Bli med meg på intervjudagen, hvor vi først ble fotografert med en navnelapp på brystet. Det er nesten sånn de gjør med deltagerne i Idol, tenkte jeg stolt, men passet på å ikke innrømme det for noen. De ulike studieretningene ble så tatt med til hvert sitt rom. Vi var i underkant av tjue stykker og satt rundt et rektangulert bord midt i rommet. Lærerne, jeg tror det var fire-fem av dem, satt langs den ene veggen og gransket oss nøye med notatblokka på fanget. En av dem sto ved den andre veggen, hvor det var en tavle, og ledet showet. Nå skulle vi presentere oss med noen ord om hvorfor vi søker på Tekst & Skribent. Slikt får hjertet mitt til å hamre ukontrollert og ansiktsfargen til å danse mambo, men det er det visst ikke noe å gjøre med.

Les videre…

Jeg er superduperglad i hemmelige planer og mystiske ting, så jeg mystifiserer så ofte jeg har sjansen. Men det beste med hemmeligheter er å uten tvil å fortelle dem. Det er ekstra kult når folk sitter på stolkanten og bare holder på å sprekke! Men det er også litt skummelt, for hvis du har vært veldig flink i mystifiseringen din, så kan det hende at selve avsløringen blir en skikkelig nedtur.

Det begynte i hvertfall i mars da jeg blogget noe sånt som dette:

Jeg har fått en idé til noe jeg vil gjøre neste år. Det er noe jeg må lage, og så må jeg putte det i en konvolutt og sende det et sted. Så får jeg kanskje være med når det begynner til høsten. Kanskje ikke. (Hemmeligheten, 1. mars 2010)

Les videre…

Tenk at jeg skulle forville meg i Kjemibygningen. Det hadde jeg aldri trodd. Mennesker i hvite frakker, endeløse korridorer, reagensglass, og periodesystem svære som tapeter, men her har vi altså kunsthistorie, av en eller annen merkelig grunn. På den første forelesningen for noen måneder siden var jeg en av mange virrende mennesker i Fysikkbygningen. Det var tydelig at mange av disse ikke hørte til blant prøverør og konstruerte eksplosjoner.

Ok, det er en lang historie, men det var i hvert fall sånn da jeg surret rundt der den gangen for noen måneder siden, at noen kom bort til meg og spurte «Vet du hvor Kjemibygningen er?» og jeg sa «Jeg leter også etter den!» «Kunsthistorie?» «Jepp!» og plutselig var vi liksom blitt en slags venner der vi gikk og vimset sammen. Les videre…

Jeg har helt mistet tråden og tenker aldri på å skrive lenger. Jeg tenker på å lese, og jeg tenker på hvordan jeg skal gjøre andre blogger fine & funksjonelle. Det er så mye å gjøre at det føles som om jeg driver mitt eget bittelille reklamebyrå, men jeg gjør det likevel fordi det er så gøy, og fordi jeg lærer så mye av det og finner ut av ting. Nyttige ting, som folk bruker og trenger — for i dag må alle blogge for å nå ut der, bedrifter som privatpersoner. Og for å gjøre det bra må du få orden på det tekniske. Og det fikser jeg.

Men en annen ting jeg liksom også må fikse er disse studiene da. Første semester var en litt småforvirra greie. Men ved årsskiftet mobiliserte jeg meg med et utvalg fargepenner, en fin perm å sette mine fargerike notater i, og en plan.

Les videre…

Det er eksamen på universitetet. Jeg har ikke vært med på det før. Eksamen på videregående husker jeg som noen av mine beste øyeblikk på skolen. Alle er så fokusert. Jeg liker når alle er forberedt og sitter klare, når alle er litt nervøse. Det er mye å observere. Det var ikke alltid det gikk så bra, noen ganger gikk det på flaks og noen ganger uflaks, men jeg har aldri jaktet på gode karakterer. Av og til er ikke så viktig å få bekreftet det du vet – selv om det utvilsomt er en fantastisk følelse. Nederst på bloggen min står det et sitat av Arne Næss: «Livskvalitet går overhodet ikke ut på hva man har, men hva man føler man har.» Sånn er det litt med kunnskap også, tror jeg. Det finnes mange ulike typer av den. Om man har den typen kunnskap som gir best karakter, så er det ikke sikkert at man har den kunnskapen som lønner seg. Og selv om det unektelig er godt å få anerkjennelse, så er det ikke stabilt nok til å gjøre til sin største og eneste motivasjon.

Noen ganger skriver jeg veldig sakte. Jeg stopper etter hver setning og spør hva denne setningen egentlig sier, noe som egentlig er fryktelig dumt fordi da klarer jeg aldri å virkelig leve meg inn i det jeg skriver. Mens jeg samler flere og flere setninger, leser jeg gjennom setningene jeg har laget hittil for å se om de passer sammen, om det er flyt. Hvis jeg føler at det er bra, får jeg selvtillitt til å fortsette. Noen ganger føler jeg bare at det er skikkelig dårlig, og da sletter jeg alt og går og gjør noe annet.

Men på eksamen kan du ikke gjøre noe annet. Det er en kvelende følelse. Dette er arket ditt. Skriv på det. Nå! Og hodet føles som en tom ballong. Skulle ønske jeg kunne legge meg ned på en sofa og lukke øynene. Eller se ut vinduet. Bare litt. Det går ikke. Les videre…