jeremygeddesart.com

Jeremy Geddes

(via Design For Mankind)

As imaginative as children

Da jeg var liten fikk jeg ballong når det var 17. mai. Noen ganger glapp jeg den fra de bittesmå hendene mine, og det var rart å se den forsvinne opp i verdensrommet uten at noen i hele verden kunne gjøre noe med det. Ballongen fløy høyere enn alle husene. Høyere enn himmelen. Det var da jeg for første gang forsto hvor bittesmå vi egentlig er. Selv ikke ordføreren med det svære smykket sitt, eller kongen på balkongen kunne få fatt i ballongen. Likevel var jeg som regel alltid så heldig og søt at jeg fikk en ny. Da ble jeg glad. Men hvor ble det egentlig av alle ballongene som forsvant der ut i det blå?

Fint, sant?

Å se opp på stjernene gir meg ro og lykkefølelse. Alt er tomt, åpent. Jeg er fri! Kanskje er det noe der ute, noe som er større enn meg. Rettferdigheten, kanskje? Den flyr rundt som en rød ballong og er like stille som skribentene i Nord-Korea. De får ikke lov til å si hva de egentlig mener om systemet, da blir de pågrepet og satt i fengsel. Skribenter er savnet. Familiene deres har ikke sett dem på årevis, de får ikke vite hvor de er, ingen kan finne dem. Tenk hvis ingen kunne finne deg. Tenk hvis jeg var Truong Quoc Huy. Og Truong Quoc Huy var meg. Eller deg?

photo credit: Ed-meister

12. mars er den internasjonale dagen for ytringsfrihet på nett. Noen steder i verden blir bloggere pågrepet på internettkafé for å ha skrevet sine meninger. Forestill deg at du blir pågrepet. Noen river fra deg kaffelatten og setter deg bak lås og slå. De holder deg fast og er slemme med deg. Det iser i musklene og smerten uler i beinmargen. Du skrev «jeg er uenig!», og nå er du en skurk. Tenk deg at du gråter. Det hadde jeg gjort. Jeg hadde vært en bedrøvet undulat. Men opp med nebbet! Asiaterne kjemper videre, og vi må være med!

Denne listen er fra Amnesty.no:
- Truong Quoc Huy deltok i en nettaksjon som krevde demokrati og menneskerettigheter i Vietnam.
- Kineseren Hu Jia publiserte en artikkel på internett der han kritiserte myndighetene for ikke å ha forbedret menneskerettighetene i forbindelse med OL i Beijing.
- Egypteren Karim Amer kritiserte Islam og Egypts president Mubarak på en blogg.
- Mohammed Abbou fra Tunisia publiserte to artikler som kritiserte bruken av tortur i landet.

For disse tastetrykkene betaler de dyrt: de er blitt fengslet og flere av dem er blitt mishandlet.

Les mer om folk i fare på Amnesty sine nettsider

Når jeg tenker på ytringsfrihet ser jeg en tom ballong. For meg er ytringsfriheten et oppblåst ord. Det er som å forestille seg at verden aldri har begynt, alt er tomt, ingenting finnes, der det ikke er tanke er det ikke liv, og ikke deg og ikke meg. Det er umulig å forestille seg! Jeg kan tenke hva jeg vil. Selvfølgelig kan jeg skrive, jeg kan publisere og bli sett og hørt og lest! På internett kan tanken min vokse, og kanskje bli større enn meg selv. Mulighetene er uendelige. Alle kan si hysj, men jeg kan fortsette å skrive, jeg kan si hva jeg vil bare det er fornuftig, for jeg er fri! Og alt er bare en rød ballong. Et symbol på ytringsfrihet over lukkede grenser. Se opp på himmelen, følg med på månen. Fra et hull i veggen følger kanskje en annen blogger på akkurat den samme månen som deg. Men han er innesperret. Og du er fri!

I natt kom den første snøen. Jeg trodde aldri den skulle legge seg da vi skimtet den i går, for det gjør den aldri her. Den bare siger gjennom asfalten, inn i jordskorpa, hvor den smelter i lavaen og forsvinner. Men da jeg gikk ut døra, var det enda mer snø enn det var meg. På slike morgener må man gå som en katt. Løfte foten høyt, sette den ned igjen. Høyt, sette den ned igjen. Vi lister oss så stilt på tå. Slik går jeg i snøen akkurat nå.

Jeg snur meg og ser sporene. Alt setter spor. Du kan ikke bevege deg uten at det kan bevises. Det er som historikk-funksjonen i nettleseren din, eller som overvåkningskameraene på bussen og i byen. Hele snøbyen er et gigantisk forstørrelsesglass. Det er forandring, og jeg må stoppe opp og se på lyset. Er dette en film? Jeg må flytte lua fra pannen. Månen, lyktestolpen, morgenlyset og den første snøen, uopptråkket. Jeg er den første som setter sporene i den. Jeg er en astronaut. Vi er på månen. Jeg og du.

Månen er stor og rundt. Jeg ser den oftere og oftere, og sola ser jeg aldri lenger. Hallo, månen! Hei! buldrer månen tilbake. Les videre…