Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Blod på tann

På tirsdag skrev jeg at jeg skulle trekke visdomstenner den dagen. Det trodde jeg også, helt til jeg hadde sittet i venterommet i 25 minutter og til slutt måtte plinge forsiktig på den der greia og spørre: E … H…hallo …? Er det meningen at noen skal komme ut og hente meg, eller…? Jeg hadde tydeligvis vært ivrig etter å få røske ut de rakkerne, at jeg hadde møtt opp to dager for tidlig. Perfekt! Håper virkelig det stemmer at personer som er ekstra distré er ekstra kreative også …

Akkurat nå har jeg en tøy-dott i munnen, en Paracet og en reseptbelagt Ibux innabords, og et kjøleskap fylt med grøt og vaniljeis. Mens jeg lå der og gapte tenkte jeg på hva jeg skulle skrive. Jeg har ikke akkurat tannlegeskrekk, men jeg kan definitivt tenke meg morsommere ting enn det jeg var ute for i dag.

Jeg har aldri hatt bedøvelse i munnen før, og definitivt aldri hatt ansiktet under en duk med bare en åpning for munnen, og kjent et stikk av en sprøyte langt, langt der oppi tannkjøttet et sted, så langt bak i det fjerne og ukjente at jeg nesten ikke kommer til med tannbørsten en gang! Jeg er mest bekymra for om jeg kan snakke igjen etterpå. Jada, det kan jeg. Du vil kjenne at det prikker, sier han, litt nummen. Men nå vet jeg hva de heller burde fortelle pasientene: Det vil kjennes ut som du har spist en skikkelig sterk chillisaus. For det er slik jeg føler det nå.

«Du må huske å puste,» sier han. Og jeg puster så godt jeg kan mens jeg har øynene lukket og tenker på hva jeg skal skrive om denne rare opplevelsen. Og jeg kjenner at det begynner å prikke. Men det er i fingrene det prikker. Jeg åpner øynene av og til og ser bare det kraftige lyset skrape seg inn gjennom duken som ligger foran øynene mine. Jeg lukker dem igjen, og kjenner at det begynner å bli vått under øyelokkene. Jeg presser dem sammen og tenker at det tross alt er litt bra å ligge under en slags serviett akkurat nå.

Slik ligger jeg i taushet i noen sekunder, svarer diverse lyder på spørsmål om det går bra, og om jeg kjenner noe, eller ikke kjenner noe nå. Men en tåre er på ville veier, snart er jeg oppdaget. Uten at jeg forstår helt hvordan stikker det fuktige blikket mitt ut av hullet i tannlegeduken, og en fremmed hånd tørker tårene med en serviett. Det er veldig rart, men egentlig ganske søtt.

Jeg kvinner meg opp nå. Og ler litt. For jeg er jo ikke i smerte. Jeg er bare forferdelig stressa. Og mens jeg ligger med lukkede øyne, nå uten tårer, tenker jeg at det jo egentlig er en ekstremt sunn reaksjon på denne absurde situasjonen. Det er nå han begynner å dra i en tann. Og jeg kan ikke noe for det, men jeg roper nei! Og tenker Hva i huleste er det du gjør?! Først om meg tannlegen. Så om meg selv. For det er jo ikke naturlig. Legge seg under en duk og få en vilt fremmed til å røske ut halve tanngarden (i hvert fall er det sånn det føles).

Og det er borring involvert, og jeg kjenner borret bli glovarmt i munnviken, og lyden som borrer seg inn både i tannen og i trommehinnen min. Det er egentlig lyden som gjør mest vondt. Midt oppi det hele stikker andre tannleger innom og sier ha det bra og vi sees i morgen som om de skulle jobbet i en interiørbutikk og jeg var innom en tur for å kjøpe duftlys.

«Se på de røttene,» sier han til sin hjelper, og det er da jeg begynner å lure: Hva er det egentlig jeg har oppi der?! Og ja, jeg er kanskje kontrollfreak (ja, jeg er det!) men mens jeg ligger der og lytter til knekkelydene av min egen munn, klarer jeg ikke å la være å tenke: Halloooo, vet du egentlig hva du driver med!

Jo. Han gjør nok det. Etter 35-45 minutter er rakkerne på bordet. Som en vill løve og en tiger som er blitt temmet og nå ligger utslåtte på bakken som to gigantiske kosebamser.

