, at når jeg Googler «filosofistudent i New York» er det første treffet som dukker opp meg selv? Det føles som om jeg ville blitt «The only living girl in New York».
tidemand.jpg

Jeg har ikke tenkt på det slik før. Det er en stund siden Googlesøket. Da tenkte jeg bare; kult – jeg kan være den første! Binka Armstrong. New York, New York. If I can make it there, I can make it anywhere!
Den nye følelsen ankom ikke før nå nylig.

Noen ganger faller jeg ned fra skyen min. Det er forvirrende. Alt forandrer seg fra dag til dag. I morgen mener jeg kanskje noe helt annet. I forrige uke var jeg en helt annen person. I fjor er en forhistorisk tid. Det er som om jeg gjennomgår schizofrene tilstander. «Hvem er jeg? Hvor kommer verden fra?» Jada masa, Jostein Gaarder- men ER jeg overhodet? Noen ganger føles det som om jeg bare er et medium for mine drømmer. Jeg ER mine drømmer. Og når mine drømmer brister, da er ikke en gang jeg.

I dag søkte jeg på nytt. «Filosofistudent i Oslo» (uten anførselstegn). Også da kom Elefantzonen temmelighøyt opp. Ikke alt for høyt. En slags ny sky. Den lå lavere. Kanskje var den ikke høyere enn en krakk. Men det kjentes ikke feil. Det var litt utfordrende å holde balansen, og det var et nytt perspektiv, ikke like fjernt som den skyen der oppe. Oi, nå begynner den å regne og fordampe. Hva om jeg fortsatt hadde sittet oppå der?
(Jeg slår opp paraplyen min, som vi vestlendinger har integrert i kreaturet vårt, og fortsetter å tenke.)
Hadde jeg falt ned derfra ville jeg ramlet og slått meg skikkelig. Det kunne fått katastrofale følger. Les videre…

«Har du tenkt å bli forfatter?»

«…eller er det bare en hobby?»

manhattan_torgrimeggen.jpg

Det er lenge siden jeg har fått det spørsmålet nå. «Vil du bli forfatter?» Som regel kommer det frem før noen rekker å spørre. «Jeg er 19 år og jeg skal bli forfatter!»

Jeg er hun som skal bli forfatter. Det er meg. Jeg har øyne, jeg er her nå, og jeg skal bli forfatter. Jeg inntar oksygen og jeg skal bli forfatter.

Når man sier dette nok, til seg selv i underbevisstheten til omtrent enhver tid – så vel som den tiden man sover, inkludert i den virkelige verden når anledningen byr seg, glemmer man ofte at man ikke i utgangspunktet var født med denne drømmen. Det er da man likevel begynner å tro at man var det.
Til nøds kommer det spørsmål som, «så, hva vil du bli, da?». Og da sier jeg det igjen – jeg vil bli forfatter. Les videre…

Hvorfor studere filosofi

Det forundrer meg når folk som skal studere til høsten vektlegger HVOR de skal studere og ikke HVA de skal studere. Jeg synes også det er besynderlig når noen sier at «på fritiden driver jeg ikke med stort,» eller «til høsten har jeg ingen planer.» Jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg hvor mye interessant det går an å interessere seg for og hvor fantastisk underlig og spennende verden er! «Jeg er interessert i VERDEN!» Det er klart. Jeg blir yr av glede av å tenke på filosofi!

thinker.jpg

Til høsten skal jeg imidlertid jobbe som en hobbyfilosoferende mediegrafiker-lærling, og dermed ikke studere helt enda (selv om jeg besto matteeksamen og har fått fullverdig studiekompetanse – hurra!) MEN jeg må fortelle deg her og nå, at innerst inne begynner jeg å kjenne en filosofistudent som virkelig begynner å klø…

I den forbindelse googlet jeg «om å studere filosofi,» bare for å sjekke… Derfra kom jeg frem til Kunnskapskanalen Podcast og et intervju med Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi. Intervjuet er fra 2006, i forkant av at professor Vetlesen skulle holde et foredrag på åpen dag på Universitetet i Oslo om nettopp; hvorfor studere filosofi.
Her er et utdrag fra intervjuet:

Hva har du tenkt til de potensielle filosofistudentene?

