Foto: Bård Bjørknes Gundersen

Jeg har kommet hjem fra Aberdeen med fylte notatboksider og bilder. Forfattercoatchen min hadde gitt skuespiller Bård oppdraget å stjele kameraet mitt av og til for å være litt Binka-fotograf. Det klarte han bra! Men det var helst bak kameraet jeg befant meg, og de kommende dagene vil skal skrive på fortellingen om hvordan det var å reise ut på tur med teaterteamet, skuespillerne og de oversatte ordene mine – på engelsk! Hva skal skje nå?

Hvis du fikk med deg sist gang jeg snakket om Aberdeen, husker du kanskje at jeg fortalte om mitt finansielle eksperiment. Kunne Stavanger Aftenblad være interessert i at jeg skrev for dem om det jeg var i ferd med å oppleve, og de betalte flyreisen? Jeg ville likt å lese noe slikt. Men de sa nei. Det var fortsatt et nei da jeg skrev forrige Aberdeen-posten. Men så, like før avreisen, fikk jeg mail fra redaktøren i Stavanger Aftenblad. Nå sa de JA! Heldigvis! Nå trengte jeg ikke å være flau over å fremstå som en stalker-forfatter, besatt på å overvåke teksten sin i Aberdeen. Jeg hadde et ærend. Nå kunne jeg bare skylde på avisa. :) Les videre…

Reiser jeg med dem?

Aberdeen, Skottland i ca. 1900.

11:00. Det er fredag 19. september 2008.

«Jeg må gå nå. Jeg skal på teateret.»

«Okei,» sier sjefen.

«Okei?» tenker jeg. «Var det alt?»

«Jeg blir borte på mandag. Jeg skal på litteraturfestival i Oslo,» sender jeg i en mail til den andre sjefen.

«Ok,» svarer han. Ikke noe mer.

«Ok,» tenker jeg. «Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt …»

Jeg tar romskip til en annen planet. Det tar i underkant av 15 minutter.

11:15 står jeg på teatertrappa til Rogaland Teater. Jeg er presis. Det var i Teaterhallen 11:15 at presseansvarlig på teateret hadde bedt meg om å komme. Døra er låst. Det er den alltid. Det er ingen ringeklokke her, ingen personer i nærheten med den riktige nøkkelen. Et tilfeldig og ulogisk system, men jeg har paraply (selvfølgelig regner det) og jeg står mer eller mindre tilfreds og betrakter den nye kings size-plakaten som har dukket opp i vinduet. Den forteller om stykket som jeg har skrevet ¼ av.

Der står navnet mitt.

Oi, det gir meg en underlig følelse å lese det på denne måten. Hvor mange punkt er det? 500px? Jeg går frem og tilbake foran plakaten mens jeg venter på at noen skal finne det for godt å åpne for meg. Det kommer nok noen snart. I mellomtiden beundrer jeg plakaten.

Tenk at vi har kommet så langt.

Det er nesten for godt til å være sant. Les videre…

Fortsettelsen av Vi sukker for å klarne hjertet, del 1

Han rekker frem lydopptakeren.

«Kossen va det å se teaterstykket sitt på scenen da?»

«E… Det va… kjekt.»

Forfattercoatchen setter opp ett av disse ansiktsuttrykkene som forteller at det der ikke var ikke et veldig bra svar.
Han vet at jeg er klar over det. Vi har snakket om det før, mange ganger. Jeg trenger ikke et helt ansiktsuttrykk for å forstå det.
Jeg slår meg i pannen og sier unnskyld.

«Du trenger jo ikke å si unnskyld!» sier han.

«Kan vi ta det senere?» spør jeg.

«Vi kan ta det når som helst!» sier han.

Er ikke jeg heldig som har min egen journalist?

NRK har gått hjem, Stavanger Aftenblad også. Her sitter vi igjen. Jeg har mest lyst til å krype under asfalten.