Nå. Skal jeg høre på Miles Davis. Og spise rømmegrøt. Og sånn er det med den saken.

Bokstavkjeks

I går var vi på IKEA { igjen … }. Denne gangen for å finne et skrivebord. Vi fant ikke skrivebordet, men for at turen ikke skulle være helt forgjeves kjøpte jeg en pakke bokstavkjeks. Det er jo både skriverelatert, kreativt og godt. Oppdaget til min store overraskelse at det bare var I-er, K-er, E-er og A-er oppi pakken. Så etter at jeg nettopp innså at jeg vil være en visdomstann fattigere i ettermiddag (!) har jeg prøvd å distrahere meg selv med å lage ord med bokstavkjeks. Og spise noen. Mens jeg fortsatt kan. Til nå har jeg kake, ikke, ake, kai, ai ai, ei, akk og for anledningen ganske passende: Iiiiiik. Nå blir det suppe og yoghurt på menyen fremover. God tirsdag …

Förenkla

Jeg tar trikken til Birkelunden for å gå til tannlegen. En som sitter på skrått bak meg tygger og smatter så høyt på tyggisen sin at jeg blir nødt til å tvitre det. Jeg snur meg og ser at tyggisen hans dingler halvveis utfor munnen. For hver tygg plasker det mer i de glefsende munnvikene enn Oslo-trikken skrangler. Jeg lurer på hvorfor han gjør det. Og det er en lur regel å ha. Er det noe som plager deg: Bruk det. Skriv om det, samle det oppi din hemmelige pose med virkelige situasjoner som du vanligvis ikke hadde klart å tenke ut selv. En gang trenger du en karakter som sitter på trikken og er litt irritert. Hvorfor er hun irritert? Jo! Det er en som sitter på skrått bak henne og smatter på en tyggis. Vips, og historien er i gang.

Jeg slår opp min røde paraply med prikker, og følger den blinkende, blå ballen i kart-appen på iPhone. Jeg er alt for tidlig ute. Skal jeg gå inn og forsvinne i en novelle av Lars Saabye Christensen som jeg har med meg? Venterom har jo en tendens til å være litt kleint. Jeg fortsetter nedover Thorvald Meyers gate, helt ned til Olaf Ryes plass. Jeg går inn på Granit på hjørnet ved siden av Kaffebrenneriet og finner en veldig uvanlig notatbok. Det er hull i den. Jeg lurer på hvordan arkene kan se ut da, og oppdager at den består av klistre-post-it-lignende lapper. Det er jo kjempegøy og nyttig! Jeg har fått sansen for post-it-lapper, å ha notatene fremme istedet for gjemt bak fine permer. I hvert fall noen typer notater.

Jeg er en veldig distré person. Jeg trenger kanskje ikke si at dagens dato og et bestemt klokkeslett med påskriften tannlege akkurat nå sto skrevet på en rosa post-it-lapp som hang på veggen hjemme i leiligheten? Når man er distré trenger man å ta noen forhåndsregler. Jeg kjøper notatboka som en tannlege-trøstepremie til meg selv. For selv om tida med tannlegens premieskuff er forbi, betyr det ikke at du noen gang blir for voksen til å trenge en oppmuntring før du skal gape opp med spyttsuger i munnviken og tannkjøttet skal brukes som nålepute.

Dette er første gang jeg går til tannlege i Oslo. Og i Oslo må gatene tydeligvis være ganske mye skitnere enn jeg var klar over. I en hylle står det noen sko. På veggen står det at man må ta av seg på beina og sette dem der (skoene altså, ikke beina …) eller ta på seg blå poser på skoene. Jeg begynner å tenke på den episoden av Sex & the City hvor Carrie er på et baby-selskap og må ta av seg sine Manolo Blahniks fordi barn tydeligvis har en tendens til å plukke opp ting fra gulvet og putte dem i munnen. Men når Carrie skal forlate selskapet er skoene borte! Jeg har vel å merke ingen Manolo Blahniks, men velger likevel heller de blå posene. Istedet legger jeg fra meg min røde paraply ved siden av en svart paraply som ligger der fra før. Jeg ser for meg at de befinner seg i sitt eget paraply-tannlege-venterom, og at de smalltalker om «det fine været i dag». For paraplyer elsker såklart regn.

Følg Elefantzonen med RSS