Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Felicity

Jeg har akkurat blitt introdusert for denne TV-serien — Felicity. Det handler om en jente som reiser til New York for å begynne å studere. Serien er på 4 sesonger, og gikk fra 1998 til 2002. Jeg har bare sett 8 episoder så langt, så hvis du fortsetter å lese dette innlegget kommer du ikke til å få avslørt mer enn noe av det som skjer i pilotepisoden.

Personen som introduserte meg for Felicity har forresten gitt meg «streng beskjed» om ikke å gjøre research på serien, slik at spenningen skal være intakt. Alt, og alt for mye, kan finnes ut av gjennom et google-søk. Så hvis du også blir nysgjerrig på denne serien, må jeg gi det rådet videre.

Det hele starter like etter avslutningssermonien på videregående. Felicity spør Ben, en klassekamerat som hun er forelska i, om han vil signere årboken hennes. Dette skriver han:

Dear Felicity,

Here it goes. I’ve watched you for four years. Always wondered what you were like… what was going on in your mind all the time that you were so quiet, just thinking, drawing in your notebook. I should have just asked you, but I never asked you. So now, four years later, I don’t even know you, but I admire you. Well, this makes me sound crazy, but I’m okay with that. So take care of yourself.

Love, Ben
P.S. I would have said «keep in touch», but unfortunately we never were in touch.

Det han skriver får Felicity til å forandre utdanningsplanene sine fullstendig. Hun bestemmer seg for å begynne på samme universitet som ham i New York istedet for Stanford University som egentlig var planen.

Felicity: So, basically I’ve given up everything my parents ever planned for me, everything I ever expected…all for a boy I don’t even know.

Ordet felicity blir definert som «intense happiness», men også «the ability to find appropriate expression for one’s thoughts». Sånn sett passer det veldig godt at en rød tråd gjennom serien er en båndopptaker. I den forteller Felicity om små og store ting som skjer i livet hennes. Kassettene sender hun til Sally, en gammel venn. Henne ser vi aldri noe til, vi bare hører svarene hennes — de brukes som avrunding i mange av episodene.

Jeg har en stor svakhet for kjærlighetshistorier, pinlige øyeblikk, litt drama, ja, ikke på en sånn såpeopera-aktig måte, såklart … Men på en fin, bra, spennende måte. Jeg liker følelser. Så jeg liker dette: Du vet — hverdager, å gjøre ting for første gang, noe nytt, å føle seg lost, en hovedperson som alt skjærer seg for, livsvisdom i form av en kassett, og: New York. I tillegg er det såklart et pluss å kunne føle at en kjenner seg igjen. Når Ben sier, «You know what? Not everybody’s like you. All right? Crazy sensitive, and always judging everybody.» Da tenker jeg, ja, wow, det kunne faktisk også blitt sagt om meg.

Mildred Pierce

I går var vi på Cinemateket i Oslo og så HBO-serien Mildred Pierce. Det er en mini-tv-serie i fem deler om depresjonen i USA på 30-tallet, basert på romanen fra 1941. I hovedrollen er fantastiske Kate Winslet som den skilte alenemoren Mildred Pierce. Det skulle bli en lang, lang kinokveld på hele 6 timer — og en halv! Ville spenningen holde hele visningen?

Før det startet var regissøren og produsenten der og snakket om arbeidet. Det er umulig å finansiert drama på film nå, men som tv-serie er det mulig. Før de rundet av sa produsenten at serien er veldig avhengighetsskapende, så hvis vi ikke vil være der til slutten, så bør vi gå nå. Ellers vil man bare måtte være der til slutten.

Inntrykket mitt av serien endret seg drastisk fra begynnelse til slutt. Og heldigvis gikk kurven oppover. Jeg visste ingenting om Mildred Pierce på forhånd. Jeg har sett mye Mad Men i det siste og håpet dette skulle ligne. Det gjorde det ikke. Kanskje fordi Mildred Pierce handler om arbeiderklassen. Kanskje fordi fokuset er rettet mot en sterk kvinnelig hovedperson. Kanskje det bare er fordi Mildred Pierce er en kort serie. Eller en veldig lang film. Den både sjokkerte og fascinerte meg.

Mad Men

Jeg har endelig kjøpt min første sesong med Mad Men — TV-serien om reklameverdenen på 60-tallet i New York City. Jeg har utrolig nok ikke sett noe av den før, noe jeg blir minnet på hele tiden. Så nå er det på tide! Jeg liker jo reklame. Og jeg liker 60-tallet. Og jeg liker New York City!

Hva synes du om Mad Men?

Jeg har en deadline …

Noen ganger når jeg tenker på noe jeg skal skrive, kverner idéene i hodet mitt i ukesvis. Formuleringer og ting jeg gjerne vil få sagt testes ut mens jeg våkner, mens jeg går, mens jeg tenker. Men så, når jeg i en virvelvind og fra en sky av røyk, endelig har produsert noe vi kan kalle en tekst, viser det seg at jeg bare har tatt med en brøkdel av mine beste idéer. Jeg er ikke notatbok-entusiast uten grunn! Å skrive er å ha mange tanker i hodet på en gang. Men å skrive er også å være kreativ, og det betyr å lukke øynene, kaste alt du holder opp i været, og vente på at det ramler ned i hodet ditt på en nyere og mer spennende måte. Slik går plutselig enkelte poenger tapt på veien. Men samtidig, slik dukker det også opp nye.

Noen ganger når jeg har skrevet noe ferdig, blir jeg så ivrig at jeg bare vil publisere det med en gang. Jeg har funnet ut at hvis jeg bare lar det hvile litt på harddisken, så kommer jeg gjerne på de tingene jeg hadde glemt å ta med likevel. Men som regel er det umulig, og teksten spreller seg ut av hendene mine og tar et stort mageplask inn i dine. Les videre…

Sex & the City

Hvorfor er det ingen som har fortalt meg dette før? At Sex & the City handler om en skribent? I New York! Hvorfor har ingen fortalt meg dette? Det er jo perfekt!

Jeg har alltid trodd at Sex & the City handlet om en gjeng utsvevende damer som bare har one night stands og drikker coctails i dyre designersko mens de snakker om menn, sex og intime skuffelser.

Det er delvis korrekt. Men det som også er fakta, er at vår hovedperson, Carrie, er en New York-spaltist. Når hun ikke drikker cosmos i sine Manolo Blahniks, sitter hun på en kafé, eller hjemme i leiligheten sin på Manhattan (Manhattan, New York!) og skriver. Om sex, riktignok. Men ikke på den kleine, overbeskrivende måten som vi leser i våre norske sexblogger, men med en dypere antropologisk undring som gjør henne til en slags hverdagslig sex-filosof-skribent!

Nevnte jeg at hun bor i New York? Les videre…

In Treatment

En tv-serie er som en evigvarende film. Det er ganske fascinerende. At tv-serier i tillegg har gått fra middelmådighet og klisjé til en egen kunstform er også en positiv sak, som i tillegg er godt synlig i den amerikanske serien «In Treatment», en helt annerledes såpeopera. Hver episode består av en samtale, en dialog. Og hele serien foregår i ett og samme rom. Bare på fredager bytter de rom.

intreatment.png

I «In Treatment» møter vi psykiateren Paul (spilt av Gabriel Byrne) og hans fem pasienter, en for hver dag. Mandag er det Laura, tirsdag er det Alex, onsdag er det Sophie, torsdag er det Jake og Amy, og fredag er terapeuten selv i samtale med sin egen terapeut, Gina. Der får vi et overblikk over terapeutens egen opplevelse av sine pasienter. Vi får også et klarere inntrykk av Paul som for det meste ellers i uka sitter stiller og stiller spørsmål. Og lytter. Jeg lytter også. Jeg lytter også på fredager.

Privat har Paul tre barn og er i et ekteskap som holder på å rakne. Det begynner å gå opp for han at han er forelsket i en av sine pasienter, som også er forelsket i ham. Eller er hun egentlig det? Paul går igjennom alle de inntrykkene som en psykiater må forholde seg til, både profesjonelt og privat, når skillet mellom disse to områdene sklir over i hverandre, slik det kan tenkes de har lett for å gjøre i et yrke som dette. Det handler også om at en psykiater må være litt glad i sin pasient for å kunne hjelpe henne. Han må finne noe i hver enkelt som han kan elske litt, og Paul gjør det gjerne. Selv i de menneskesjelene som har mistet evnen til å elske seg selv. Nettopp i dem.

Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS