Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Lydens makt

Jeg følte jeg var med på noe veldig spesielt. Torsdag var jeg på teater igjen, men denne gangen på noe helt annet enn sist. Tou Scene. Transiteateret fra Bergen og teaterstykket «Polyfonia». Det er noe av det rareste jeg har sett.

En voksen mann med rød skjorte, han er ikke noen ungdom, han ser ut som en ganske alminnelig konferansier, kommer frem med et notat. Ønsker velkommen og sier noe rart, noe om at de har holdt skoleforestillinger hele uka og savner litt å se noen unge fjes i salen, men at det forhåpentligvis skal gå sånn passe greit likevel. En moden kvinne på første rad blir grådig fornærmet. «Er ikke vi unge?» måper hun. Og den rødkledde blir litt rød i hodet også, før han fortsetter. Les videre…

En forfatter legger ned sin penn

shakespeare

I går var jeg på teater og så et stykke som jeg ikke forsto. «Stormen» av Shakespeare. Det handler om magi. En trollmann aka. konge, en prinsesse, en sjømann, en storm, vind, de havner på en øde øy, en dronning, en prins, en veldig rød og blank bukse, en stor, flott og brun notatbok, mange flyvende vesner i hvite, luftige klær, roseblader, trolldom og jakten etter frihet.

Det skjedde mye, men hva var det egentlig som skjedde? Jeg hadde ikke forberedt meg. Jeg var bare klar til å oppleve 2 timer og 20 minutter velbevart teaterhistorisk arv. For meg er Shakespeare selve definisjonen på dramatikk og teater. Jeg vil knekke Shakespeare-koden. Men helst med en spontan og menneskelig tilnærming. Det får meg til å gruglede meg litt. Tenk om jeg ikke forstår noen ting og må sitte og kokkelure i 2 timer mens skuespillerne på scenen bare er helt der og jeg bare er i 2009? Konsentrasjon. Les videre…

Metteur en scène

«Hun forteller deg hva hun drømmer om – og det er kanskje enda mer privat enn hva som skjer med deg i det virkerlige livet,» sa Virrvarr om meg under Tordenbloggens første runde.

Folk liker å lese om drømmer! Det er bra, for jeg liker å skrive om dem. Det er ikke så altfor privat. I hvert fall ikke å skrive om. Hvorfor skulle det være det? Ingen avbryter; de som leser er bare de som virkelig er interessert. Her forteller jeg på mine egne primisser og av mitt initiativ. Hva er vel bedre enn det?

KHiONyeSeilduken.jpg

I juni 2010 skal hele KHiO samles her, i den gamle seilduksfabrikken på Grünerløkka.

Risikoen for å mislykkes er ikke noe jeg forbinder med drømmer. Veien er målet, så lenge man fortsatt er nysgjerrig på veien. Det er viktig med mål og drømmer, ellers blir man umotivert og kan dingle midt i løse luften. Det kan være fint nok, men jeg liker det ikke. Jeg trenger en visjon. Det kreves ikke allverden. Alt som trengs er en ørliten idé. Og det kommer nye hele tiden. For hver drøm som fordufter, dukker det opp en ny. En ny drøm er som en ny løvetann som spirer opp gjennom asfalten.

Om du tenker på ugressmidler nå, så ikke gjør det! Kan du ikke heller undre deg over hvordan løvetannen i det hele tatt klarer det? Sant å si er løvetannen like forundret som oss. «Oi! Så sterk jeg er!» sier løvetannen. Løvetannen er drømmen, og du kan også grave deg opp gjennom asfalten, frem til drømmen din. Les videre…

E der någen i Aberdeen? del III

Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et personlig innlegg, så er det noe med stemningen bak og forventningene foran som får det hele til å bli en skikkelig hard nøtt. Men jeg skal knekke den! Jeg må bare tenke litt først. Strør ut litt smuler imens.

aberdeen6.jpg
aberdeen3.jpg

Siden jeg ikke er en ordentlig journalist, så undervurderer jeg tiden litt. Den er relativ. Jeg har en formening om at det jeg vil skrive om, og måten jeg vil vinkle det på, er noe som kan være nesten tidløst. Én ting er å fortelle om hvordan det var på akkurat den teaterfestivalen i Aberdeen. En annen er å si hvordan det er å for første gang skriver noe som flyr over sjøen og til landet på den andre siden av vannet. Hvor er vi? Hva skjer her? Hvordan var det å sitte i midten på fremderste rad og se opp på skuespillerne som uttalte de oversatte, engelske replikkene mine bedre enn noen sinne? Og hva sa skottene etterpå, da jeg lusket meg ut fra teaterhallen?