Jeg kommer til å beskrive en type person som vil svare:

«Jeg hadde ikke noe annet valg. For meg måtte det bli filosofi.»

Les videre…

Hvor mange lærere trengs for å skifte en lyspære?

Dette er latterlig. Jeg har snart ikke lenger ord for hvor kaotisk dette livet på videregående skole er. Jeg kommer på skolen til vanlig tid kl. halv 9 da det viser seg at vi i dag skulle begynne kl. 10. Jeg undrer meg over den mystiske muntlige oppgaven som dukket opp på It’s Learning i går og skulle fremføres i dag, men lærerne nevner den ikke med et kvekk. Jeg spør når vi får vite om vi kommer opp i muntlig eksamen, men læreren har 3 forskjellige datoer på papiret og sier hun ikke vet, hun skal spørre. Så slutter den tomsindige skoletimen 40 minutter før den skal, uten å ha hatt noe føre.

Jeg spør den ene av de fire lærerne hvor mange medieprosjekter vi skal ta med i presentasjonsmappa til eksamen. «Alle seks,» sier han. «Alle seks?» sier jeg. «Alle seks,» betrygger han. Senere kommer han bort til meg og sier: «Nei, to til fem var det visst». «To til fem,» sier en lærer i bakgrunnen. «To til fem,» sier jeg. «Okei, greit».

Igjen var 3 1/2 timer til neste time. I tillegg til de 40 minuttene til overs før lunsjpausen, var nemlig to fritimer før naturfagstimen i siste time, som jeg ikke en gang visste om vi trengte å være i. Jeg har veska full av bøker om filosofi, og en skole tom for kunnskap. Nå venter jeg bare på bussen for å komme meg vekk herfra.

2311100020

Jeg har skrevet www.elefantzonen.com på en hundrelapp som jeg snart skal sende ut i verden. Jeg håper ikke de som merker det, er slike som ikke liker at folk skriver på penger. Den er numerert 2311100020. Jeg vet ikke om den er den eneste som har det nummeret eller hva dette betyr for noe, men jeg sier bare en ting; se opp!

I dag hadde jeg matteeksamen, den jeg strøk på i vinter. Jeg hadde øvd veldig mye. Fra å ha tenkt: «Jeg skal brenne matteboka mi etter dette!» har jeg gått til å faktisk komme den ganske nær. Matteboka. Nå skal jeg iallfall ikke brenne den. Kanskje jeg river av en liten bit av den og limer den inn i notatboka mi som et minne om den gangen i min fagre ungdom da jeg kom opp i matteeksamen og strøk, for så å ta meg ordentlig sammen – og bestå. Ja, mer enn det; det gikk faktisk veldig bra. Jeg tenkte med meg selv: «Jeg står faktisk i fare for å få en riktig så god karakter på dette her». Det er en årsak til alt som hender. Så da vil jeg altså få studiekompetanse og kan søke på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 2010, etter jeg er blitt ferdigutlært Mediegrafiker. Hva sier dere, mine skrivende lesere, sees vi der?

Etter jeg hadde satt de siste to strekene noen sinne, bar det avsted for å plukke opp gulrota.
Her om dagen fant jeg nettopp en bok jeg gjerne skulle eid. «Filosofi: tenkingens og ideenes fascinerende historie gjennom 2500 år – fra oldtidens grekere til den moderne tid».
Dette var vel å merke før eksamen, så jeg konstruerte meg den disiplinerte idéen om å kjøpe den etter jeg var ferdig med matematikk for alltid. Det var en knasende bra gulrot.
«2500 år…» myste bokhandleren og så opp på meg, og så på boka. «Det er blitt tenkt ganske mange tanker på den tida! Hø hø hø» (du vet, sånn som gamle menn sier)
«Ja,» svarte jeg og gikk, ett steg vekk fra matematikken, og ett steg nærmere filosofien. Her kommer jeg, tsjohei!

Følg Elefantzonen med RSS