Jeg er superduperglad i hemmelige planer og mystiske ting, så jeg mystifiserer så ofte jeg har sjansen. Men det beste med hemmeligheter er å uten tvil å fortelle dem. Det er ekstra kult når folk sitter på stolkanten og bare holder på å sprekke! Men det er også litt skummelt, for hvis du har vært veldig flink i mystifiseringen din, så kan det hende at selve avsløringen blir en skikkelig nedtur.

Det begynte i hvertfall i mars da jeg blogget noe sånt som dette:

Jeg har fått en idé til noe jeg vil gjøre neste år. Det er noe jeg må lage, og så må jeg putte det i en konvolutt og sende det et sted. Så får jeg kanskje være med når det begynner til høsten. Kanskje ikke. (Hemmeligheten, 1. mars 2010)

Les videre…

«Hun forteller deg hva hun drømmer om – og det er kanskje enda mer privat enn hva som skjer med deg i det virkerlige livet,» sa Virrvarr om meg under Tordenbloggens første runde.

Folk liker å lese om drømmer! Det er bra, for jeg liker å skrive om dem. Det er ikke så altfor privat. I hvert fall ikke å skrive om. Hvorfor skulle det være det? Ingen avbryter; de som leser er bare de som virkelig er interessert. Her forteller jeg på mine egne primisser og av mitt initiativ. Hva er vel bedre enn det?

I juni 2010 skal hele KHiO samles her, i den gamle seilduksfabrikken på Grünerløkka.

Risikoen for å mislykkes er ikke noe jeg forbinder med drømmer. Veien er målet, så lenge man fortsatt er nysgjerrig på veien. Det er viktig med mål og drømmer, ellers blir man umotivert og kan dingle midt i løse luften. Det kan være fint nok, men jeg liker det ikke. Jeg trenger en visjon. Det kreves ikke allverden. Alt som trengs er en ørliten idé. Og det kommer nye hele tiden. For hver drøm som fordufter, dukker det opp en ny. En ny drøm er som en ny løvetann som spirer opp gjennom asfalten.

Om du tenker på ugressmidler nå, så ikke gjør det! Kan du ikke heller undre deg over hvordan løvetannen i det hele tatt klarer det? Sant å si er løvetannen like forundret som oss. «Oi! Så sterk jeg er!» sier løvetannen. Løvetannen er drømmen, og du kan også grave deg opp gjennom asfalten, frem til drømmen din. Les videre…

Jeg har ikke tenkt på det slik før. Det er en stund siden Googlesøket. Da tenkte jeg bare; kult – jeg kan være den første! Binka Armstrong. New York, New York. If I can make it there, I can make it anywhere!
Den nye følelsen ankom ikke før nå nylig.

Noen ganger faller jeg ned fra skyen min. Det er forvirrende. Alt forandrer seg fra dag til dag. I morgen mener jeg kanskje noe helt annet. I forrige uke var jeg en helt annen person. I fjor er en forhistorisk tid. Det er som om jeg gjennomgår schizofrene tilstander. «Hvem er jeg? Hvor kommer verden fra?» Jada masa, Jostein Gaarder- men ER jeg overhodet? Noen ganger føles det som om jeg bare er et medium for mine drømmer. Jeg ER mine drømmer. Og når mine drømmer brister, da er ikke en gang jeg.

I dag søkte jeg på nytt. «Filosofistudent i Oslo» (uten anførselstegn). Også da kom Elefantzonen temmelighøyt opp. Ikke alt for høyt. En slags ny sky. Den lå lavere. Kanskje var den ikke høyere enn en krakk. Men det kjentes ikke feil. Det var litt utfordrende å holde balansen, og det var et nytt perspektiv, ikke like fjernt som den skyen der oppe. Oi, nå begynner den å regne og fordampe. Hva om jeg fortsatt hadde sittet oppå der?
(Jeg slår opp paraplyen min, som vi vestlendinger har integrert i kreaturet vårt, og fortsetter å tenke.)
Hadde jeg falt ned derfra ville jeg ramlet og slått meg skikkelig. Det kunne fått katastrofale følger. Les videre…

«…eller er det bare en hobby?»

Det er lenge siden jeg har fått det spørsmålet nå. «Vil du bli forfatter?» Som regel kommer det frem før noen rekker å spørre. «Jeg er 19 år og jeg skal bli forfatter!»

Jeg er hun som skal bli forfatter. Det er meg. Jeg har øyne, jeg er her nå, og jeg skal bli forfatter. Jeg inntar oksygen og jeg skal bli forfatter.

Når man sier dette nok, til seg selv i underbevisstheten til omtrent enhver tid – så vel som den tiden man sover, inkludert i den virkelige verden når anledningen byr seg, glemmer man ofte at man ikke i utgangspunktet var født med denne drømmen. Det er da man likevel begynner å tro at man var det.
Til nøds kommer det spørsmål som, «så, hva vil du bli, da?». Og da sier jeg det igjen – jeg vil bli forfatter. Les videre…

Det forundrer meg når folk som skal studere til høsten vektlegger HVOR de skal studere og ikke HVA de skal studere. Jeg synes også det er besynderlig når noen sier at «på fritiden driver jeg ikke med stort,» eller «til høsten har jeg ingen planer.» Jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg hvor mye interessant det går an å interessere seg for og hvor fantastisk underlig og spennende verden er! «Jeg er interessert i VERDEN!» Det er klart. Jeg blir yr av glede av å tenke på filosofi!

Til høsten skal jeg imidlertid jobbe som en hobbyfilosoferende mediegrafiker-lærling, og dermed ikke studere helt enda (selv om jeg besto matteeksamen og har fått fullverdig studiekompetanse – hurra!) MEN jeg må fortelle deg her og nå, at innerst inne begynner jeg å kjenne en filosofistudent som virkelig begynner å klø…

I den forbindelse googlet jeg «om å studere filosofi,» bare for å sjekke… Derfra kom jeg frem til Kunnskapskanalen Podcast og et intervju med Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi. Intervjuet er fra 2006, i forkant av at professor Vetlesen skulle holde et foredrag på åpen dag på Universitetet i Oslo om nettopp; hvorfor studere filosofi.
Her er et utdrag fra intervjuet:

Hva har du tenkt til de potensielle filosofistudentene?

Jeg kommer til å beskrive en type person som vil svare:

«Jeg hadde ikke noe annet valg. For meg måtte det bli filosofi.»

Les videre…