«…eller er det bare en hobby?»

Det er lenge siden jeg har fått det spørsmålet nå. «Vil du bli forfatter?» Som regel kommer det frem før noen rekker å spørre. «Jeg er 19 år og jeg skal bli forfatter!»

Jeg er hun som skal bli forfatter. Det er meg. Jeg har øyne, jeg er her nå, og jeg skal bli forfatter. Jeg inntar oksygen og jeg skal bli forfatter.

Når man sier dette nok, til seg selv i underbevisstheten til omtrent enhver tid – så vel som den tiden man sover, inkludert i den virkelige verden når anledningen byr seg, glemmer man ofte at man ikke i utgangspunktet var født med denne drømmen. Det er da man likevel begynner å tro at man var det.
Til nøds kommer det spørsmål som, «så, hva vil du bli, da?». Og da sier jeg det igjen – jeg vil bli forfatter. Les videre…

Dagen da jeg for første gang var vitne til at noen andre enn meg selv leste manuset mitt, var en veldig skummel dag. Men selvfølgelig også starten på det jeg har drømt om hele tiden!

Jeg er ikke flau, bare litt sjenert over det jeg har skrevet, noe jeg anser som forholdsvis normalt. Det er jo en blottleggelse av noe veldig personlig. Man gruer seg til å si det, men man vil at alle skal vite det. Jeg tror det er derfor man skriver i utgangspunktet.

Det er gått to måneder siden jeg ble jeg ferdig med teatermanuset mitt og nesten et halvt år siden jeg startet. På den første leseprøven onsdag 6. august møtte jeg skuespillerne – og pang! – plutselig satt vi der med bunken med alle de fire manusene som skuespillerne skulle lese høyt. Jeg var veldig spent på de andres, jeg hadde ikke lest noen av dem, og ingen hadde lest mitt. Jeg synes ikke det er rart å skrive om følelser, men det at noen andre enn meg selv skal lese opp høyt det jeg har skrevet om følelser, er noe veldig nytt. Det er kanskje på tide å prøve å venne seg til det nå… Nei, jeg klarer det ikke.

Nå er det min tekst de leser. Det er mine tanker, dette er hva jeg har tatt fra innerst i mitt hode. Nå leses det høyt, av noen andres hoder, til noen tredje hoders oppfattelse! Jeg blir svimmel og vil synke ned og gjemme meg under stolen så lenge det foregår, men jeg antar jeg må prøve å leke kul forfatter og godta den nye typen av tilstedeværelse. Les videre…

Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.

Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ’95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det – hvis du virkelig vil – og med mindre det er bra – noe det som oftest ikke er.

Les videre…

Det er seks dager siden jeg blogget sist, og jeg lurer på om dere lurer på hvordan det står til med meg. Det går opp og ned med både det ene og det andre. Jeg har skrevet nynorsk i fem timer i dag og begynte nesten automatisk å skrive på sidemålet mitt når jeg skulle skrive dette, en skremmende tendens. Jeg gikk tjue minutter før tiden var ute. Det var ganske nervepirrende, men lite overraskende. Jeg er nesten alltid den siste som forlater åstedet på slike skriveprøver. Det er et merkelig konsept det å samles for å skrive, sitte i fem timer og ikke veksle et ord, for så å gå, uten å si noe. Men da Devendra Banhart gikk, listet hun seg bort til meg og spurte om jeg ville ha resten av Feel Good Drinken hennes, noe jeg synes var særdeles hyggelig. Skrivingen gikk bedre med fruktsukker i blodet, helt til jeg flere ganger senere måtte stoppe opp og tenke: Hva er det egentlig jeg skriver om? Hva i alle dager … Les videre…

Helledussen og huttemegtu, nå har Rogaland Teater offentliggjort programmet for 2008 med screamo-bildet av oss i skrivelystgjengen (fra fotograferingen som jeg skrev om her). Det var ikke vår idé å gape sånn på den måten; det var fotografens. Skulle visst illustrere en frisk, høylytt, ungdommelig glød, hva nå enn det er – «vi er unge, men vi tier ikke, og nå skal du jammen høre hva vi har å si!!!»-type ting. Ikke helt min stil, men vi får iallfall lov til å skrive som vi vil, så da kan det være det samme.