aberdeen4.jpg

Så er det skuespillerne. Hvem er de? Hvordan tenker de? Jeg tror ikke det er mulig for en dramatiker å spørre en skuespiller om dette. Tro meg. Jeg prøvde. Selv om dramatikeren trenger skuespilleren for å gjøre sin jobb, og skuespilleren trenger dramatikeren, snakker de to helt forskjellige språk. Det kan fungere. Og når det gjør det, kan det gnistre som et utenomjordisk mirakel! Hvis ikke, ja, da kan man forstå hvorfor noen forfattere skriver romaner på egen hånd, selv om også noen velger å formidle sine historier gjennom eksterne personligheter som lever i levende live. Selv om det er vanskeligere, er det ikke vanskelig å innse at uttrykket blir mer sanselig og derfor også mer allmenngyldig sterkere.

aberdeen2.jpg

Vi var på workshops. Det vil si; skuespillerne var på workshops, og jeg skulle observere og ta bilder. Men det var ikke lov. Så jeg måtte opp på gulvet og bli med! Det var en skrekkelig opplevelse. Hvorfor blir folk skuespillere? Hva ser de i denne sporten? Jeg ble sliten av å ikke skulle ha noe å si. Jeg summet rundt i rommet som en bie! Bzzzz… Det føltes som jeg var den eneste, enda hele rommet var fullt av zummende personer. Jeg noterte meg dette. Neste gang ble det nesten litt gøy! Jeg tenkte nesten: Hvorfor blir ikke JEG skuespiller? Åhååå, nei, det var kanskje å gå litt langt. Men jeg fant en viss glede i å herme og følge etter den andre. Stoppe sine egne tanker og bare konsentrere seg om det vi har felles. Miste seg selv for et ørlite øyeblikk!

aberdeen5.jpg

Slik skuespillertrening, pinlig eller ei, kan hjelpe meg mye når jeg skal skrive mer dramatikk! Det er dét det må handle om. Hva er en skuespiller? Hvor kommer teateret fra?

aberdeen5.jpg

… Og verden?

E der någen på turné?

Rogalandsturnélisten finner du nederst i denne saken.

«E der någen der?» er i disse dager i sin siste innspurt. I morgen er den siste ordinære forestillingen og jeg kjenner et iskaldt stikk i magen når jeg tenker på at nå – snart – er det hele er over. Slutt. Finito. Tomt. Hva nå?

edernaagender2.jpg

Lørdag 1. november kl. 15.00 kommer «E der någen der?» til teaterfestivalen Twist08 på Riksteaterets lokaler i Nydalen!

twist08.gif

Noen kvelder, når klokka nærmer seg 20:00, tenker jeg at nå begynner det snart, for de begynner alltid presis. Idet klokka nærmer seg klokka 21, og slutten, tenker jeg at nå har de sikkert kommet til min del. Har de veltet ut vannet ennå? Jeg lurer på om det gikk bra også denne gangen, eller om de traff en lampe.

Les videre…

Elefant på line

Før jeg reiste til Aberdeen skjedde det noe fælt. Det var dagen etter premieren, og jeg gjorde det verste en forfatter kan gjøre – jeg skrev en mail til teaterteamet og korrigerte fremstillingen av manuset jeg hadde skrevet.

Å, hadde det bare vært så vel… Jeg hadde nemlig sendt mailen til en person til. Tilfeldigvis hadde jeg mailadressen til en av skuespillerne også, og puttet den idealistisk inn for å nå flest mulig.

Det skulle jeg aldri ha gjort. Les videre…

E der någen i Aberdeen? del II

Onsdag 8. oktober gjorde jeg et forsøk i å skrive del 2 i den lille «E der någen i Aberdeen?»-serien min. Jeg skrev posten i et døsig øyeblikk og publiserte det etter mindre vurdering. Senere samme dag fant jeg nemlig ut at dette ikke var noen bra bloggerprestasjon i det hele tatt! Jeg hadde dessuten snøvlet med begrepene, noe som ødela poenget fullstendig. På tide å våkne opp, Binka! Noen rakk å kommentere posten, flere rakk å lese. Det er nervepirrende å stå i fare for å angre på noe en har publisert; men hva kan vi gjøre, annet enn å heve pennen og prøve på nytt —

Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS