Hvor ofte har vi muligheten til å se en film uten å vite noe som helst om den på forhånd? Jeg har tenkt på dette med filmtrailere. Pleier du å se traileren før du ser filmen? Det gjør jeg. Frem til nå. Før påske var klassen på forhåndsvisning av en ny, norsk film som kommer på kino først i september. Jeg ante ikke hva jeg skulle forvente. Det var en super opplevelse. Da slo det meg virkelig hvor sjelden vi faktisk får oppleve film med et friskt blikk.

Filmtrailere burde antyde filmens stemning ikke handling. Noen ganger sjekker jeg traileren til filmer etter jeg har sett dem, og det er jo som et resymé. Det verste er at denne filmtrailer-tendensen bare blir verre med tiden. Ikke bare blir trailere mer innpåslitne og prangende, det blir også vanlig med boktrailere.

Alle kjemper om oppmerksomheten. På den ene siden er det bra: Film og kultur må jo markedsføres på en eller annen måte. Men er det mulig å gjøre det uten at det går ut over selve filmen? Den déjà vu-følelsen som nesten ubemerket frarøver deg muligheten til å se en film (og snart lese en bok) slik den var ment å oppleves. Ikke med en uttalelse i bakhodet som noen skrev om filmen på Facebook eller Twitter. Men slik den er i seg selv.

Jeg vil bli overrasket.

Jeg ligger på et hotellrom i Warszawa da traileren til Eat, Pray, Love flimrer over tv-skjermen. Da jeg skrev om boka for første gang nevnte jeg såvidt at jeg hadde lest om at en film var på vei, men så hadde jeg helt glemt å lete etter den. Den virker helt super! Julia Roberts er bare helt fantastisk, og det at hun utseendemessig ligner på forfatteren av den selvbiografiske boka, er også veldig gjennomført. Omgivelsene ser fortryllende ut, fra New York til dypt inne i jungelen, og filmmusikken virker også bra. Ifølge IMDB ser det ut at filmen kommer i august, men med norgespremie 1. oktober. Jeg gleder meg! Les videre…