This changes everything. The industry is dead. There has never been a better time to be an artist.

– Seth Godin

PressPausePlay Official Trailer fra House of Radon på Vimeo.

Før fantes det profesjonelle artister. Man gikk til fotografen for å bli fotografert. Nå er alle fotografer, filmskapere, skribenter, musikere. Med seg selv, en laptop og internett kan de fleste gjøre det meste. Alle er skapere, alle er forbrukere. Det kreative landskapet forandrer seg, og det påvirker hvordan vi skaper, distrubuerer og konsumerer kreative arbeider. PressPausePlay er en dokumentarfilm om håp, frykt og digital kultur. Jeg har ikke klart å finne den i sin helhet på nett enda, men gjennom hele prosessen har filmteamet publisert smakebiter, teasere og intervjuer. Noen av dem kan du se i dette innlegget. Flere videoer kan du se her. Sjekk også PressPausePlay.com.

Jeg blir fylt med en sånn inspirasjon og fremtidsoptimisme av å observere dette. Jeg kjenner jo alt dette på kroppen selv. Når du blogger er du min egen redaktør, sekretær, skribent, fotograf, markedsfører, alt. Jeg er en del av en generasjon som knapt kan forestille seg noe annet. Neste generasjoner vil i hvert fall ikke forstå hva vi snakket om da vi snakket om å legge bokmanuset i en konvolutt og sende det til et forlag. Eller å sende et leserinnlegg inn til en avis når du kan spre idéer raskere ved å publisere det på din personlige blogg. Og kanskje få mer ut av det på sikt også.

PressPausePlay Sneak Peek #1 – Seth Godin fra House of Radon på Vimeo.

Alt dette får meg til å lure på min egen, kreative utdanning. Hvis alle kan litt av alt, hvis industrien er død og det ikke lenger finnes profesjonelle kreatører, hvis det går den veien — blir utdanning mer viktig? Eller mindre? Hvem skal jeg bli? Eller kanskje mer spesifikt: Hva skal jeg bli? Før skulle jeg bli forfatter. Nå tenker jeg mer på det som en som jobber med tekst. Og andre ting. Forskjellige ting. Sammensatte ting. Som varierer. Hva skal man kalle det yrket?

Det føles som en vei som blir til mens man går. Jeg har ikke noe mål med min kreative utdanning. Før utdannet man seg da man hadde funnet ut hva man skulle bli. Jeg utdanner meg fordi jeg skal finne ut hva jeg skal bli. Det er rart. Jeg vet ikke hva det betyr. Hvordan skiller man seg ut i en verden der alle kan litt av alt? Ved å spesialisere seg? Ved nettopp å ha en utdanning? Er man automatisk profesjonell etter ferdig utdanning? Eller må det først penger inn i bildet? Det virker som om fremtiden ikke handler om penger. Ikke først og fremst. Det handler heller om to make a point og eksperimentere, om å utvikle seg selv om person, som kreatør, om å oppdage og spre idéer, om flaks. Det handler om å slå an. Handler det om å være populær? Er fremtiden egentlig ganske subjektiv og bråkete?

Bli med meg på intervjudagen, hvor vi først ble fotografert med en navnelapp på brystet. Det er nesten sånn de gjør med deltagerne i Idol, tenkte jeg stolt, men passet på å ikke innrømme det for noen. De ulike studieretningene ble så tatt med til hvert sitt rom. Vi var i underkant av tjue stykker og satt rundt et rektangulert bord midt i rommet. Lærerne, jeg tror det var fire-fem av dem, satt langs den ene veggen og gransket oss nøye med notatblokka på fanget. En av dem sto ved den andre veggen, hvor det var en tavle, og ledet showet. Nå skulle vi presentere oss med noen ord om hvorfor vi søker på Tekst & Skribent. Slikt får hjertet mitt til å hamre ukontrollert og ansiktsfargen til å danse mambo, men det er det visst ikke noe å gjøre med.

