Fortsettelsen av Vi sukker for å klarne hjertet, del 1
Han rekker frem lydopptakeren.
«Kossen va det å se teaterstykket sitt på scenen da?»
«E… Det va… kjekt.»
Forfattercoatchen setter opp ett av disse ansiktsuttrykkene som forteller at det der ikke var ikke et veldig bra svar.
Han vet at jeg er klar over det. Vi har snakket om det før, mange ganger. Jeg trenger ikke et helt ansiktsuttrykk for å forstå det.
Jeg slår meg i pannen og sier unnskyld.
«Du trenger jo ikke å si unnskyld!» sier han.
«Kan vi ta det senere?» spør jeg.
«Vi kan ta det når som helst!» sier han.
Er ikke jeg heldig som har min egen journalist?
NRK har gått hjem, Stavanger Aftenblad også. Her sitter vi igjen. Jeg har mest lyst til å krype under asfalten.
Det er ingen spesifikk grunn til det, annet enn at oppmerksomhet får meg til å lette fra bakken, som en astronaut, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt flyter, og jeg svever i verdensrommet, som kidnappet av romvesener.
NRK hadde ikke intervjuet meg. De hadde ikke spurt. Jeg hadde enten vært opptatt med Stavanger Aftenblad eller multimediastudenten. Egentlig var det ikke trist i det hele tatt.
Likevel var jeg ganske ør og svimmel etterpå. Det er gøy og spennende med oppmerksomhet, men også merkelig påkjennende for en innadvendt perfeksjonist.
Alle mediene fremstiller saken så utrolig overfladisk, uansett hva jeg sier. Og er det noe jeg ikke er, så er det overfladisk. Jeg vil i dybden. Jeg er forkjemper for Sannheten. Jeg har kjærlighet til visdom. Jeg er en filosof.
Pressen bare grer over åstedet med en kam. Jeg blir bustete på håret.
Les videre…
Nyeste kommentarer