Dessuten – ifølge denne siden står det at billettene til forestillingene er i salg allerede på mandag. Mandag den tjuefemte februar! Og dette, til tross for at manusene ikke enda er ferdige og premieren ikke er før 4. oktober. Hjelpe meg! Jeg får haugevis av sommerfugler i magen og masse prestasjonsangst. Men kanskje det bare er sånn det funker. Nytter ikke å være rasjonell og forsiktig her i gården. Nå HOPPER VI I DET. Det er visst det vi gjør. Ikke rart vi gaper sånn.

Denne helgen har jeg møtt to ordentlige dramatikere! Maria Tryti Vennerød og Jesper Halle, som begge også har mottatt Ibsenprisen og ifølge dansken er to av landets fremste dramatikere, hadde flydd helt fra Oslo til oss i Skrivelyst-gjengen på Rogaland Teater for å hjelpe oss med manusene våre. De to dramatikerne skal være våre konsulenter idet vi trér inn i den viktigste, og angivelig mest spennende delen av hele manusarbeidet; nemlig bearbeidingen.

Jeg, Idunn, Kjersti og Eirik var antagelig litt nervøse alle sammen, iallfall jeg. Hittil har vi skrevet hvert vårt manusutkast. Vi har sendt dem inn; Maria, Jesper og dansken har lest dem, snakket om dem, analysert dem, diskutert dem på forhånd, grublet og tenkt på dem både i over- og underbevisstheten; uten at vi har vært tilstede. Men nå var vi her. Og vi så dem i øynene. I tur og orden hadde vi en lengre samtale med enten Maria eller Jesper, under fire øyne. Vi snakket om det vi hadde skrevet, analyserte det på nytt, og ble stilt spørsmål. Ikke spørsmål som vi skulle svare på i slik forstand at vi skulle selge stykket vårt, eller overbevise konsulenten om at de valgene vi hadde tatt, var riktige. Men heller slik at vi skulle få bedre oversikt selv, over hva vi egentlig ville si med stykket, og hvordan vi skulle få det bedre frem.

Det ble understrekt mer enn én gang at det er VI som tar valgene. VI bestemmer. Dette er VÅRT teaterstykke. Og vi tar alle endelige valg. Konsulentene er bare der for å introdusere oss for noen av de veiene som er der, mellom høye trær og breie busker. De viser oss rundt, i teaterskogen, i tåkelandskapet. Les videre…

Klarer du å se liiiiiitt tristere ut? spurte dansken sarkastisk mens jeg satt og så ut av det åpne vinduet fra førersetet i minibussen til Rogaland Teater. Bussen, som skal ta mitt og de andre tre skribentene sitt manus med på turné rundt i Rogaland mot slutten av 2008. Fotografen spankulerte frem og tilbake og prøvde å finne ut hvor han ville ha oss. Det hele var litt psykidelisk. Men jeg var ikke trist. – Du er bare litt melankolsk, sa Idunn, som sto ved siden av meg. Kanskje hun hadde rett.

Da jeg sluttet på skolen så tidlig som klokken 11 i dag pga. lærermangel og frihet til å jobbe med særemnet som vi ville, var jeg raskt en tur hjemom for å hente macen min. Så reiste jeg til Stavanger, hvor jeg satt på Sting Café i noen timer og skrev noen biter på særemnet mitt med den pulserende tittelen «Filosofiens litteralitet». Jeg har aldri gått på kafé alene før, og iallfall aldri for å skrive. Men jeg tenkte, siden photoshooten på teateret skulle være klokken 4, hvorfor ikke bruke timene jeg hadde til rådighet iallfall til å prøve å gjøre noe jeg alltid har villet gjøre. Noe som kunstnere av alle tider synes ha gjort hele tiden; skrive, på kafé. Samme hvor pretensiøst det måtte høres ut. Les videre…