Jeg er både i avisa og på radioen. Alt på samme dag. Fredag den 14., ikke den 13. Hva er det som skjer? / Jeg holdt på å krepere av nervøsitet. Jeg vil bli berømt forfatter, men aldri kjendis. Stakkars kjendiser som må gjennom dette hele tiden. La meg fortelle deg hele historien om fredag 14. desember…

Alt dette teatergreiene begynner å bli nifst. Jeg og mine skribentvenner Eirik Faret Sakariassen, Kjersti Stokka og Idunn Helle er i Stavanger Aftenblad. Reportasjen, som ble laget den trettende, på Rogaland Teater, var på trykk den fjortende.

Og samme dag som våre ansikter pryder kultursidene i Aftenbladet, er vi på på radioen. På P1 på NRK Rogaland. Vi var der. Jeg! Egentlig skulle også Idunn være med, den fjerde Skrivelyst-skribenten, men hun går på drama og måtte være med på dramagreier hele dagen og kunne derfor ikke presse inn denne begivenheten i sin stramme timeplan. Noen folk er travle. Jeg er bare nervøs. Jeg fikk litt vondt av meg på hennes vegne; det er ikke hver dag man får muligheten til å være på radioen, liksom. Ikke at det var så forferdelig gøy heller, for jeg holdt seriøst på å falle sammen på gulvet der inne i studioet (jeg får hjertebank bare av ordet… *studio*). Jeg var så nervøs. Så før jeg utdyper mer om hva jeg følte, hva jeg tenkte, må jeg bare si til Skrivelystfolka + dansken: Beklager all sytingen. Dere vet… innadvente kunstnere… *vifte med hendene* Det er ikke lett. Les videre…

Fv: Idunn Helle, meg (Kari Sabine Malmin), Kjersti Stokka og Eirik Faret Sakariassen.

Stavanger Aftenblad, 14/12-2007.

Les mer på Aftenbladet.no

- Det er så befriende å være sammen med dere! Dere er så rare! Vi er så rare alle sammen, sier jeg.

Lørdag kveld, den åttende, sitter jeg sliten men glad igjen med følelsen av å ha lært noe. Jeg hadde akkurat vært på workshop sammen med skrivegjengen på Rogaland Teater, og da jeg kom hjem, hadde jeg lyst til å skrive, samtidig som det absolutt siste jeg ville gjøre i hele verden, var å skrive. Jeg hadde ikke gjort annet hele dagen, enn å skrive, skrive, skrive. Og spise pizza.

Jeg har aldri lært å skrive før. Det er litt rart. Det er aldri noen som har sagt: Nå skal du prøve å skrive litt sånn og sånn, og så går vi gjennom det etterpå. Aldri. Ikke en gang i norsken på skolen. Det er merkelig, for det er jo så lærerikt. I tillegg føler jeg det å kunne skrive er så utrolig viktig. Det å være i stand til å uttrykke det man har på hjertet. Det er kanskje det viktigste i hele verden. For hele demokratiet. For hele konseptet med ytringsfrihet. For hele menneskeheten! Skriving kan redde verden! Alle mennesker på planeten skulle hatt sin egen blogg! Ja!

Likevel er det ingen som lærer å skrive. Vi lærer jo ikke å skrive på skolen, selv ikke i norsken. Det er som om det å skrive er noe vi må kunne fra før, eller lære oss selv. Nedskrytt, istedet for prioritert. Eller som om skriving er et så underfundig håndverk, en så uhåndgripelig sak å undervise i, at vi må delta på kurs eller i konkurranser, bli plukket opp og funnet potensielle, for i det hele tatt å få utvidet vår horisont. For å få noen horisont i det hele tatt… Les videre…

- Hei, vet du hva, atte, du vet den skrivekonkurransen jeg sendte inn til, den til Rogaland Teater, ja, den ja; jeg kom videre! Ja, de ringte meg og tre andre, nå skal vi skrive manus for Rogaland Teater og vi får til og med penger for det, ordentlige penger, haha, men det er jo ikke det viktigste, det største er jo at stykket vi ender opp med virkelig skal settes opp, kuuult?
- Åja.
- Ja… TEATER liksom! WOW! Stykket skal bli satt opp og reise rundt på turné og sånn, jeg ble valgt ut til å være med å skrive! Snart ser du meg sikkert på teve sammen med Tore Renberg og sånn vet du, hehe, Tore og meg henger på teaterkaféen og diskuterer manusforfatteri, woho! Neida, jeg kommer sikkert aldri til å møte ham, men det er faktisk sant da, jeg og noen andre skal skrive ordentlige manus og jeg har møtt de andre som også skal skrive noen ganger nå og det er helt rart å snakke sammen med andre som også liker å skrive, jeg var så spent, lurte sånn på hvem de var, og så møtte jeg dem og jeg ante virkelig ikke at slike eksisterte, og i tillegg får vi en gratisbillett til alle forestillingene på teateret så nå kommer jeg sikkert til å gå supermasse på teater, vet du, det er ganske interessant faktisk, jeg vet jo ingenting om teater vet du, og…
- Jeg var på kino i går.

