Tenk at jeg skulle forville meg i Kjemibygningen. Det hadde jeg aldri trodd. Mennesker i hvite frakker, endeløse korridorer, reagensglass, og periodesystem svære som tapeter, men her har vi altså kunsthistorie, av en eller annen merkelig grunn. På den første forelesningen for noen måneder siden var jeg en av mange virrende mennesker i Fysikkbygningen. Det var tydelig at mange av disse ikke hørte til blant prøverør og konstruerte eksplosjoner. Ok, det er en lang historie, men det var i hvert fall sånn da jeg surret rundt der den gangen for noen måneder siden, at noen kom bort til meg og spurte «Vet du hvor Kjemibygningen er?» og jeg sa «Jeg leter også etter den!» «Kunsthistorie?» «Jepp!» og plutselig var vi liksom blitt en slags venner der vi gikk og vimset sammen.

Vi fant et skilt der det sto Forelesningssaler tredje etasje, eller fjerde, eller noe sånn, og plutselig var det selvsagt at det måtte være der, og nedenfor var det et toalett, og hun sa at hun skulle dit og at vi treffes oppe, okei, sa jeg og gikk opp en trapp og spurte om dette tilfeldigvis var en del av Kjemibygningen, kanskje? Men neida, i dette auditoriet skulle de ha teknisk matematikk — woooow, tenkte jeg, back off – danger! Men en ting var sikkert: Dette var ikke bygningen. Jeg måtte i hvert fall gå ned alle trappene og ut av hele denne bygningen, for dette var Kjemibygningen og ikke fysikk, kjemi/fysikk, fysikk/kjemi … det er lett å blande det rundt og rundt. Så bar det ned, og toalett-jenta var bortevekk, jeg tenkte på om hun kom til å gå opp i tredje etasje og spørre de samme matte-guttene som jeg gjorde om de kanskje muligens skulle ha kunsthistorie her …? Men det fikk jeg aldri vite, for her var jeg i første etasje og virret igjen, det begynte å bli dårlig tid nå, og når et fremmed menneske nærmet seg igjen, visste jeg at hun egentlig ikke pleide å vanke her sånn til vanlig blant mikroskoper og kjemiske formler, at hun kom til å spørre: «Vet du hvor Fysikkbygningen er?», det var nesten som om jeg begynte å svare før hun en gang hadde begynt å spørre. «Nei, men jeg skal på kunsthistorie jeg også.»

Etter en stund mens vi hadde stått der og sett rare ut, var det en gammel knert som sto og så på de forvirrede fjesene våre og sa «Leter dere etter noe?» Med en morsk og eksentrisk mine begynte han å forklare at mange blir forvirra av dette, at Kjemibygningen er den nedenfor Fysikkbygningen, det er alt dette her, illustrerte han med en luftig håndbevegelse så fort vi hadde kommet ut på den andre siden av Fysikkbygningen, og vi gikk i tur og orden etter ham, inn og ned en trapp og gjennom endeløse korridorer med enveis-gang. Disse dørene kan du bare åpne fra den ene siden. Du kan ikke gå gjennom en dør og etterpå snu og gå tilbake. Da må du bare gå videre og ta hele runden rundt. Dette oppdaget jeg en senere gang under pausen i forlesningen da jeg hoppet gjennom gangene jeg hadde kommet fra for å løpe opp i pedagogikk-bygningen og kjøpe meg en smoothie. Akkurat da var det faktisk noen som kom fra den andre siden og gikk gjennom døra som var uåpnelig for meg, og jeg smatt forbi et blaff fra en hvit laboratoriefrakk.

Jeg har helt mistet tråden og tenker aldri på å skrive lenger. Jeg tenker på å lese, og jeg tenker på hvordan jeg skal gjøre andre blogger fine & funksjonelle. Det er så mye å gjøre at det føles som om jeg driver mitt eget bittelille reklamebyrå, men jeg gjør det likevel fordi det er så gøy, og fordi jeg lærer så mye av det og finner ut av ting. Nyttige ting, som folk bruker og trenger — for i dag må alle blogge for å nå ut der, bedrifter som privatpersoner. Og for å gjøre det bra må du få orden på det tekniske. Og det fikser jeg.

Men en annen ting jeg liksom også må fikse er disse studiene da. Første semester var en litt småforvirra greie. Men ved årsskiftet mobiliserte jeg meg med et utvalg fargepenner, en fin perm å sette mine fargerike notater i, og en plan.

Jeg elsker å jobbe med design og finne ut av ting på egen hånd, og endelig har jeg begynt å oppdage ting på lesesalen også. For de som har fulgt med på det jeg blogger om studiene mine så var jeg ganske så lost det første semesteret. Dette er hva jeg skrev den gang:

For å være ærlig har det vært utrolig kjedelig. Ja, filosofi, ordet som betydde liv og regnbuer og sommerfugler, det gir meg nå assosiasjoner til noe klamt og rart med liten skrift. Undervisningen er ikke givende og inspirerende. Den er hypnotiserende og den tar knekken på deg. Så har jeg kanskje forventet at den skulle være forlokkende og tiltrekkende, sensuell og uimotståelig, men faktum er at du må angripe den. Filosofien altså. Jeg hadde en visjon at vi liksom var venner, men du må ha en strategi, du må se på det som en kamp. Jeg hadde fullstendig misforstått. Mine tanker er et helt annet sted. (Jeg er en kålrabi, 11. januar 2010)

Jepp. Men i forrige uke var jeg faktisk på lesesalen tre dager på rad og leste i fire timer hver gang, og jeg har aldri lest så mye i hele mitt liv. Jeg noterer småting i margene med en blyant, og noen ganger smiler jeg faktisk for meg selv fordi det er så smart og morsomt det som Locke eller Descartes skrev en gang for hundre år siden om substanser. Da er det mye mer tiltalende å gå på forlesning også. Så enkelt som det.

Les.

Og så ruller hjulene og du er i gang.

Og forresten — jeg liker meg så utrolig godt i Georg Sverdrups hus på Blindern. Leseplassene der er helt nydelige. Benkene er kjempebreie, og de grønne lampene er så fine, det er nesten mer vindu enn det er vegg, og man kan se ut på snøstormen og alle som kaver seg gjennom den mens man drømmer om vår og … nei, blikket i boka.

Men vet du hva, det er faktisk ikke så verst det heller.

Men det jeg egentlig skulle fortelle deg i dag, kjære leser, er hva jeg egentlig studerer dette semesteret. Jeg er fortsatt en sånn filosofi- og idéhistorie-person. Men denne gangen har jeg valgt noen emner utenfor den anbefalte studieoppbygningen. De oransje emnene er obligatoriske, men jeg visste at jeg ikke orket mer logikk enda. Jeg kan ikke velge det bort, men jeg kan utsette det litt, så det gjør jeg.

Men før eller siden må man også ta disse 40-gruppene, som er et utvalg støtteemner du kan velge fra som er i slekt med den studieretningen du hører til. Siden jeg savnet noe litt mer konkret og håndfast i tillegg til den super-abstrakte filosofien, tar jeg derfor Innføring i kunsthistorie. Vi hadde kunsthistorie da jeg gikk på Medier og kommunikasjon på videregående også, og jeg fryder meg stort når jeg kjenner igjen navn på klassiske søyler fra Romerriket og den greske antikken — nemlig ionisk & dorisk. Hva jeg skal bruke det til? Har ikke peiling.

Neste emne har jeg tatt fra 2000-emner i Filosofi, som er fordypningsemner. Det står egentlig at alle emner på 1000-nivå bør avlegges før man tar opp emner på 2000-nivå. Men på emnet står det samtidig at du ikke trenger noen forkunnskaper, så jeg prøver meg. Og det 2000-emnet jeg har begynt på er Fargefilosofi! Du vet, sånn at jeg kan bli en skikkelig hardcore grafisk designer.

Til slutt tar jeg ett av de obligatoriske filosofi-emnene, nemlig Metafysikk og bevissthetsfilosofi. Og det er faktisk helt utrolig spennende og interessant, så lenge man leser det man skal. Det handler om substanser, utstrekning, tid og rom. Neste del av semesteret skal handle om bevissthetsfilosofi, men det har jeg ikke rukket å tenke på ennå.

Høres det kjekt ut, eller? Det er superduperstressende, men jeg håper det vil gjøre meg klok (og lykkelig, såklart. Det siste er viktigst).

Det er eksamen på universitetet. Jeg har ikke vært med på det før. Eksamen på videregående husker jeg som noen av mine beste øyeblikk på skolen. Alle er så fokusert. Jeg liker når alle er forberedt og sitter klare, når alle er litt nervøse. Det er mye å observere. Det var ikke alltid det gikk så bra, noen ganger gikk det på flaks og noen ganger uflaks, men jeg har aldri jaktet på gode karakterer. Av og til er ikke så viktig å få bekreftet det du vet – selv om det utvilsomt er en fantastisk følelse. Nederst på bloggen min står det et sitat av Arne Næss: «Livskvalitet går overhodet ikke ut på hva man har, men hva man føler man har.» Sånn er det litt med kunnskap også, tror jeg. Det finnes mange ulike typer av den. Om man har den typen kunnskap som gir best karakter, så er det ikke sikkert at man har den kunnskapen som lønner seg. Og selv om det unektelig er godt å få anerkjennelse, så er det ikke stabilt nok til å gjøre til sin største og eneste motivasjon.

Noen ganger skriver jeg veldig sakte. Jeg stopper etter hver setning og spør hva denne setningen egentlig sier, noe som egentlig er fryktelig dumt fordi da klarer jeg aldri å virkelig leve meg inn i det jeg skriver. Mens jeg samler flere og flere setninger, leser jeg gjennom setningene jeg har laget hittil for å se om de passer sammen, om det er flyt. Hvis jeg føler at det er bra, får jeg selvtillitt til å fortsette. Noen ganger føler jeg bare at det er skikkelig dårlig, og da sletter jeg alt og går og gjør noe annet.