Det er ingen spesifikk grunn til det, annet enn at oppmerksomhet får meg til å lette fra bakken, som en astronaut, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt flyter, og jeg svever i verdensrommet, som kidnappet av romvesener.

NRK hadde ikke intervjuet meg. De hadde ikke spurt. Jeg hadde enten vært opptatt med Stavanger Aftenblad eller multimediastudenten. Egentlig var det ikke trist i det hele tatt.

Likevel var jeg ganske ør og svimmel etterpå. Det er gøy og spennende med oppmerksomhet, men også merkelig påkjennende for en innadvendt perfeksjonist.

Alle mediene fremstiller saken så utrolig overfladisk, uansett hva jeg sier. Og er det noe jeg ikke er, så er det overfladisk. Jeg vil i dybden. Jeg er forkjemper for Sannheten. Jeg har kjærlighet til visdom. Jeg er en filosof.
Pressen bare grer over åstedet med en kam. Jeg blir bustete på håret.

Les videre…

Stavanger Aftenblad: «Hva er poenget med meg?»

Jeg er 19 år. Det er eldre enn 17 men yngre enn 35. Likevel er det alltid jeg som er mest nervøs og engstlig. Jeg er i hvert fall den aller dårligste til å skjule det. Anledningen denne gangen var pressevisningen på «E der någen der?» -det berømte teaterstykket vårt som blafrer så fint i vinden nå om dagen.

«Oi, der kommer NRK!»
To NRK-folk går opp teatertrappa og inn i Teaterhallen.
«Ja, og CNN og/!» hermer teaterdansken sarkastisk og ler.
«Nei, nå må jeg på do!» sier jeg nervøst og sniker meg etter NRK.

På badet ser jeg meg i speilet. Hallo, forfatter. Jeg rister på hodet og sukker for å klarne hjertet. Det er rart.

Del 1

Det hele starter da jeg kommer frem til teaterplassen og møter mine med-dramatikere. Kjersti og Idunn er allerede på plass. Det er normalt. Men hvem er dette? Multimediajournalistikkstudenten – også kalt forfattercoatchen min, som jeg har skrevet om også her, han er her han også! Hva i alle dager gjør han her? Les videre…

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

Dette skjedde på lørdag.
En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. Forfatterdrømmen min klødde hinsides omkring den dansende nysgjerrigheten.
Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» Hvem er det som har vært med på å skrive det nå igjen…?

Men det var ikke det vi skulle snakke om nå. Les videre…

Noen dager er så omkranset av opplevelser en forfatter verdig at jeg nesten har sluttet å drømme om å bli forfatter. I stedet tar jeg meg selv i å prøve å gjøre mitt beste i å være det.
Det hele er en lang historie, men jeg regner med du har satt deg godt til rette slik at jeg kan fortelle deg alt sammen.

Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det er ikke det. For det var jeg som hadde ventet på dem, de få minuttene før klokka skulle bli akkurat 12:00. De skulle gjøre seg klare. Så fikk jeg komme inn. Men det var ikke bare meg. Forfatteren kom også. Åja? Forfatteren? Hvor? Oppi kaffekoppen kanskje? Nei, kjære leser. Jeg var forfatteren. Les videre…

Navn er viktig. Alt har navn. Du har et navn, jeg har et navn. Faktisk har jeg flere navn enn ett, hvilket er ganske upraktisk til tider, men alle ulemper har sine fordeler.

Bloggen min har et navn. Bloggen din har et navn. Skrivebordet mitt fra IKEA har et navn. Barneboka jeg skriver på trenger et navn. Og teaterstykket som jeg har vært med på å skrive har et navn som jeg hver dag ser på annonsesidene i Stavanger Aftenblad under «Rogaland Teater», noe som i utgangspunktet er et gledens syn. Likevel er jeg ikke HELT sikker. Det står nemlig: «E der någen der?», etterfulgt av «urpremiere oktober». Jeg tenker: Er dette et godt navn? Les videre…