- …javel…vardetgøyda… Les videre…

Ok: Det var torsdag. Mobilen sa dzz dzz og jeg visste på en måte hvem som ringte selv om jeg ikke hadde lagret nummeret. Dagen før, nemlig, onsdags kveld, fikk jeg en beskjed på telefonsvareren – noe jeg aldri ellers gjør – bare når det er noe skikkelig viktig på ferde, en viktig beskjed som ikke kommer på SMS, viktige beskjeder gjør som regel ikke det. Det var fra Rogaland Teater og de sa at de vil ha meg med videre i Skrivelyst-prosjektet! (!!!) Men at de skulle prøve igjen. Ringe tilbake. Men de ville ha meg med. Skulle prøve igjen.

Og nå sa mobilen dzz dzz og jeg visste at det måtte være nå det skjedde. De prøvde igjen akkurat nå! Jeg måtte svare. Jeg måtte si hallo. Jeg var ikke helt klar til å si hallo ennå.

For egentlig sov jeg. Les videre…

- Jeg har skrevet historier siden jeg lærte å skrive. Ja, jeg skal sende inn noe, smiler 18-årige Kari Sabine Malmin.

Stavanger Aftenblad: Ungdommer på randen av skrivelyst

(Skrive for teateret?)

Jeg er tilbake på skolen. Jeg går rundt i korridorene med honning-Doc i veska og et knall oransje skjerf rundt den groggy halsen som er på vei til å komme til hektene igjen, og jeg tenker at det er merkelig hvor hyggelig det er å være på skolen når man ikke er der så ofte.

Først var jeg borte hele den siste uka i kommunevalgkampen for å farge fylket og nærkommunene blå sammen med Unge Høyre. Tirsdag, onsdag og torsdag i forrige uke, og mandag og tirsdag i denne, hadde jeg fått en frekk, liten halsbetennelse på besøk. Viruset nektet å dra hjem og etterhvert begynte de i klassen min å skrive til meg på Facebook og spørre om jeg hadde sluttet på skolen. Om jeg fortsatt var i live.

Selv lærerne begynte å lure på hvor jeg var blitt av. Jeg har aldri fått så mye oppmerksomhet i hele mitt liv! I dag tidlig, da læreren kom til den første timen, sa hun hei spesielt til MEG, spurte om jeg var blitt frisk, og hvordan det gikk med meg, hvordan det gikk med MEG, et merkelig, lite previlegium særs forbeholdt de som har vært syke, av en eller annen grunn. Jeg er vanligvis livredd for lærere, jeg, jeg hakker tenner av tanken på dem, føler at de bestandig er ute etter å ta knekken på meg, denge meg i bakken og smuglese på Elefantzonen uten å si et ord, uten å skrive så mye som en kommentar. Men nå stopper de opp og titter på meg med ømme blikk, de pakker meg inn i lommetørkler og halspastiller og synger nååå, har du vært syyyk? Uff, så syk du har vært, som om jeg fortsatt er syk.

- Men hallo, jeg er jo frisk nå!

Og takk og lov for det! Hadde jeg ikke vært på skolen i dag ville jeg nemlig gått glipp av store saker. Og jeg snakker ikke om fri i mattetimen eller gratis kaffe i kantina. Neida: jeg snakker om skriving. En skrivekonkurranse. Kjenner du hårene reise seg? Det gjør jeg…

Det hele startet i går tidlig (da jeg fortsatt var litt syk). Jeg gløttet innom It’s Learning for å finne ut om det skulle skje noe jeg burde få med meg, og fikk opp denne beskjeden:

Skrive for teateret?
Har du skrivekløe og ønsker å få satt opp et stykke på Rogaland Teater? Nå har du sjansen – møt fram i dramarommet i lunsjen onsdag 26. sept. for info om konkurransen.

Les videre…