Men på eksamen kan du ikke gjøre noe annet. Det er en kvelende følelse. Dette er arket ditt. Skriv på det. Nå! Og hodet føles som en tom ballong. Skulle ønske jeg kunne legge meg ned på en sofa og lukke øynene. Eller se ut vinduet. Bare litt. Det går ikke. Les videre »

Så, hvordan er det å studere filosofi, da? Jo jo, spennende det. Ja, da. Veldig interessante greier. Ja, visst! Helt topp. Joda. Ikke sant? Jaja. Helt enig. Såklart. Jo, jo. Og shubbi-dubbi-du… du vet.

Som dere har lest før har jeg fundert en del over hvorfor man burde studere filosofi, og jeg har funnet ut at man så absolutt burde gjøre det. Og nå gjør jeg det. Men samtidig; nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gjøre det.

Det holder liksom ikke å se opp i skyene sånn som de gjør i begynnelsen av filmen «Sofies Verden» og vente til man får et brev i posten og sin egen personlige filosofimentor som forklarer alt med stor lidenskap og entusiasme. Det er ikke betongvegger som eksploderer i forelesningssalene og plutselig er vi midt i Renessansen og Shakespeare bøyer seg ned over scenekanten og tar hånden din, «Hello, Binka, my name is William. William Shakespeare».

Det er så mange her. Og du er bare en i mengden. Nr. 195429586,95.

«Var du også forvirra det første året?» spør jeg hun ved siden av meg på Exphil-seminaret, hun som går på et annet studieprogram og har gjort det noen semestre. Hun gliser som om det skulle være den største selvfølgelighet i kosmos og sier «gjett om!». Så flirer hun litt av minnet om seg selv mens hun noterer flittig med penner i forskjellige farger. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

Så er jeg kanskje ikke håpløs. Det er vanlig. Men jeg har bare en svart penn. Lurer på om det ville vært lettere å studere med en annen penn. Skal jeg begynne og markere i bøkene mine? Hvilken farge er best? Skal jeg markere med forskjellige farger og lage mitt eget fargesystem? Hva skal jeg markere, og med hvilken farge skal jeg markere hva?

Alt foreleserne sier før de begynner å forelese er «Da tror jeg vi begynner». Og alt de sier før pause er «Pause». Ikke noe snikksnakk, ikke noe trynefaktor. Det er veldig saklig og korrekt, og egentlig er det akkurat slik jeg liker det.

Men samtidig føles det veldig kompakt og intenst. Her snakker vi kun akademia. Følelser? Hvilken motivasjon vi har? Hva i huleste vi skal gjøre med dette faget? Det er vi alene om å finne ut av. Kanskje fordi det er så personlig. Men også fordi det er så flytende og seigt, at det er som å danse tango i romfartsdrakter, midt ute i verdensrommet.

Noen ganger har vi kollokviegrupper der vi diskuterer. Men foreløpig er det ingen av oss som har særlig peiling på hva vi sier, og noen ganger føles det som om filosofi er et språk som er laget bare for at vi skal kunne føle oss smarte og distingverte når vi snakker det, når det egentlig bare er tomme ord.

Filosofi virker noen ganger som bare paranteser. Det er ikke Filosofi, det er (Filosofi). Og jeg er _her_ og filosofien er (der). Det er som å sitte på gangen og dunke på parantesen. Hallo, er det noen der inne? Men ingen åpner. Og jeg sitter i den mentale filosofi-gangen og lytter gjennom den tjukke døra med et glass.

Ja, ja, Binka. Du kommer inn i det.

For i enden av lyset er det alltid tunneller, pittesmå kopper med espresso oppi, og tefat under, som jeg kjøper i pausen og tar med tilbake i forelesningssalen og viser til mine nye filosofi-venner, selv om det er en tegning av en kopp på døra, og den har en strek over.

14. august 2009

På tavla står det «Hvordan kan jeg vite at det finnes en verden utenfor min bevisshet?» Ontologi er et annet ord for metafysikk. Dette må ikke forveksles med odontologi, som er slikt som tannlegene driver med. Han foran meg biter seg i leppa og nikker av gledens fryd; det er som om hodet hans skal snurre rundt som en propell og lette med et stort glis om munnen. «Å være er å bli oppfattet og å oppfatte» (Berkeley) Bak meg åpner døra seg og jeg hører en stemme.

«Var det du som trengte hjelp med prosjektoren?»
«Å, nei…» svarer foreleseren, en professor i filosofi, og rødmer faktisk litt.
«Jeg er alt for gammeldags til å bruke sånne lysbilder», sier han etter døra er blitt lukket.

Forskjellen mellom å tro og å vite. Du vet ikke at bordet er hvitt bare fordi du det ser sånn ut. Du kan ikke vite at det er der bare fordi du kan se det med øynene og kjenne på det med hendene dine. Det går ikke. Hvordan kan du vite det? Du kan ikke vite noe før du har argumenter for at det du opplever virkelig er sant.

(Det vet vi.)

«Pip-truddelutt-ding-dong.» (Noen får en SMS.)

«Og der,» sier foreleseren, «akkurat der har vi kanskje et bevis på at det finnes en verden utenfor min bevissthet, utenfor dette rommet,» og deiser neven ned i bordet.