Les videre…

Jeg er superduperglad i hemmelige planer og mystiske ting, så jeg mystifiserer så ofte jeg har sjansen. Men det beste med hemmeligheter er å uten tvil å fortelle dem. Det er ekstra kult når folk sitter på stolkanten og bare holder på å sprekke! Men det er også litt skummelt, for hvis du har vært veldig flink i mystifiseringen din, så kan det hende at selve avsløringen blir en skikkelig nedtur.

Det begynte i hvertfall i mars da jeg blogget noe sånt som dette:

Jeg har fått en idé til noe jeg vil gjøre neste år. Det er noe jeg må lage, og så må jeg putte det i en konvolutt og sende det et sted. Så får jeg kanskje være med når det begynner til høsten. Kanskje ikke. (Hemmeligheten, 1. mars 2010)

Les videre…

Tenk at jeg skulle forville meg i Kjemibygningen. Det hadde jeg aldri trodd. Mennesker i hvite frakker, endeløse korridorer, reagensglass, og periodesystem svære som tapeter, men her har vi altså kunsthistorie, av en eller annen merkelig grunn. På den første forelesningen for noen måneder siden var jeg en av mange virrende mennesker i Fysikkbygningen. Det var tydelig at mange av disse ikke hørte til blant prøverør og konstruerte eksplosjoner.

Ok, det er en lang historie, men det var i hvert fall sånn da jeg surret rundt der den gangen for noen måneder siden, at noen kom bort til meg og spurte «Vet du hvor Kjemibygningen er?» og jeg sa «Jeg leter også etter den!» «Kunsthistorie?» «Jepp!» og plutselig var vi liksom blitt en slags venner der vi gikk og vimset sammen. Les videre…

Jeg har helt mistet tråden og tenker aldri på å skrive lenger. Jeg tenker på å lese, og jeg tenker på hvordan jeg skal gjøre andre blogger fine & funksjonelle. Det er så mye å gjøre at det føles som om jeg driver mitt eget bittelille reklamebyrå, men jeg gjør det likevel fordi det er så gøy, og fordi jeg lærer så mye av det og finner ut av ting. Nyttige ting, som folk bruker og trenger — for i dag må alle blogge for å nå ut der, bedrifter som privatpersoner. Og for å gjøre det bra må du få orden på det tekniske. Og det fikser jeg.

Men en annen ting jeg liksom også må fikse er disse studiene da. Første semester var en litt småforvirra greie. Men ved årsskiftet mobiliserte jeg meg med et utvalg fargepenner, en fin perm å sette mine fargerike notater i, og en plan.

Les videre…

Det er eksamen på universitetet. Jeg har ikke vært med på det før. Eksamen på videregående husker jeg som noen av mine beste øyeblikk på skolen. Alle er så fokusert. Jeg liker når alle er forberedt og sitter klare, når alle er litt nervøse. Det er mye å observere. Det var ikke alltid det gikk så bra, noen ganger gikk det på flaks og noen ganger uflaks, men jeg har aldri jaktet på gode karakterer. Av og til er ikke så viktig å få bekreftet det du vet – selv om det utvilsomt er en fantastisk følelse. Nederst på bloggen min står det et sitat av Arne Næss: «Livskvalitet går overhodet ikke ut på hva man har, men hva man føler man har.» Sånn er det litt med kunnskap også, tror jeg. Det finnes mange ulike typer av den. Om man har den typen kunnskap som gir best karakter, så er det ikke sikkert at man har den kunnskapen som lønner seg. Og selv om det unektelig er godt å få anerkjennelse, så er det ikke stabilt nok til å gjøre til sin største og eneste motivasjon.

Noen ganger skriver jeg veldig sakte. Jeg stopper etter hver setning og spør hva denne setningen egentlig sier, noe som egentlig er fryktelig dumt fordi da klarer jeg aldri å virkelig leve meg inn i det jeg skriver. Mens jeg samler flere og flere setninger, leser jeg gjennom setningene jeg har laget hittil for å se om de passer sammen, om det er flyt. Hvis jeg føler at det er bra, får jeg selvtillitt til å fortsette. Noen ganger føler jeg bare at det er skikkelig dårlig, og da sletter jeg alt og går og gjør noe annet.

Men på eksamen kan du ikke gjøre noe annet. Det er en kvelende følelse. Dette er arket ditt. Skriv på det. Nå! Og hodet føles som en tom ballong. Skulle ønske jeg kunne legge meg ned på en sofa og lukke øynene. Eller se ut vinduet. Bare litt. Det går ikke. Les videre…

Så, hvordan er det å studere filosofi, da? Jo jo, spennende det. Ja, da. Veldig interessante greier. Ja, visst! Helt topp. Joda. Ikke sant? Jaja. Helt enig. Såklart. Jo, jo. Og shubbi-dubbi-du… du vet.

Som dere har lest før har jeg fundert en del over hvorfor man burde studere filosofi, og jeg har funnet ut at man så absolutt burde gjøre det. Og nå gjør jeg det. Men samtidig; nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gjøre det.

Det holder liksom ikke å se opp i skyene sånn som de gjør i begynnelsen av filmen «Sofies Verden» og vente til man får et brev i posten og sin egen personlige filosofimentor som forklarer alt med stor lidenskap og entusiasme. Det er ikke betongvegger som eksploderer i forelesningssalene og plutselig er vi midt i Renessansen og Shakespeare bøyer seg ned over scenekanten og tar hånden din, «Hello, Binka, my name is William. William Shakespeare».

Det er så mange her. Og du er bare en i mengden. Nr. 195429586,95.

«Var du også forvirra det første året?» spør jeg hun ved siden av meg på Exphil-seminaret, hun som går på et annet studieprogram og har gjort det noen semestre. Hun gliser som om det skulle være den største selvfølgelighet i kosmos og sier «gjett om!». Så flirer hun litt av minnet om seg selv mens hun noterer flittig med penner i forskjellige farger. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

Så er jeg kanskje ikke håpløs. Det er vanlig. Men jeg har bare en svart penn. Lurer på om det ville vært lettere å studere med en annen penn. Skal jeg begynne og markere i bøkene mine? Hvilken farge er best? Skal jeg markere med forskjellige farger og lage mitt eget fargesystem? Hva skal jeg markere, og med hvilken farge skal jeg markere hva?

Alt foreleserne sier før de begynner å forelese er «Da tror jeg vi begynner». Og alt de sier før pause er «Pause». Ikke noe snikksnakk, ikke noe trynefaktor. Det er veldig saklig og korrekt, og egentlig er det akkurat slik jeg liker det.

Men samtidig føles det veldig kompakt og intenst. Her snakker vi kun akademia. Følelser? Hvilken motivasjon vi har? Hva i huleste vi skal gjøre med dette faget? Det er vi alene om å finne ut av. Kanskje fordi det er så personlig. Men også fordi det er så flytende og seigt, at det er som å danse tango i romfartsdrakter, midt ute i verdensrommet.

Noen ganger har vi kollokviegrupper der vi diskuterer. Men foreløpig er det ingen av oss som har særlig peiling på hva vi sier, og noen ganger føles det som om filosofi er et språk som er laget bare for at vi skal kunne føle oss smarte og distingverte når vi snakker det, når det egentlig bare er tomme ord.

Filosofi virker noen ganger som bare paranteser. Det er ikke Filosofi, det er (Filosofi). Og jeg er _her_ og filosofien er (der). Det er som å sitte på gangen og dunke på parantesen. Hallo, er det noen der inne? Men ingen åpner. Og jeg sitter i den mentale filosofi-gangen og lytter gjennom den tjukke døra med et glass.

Ja, ja, Binka. Du kommer inn i det.

For i enden av lyset er det alltid tunneller, pittesmå kopper med espresso oppi, og tefat under, som jeg kjøper i pausen og tar med tilbake i forelesningssalen og viser til mine nye filosofi-venner, selv om det er en tegning av en kopp på døra, og den har en strek over.