Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Hvordan kan vi vite at vi egentlig forstår det noen sier til oss?

Animation – Is That A Fish In Your Ear? – David Bellos fra Penguin BooksVimeo.

Skrive opp? Skrive ned?

Jeg føler meg alltid mye bedre når jeg skriver ting ned. Eller opp? Jeg skriver opp på en tavle, men ned i en bok. Det vi skriver opp er midlertidig, mens det varige skriver vi ned. Finnes disse skillene på andre språk, eller er dette bare noe surr vi har funnet på for oss selv? I dagboka skriver jeg ned hvordan dagen min har vært, på lista skriver jeg opp det jeg skal huske. Samtidig: Jeg kan gjerne skrive ned noe jeg vil huske, til og med om det bare er midlertidig. Det er i hvert fall noe jeg kunne finne på å si.

Å skrive ned virker mest vanlig. Når vi skriver så går det jo nedover. Som regel. Men ikke i diktet som jeg skrev for en liten stund siden, det skrev seg oppover. Andre ting jeg kommer på som kan skrives oppover er rangeringer: 10, 9, 8, 7 … Oppover, oppover. Oppover. Men å skrive opp og å skrive oppover trenger jo ikke være det samme. Kanskje det er en dialekt-greie? Som så mange andre misforståelser i språket er. Noen ganger sier jeg ynglings istedet for yndlings. Og jeg tviler på at jeg er den eneste! Men igjen: Forskjellen mellom ynglings og yndlings er vel hakket større enn mellom å skrive opp og å skrive ned. Eller?

Hva heter det?

  • Det kommer an på (63%, 27 stemmer)
  • Skrive ned (37%, 16 stemmer)
  • Skrive opp (0%, 0 stemmer)

43 personer har stemt.

Loading ... Loading ...

Fine ord

Jeg prøver å samle de fineste ordene vi har. Vil du hjelpe? Hva er ditt norske favorittord? Det kan være pga. ordklang, betydning, kompleksitet, eller noe annet. Del ordene på Twitter, kom gjerne med flere. Husk å legge ved hashtaggen #fineord.


Å gjenskape … originalitet

Even in literature and art, no man who bothers about originality will ever be original; whereas if you simply try to tell the truth (without caring twopence how often it has been told before) you will, nine times out of ten, become original without ever having noticed.
— C.S. Lewis

via Una Bella Vita A Beautiful Life

Vi snakker mye om hva som er klisjé. Men hva er egentlig klisjé? Ordet kommer fra klisjere, som betyr å ta avtrykk av. I orboka er den første definisjonen av en klisje en høyetset metallplate til trykking av bilder og illustrasjoner. På Wikipedia står det at en klisjé er en trykkplate som brukes for å gjenskape eller mangfoldiggjøre for eksempel bilder. Det har jeg ikke tenkt på før. For meg er klisjé definisjon nr. 2: forslitt, stivnet uttrykksmåte. Et negativt forbundet ord.

Jeg Googlet «klisjé» og det som slo meg var at flertallet av de øverste treffene bortsett fra ordbøker, var blogger og diskusjonsforumer. Hva betyr det? «Jeg vet det er klisje», «Det er klisjé», «Er dette klisjé?, «For en klisjé», «Livet mitt er en klisjé», var noen av utdragene.

Slik jeg ser det tyder dette på at klisjé er noe vi gjemmer oss bak når noe vi er redde for hva de andre synes om oss, eller det vi gjør. Klisjéen er en mur, det er et sikkerhetsnett. Når du peker på deg selv og sier klisje, da slår du ut en fallskjerm og lander flirende i en haug av dun. Du er klisjé og du sa det først. Da er det ok. Eller?

Jeg fant også en artikkel fra Dagbladet Magasinet om klisjéen i form av Geirangerfjorden. Hva er klisjé med det? (Oi, rim — er det klisjé?)

Er det klisjé når noe er fint uten at det kan for det? At noe er ulogisk og spontant? Er naturen klisjè? Er det klisjé å reise? Er idyll klisjé? Og plutselig oppdager jeg at ordet klisjé faktisk ikke er nevnt et eneste sted i artikkelen bortsett fra i tittelen. Jeg vet ikke hva det betyr.

Nå prøver jeg å lage en liste over ting som er klisjé. Hjelp meg gjerne. Så langt har jeg uttrykk som «lagt min elsk», «gleder meg som en unge», «dog» og «det er bare fantasien som setter grenser». Er du enig i at disse er klisjéer? Og hva mener du er klisjé? Finnes de overhodet? Isåfall — er det negativt når noe er klisjé? Eller burde vi heller se på klisjéene som noe gjenskapende og mangfoldiggjørende, som sin kusine — den høyetsete metallplata som klisjerer?

Han er kanskje rar

Nå for tiden passerer jeg ofte plakater som denne. Om en ny animasjonsfilm som heter Rango. Jeg vet ikke så mye om den. Men jeg vet en ting. Den har en tagline som ga meg et språklig stikk i hjertet fra første stund jeg så den. Et sånt godt stikk. Kjenner du igjen den følelsen? «Han er kanskje rar, men han er alt de har.» Så enkelt som det. Det er bare noe som er veldig fint med den setningen.

Les videre…

Lost in Translation

Illustrasjon: Dmitry Ligay via Behance & Creative Commons Attribution.

Jeg er en rogalending som bor på østlandet. Det vekker mange tanker og situasjoner nesten hver eneste dag. På skolen min er det folk med dialekter fra hele landet. Tenk deg en nordlending, en østlending, en sørlending og en vestlending prate rundt et bord. Norge er et veldig spesielt land med alle disse klangene og tonefallene, og svingene og svungene i språket. Det er ganske kult, og det er dette vi må tenke på når vi snakker om hvor fattig det norske språket er i forhold til fransk, japansk og italiensk. Dette er New York! Smeltepotten.

Eller, det kan være det.

Da jeg først flyttet til Oslo og alle rullet på r-ene og snakket som de skriver, var jeg ganske usikker og flau på vegne av dialekten min. Østlendinger er generelt sett ganske dårlige til å forstå andre dialekter enn sine egen. Kanskje ikke så rart i og med at hele landet, fra barndommen av, eksponeres for østlandsk gjennom TV og radio.

Den østlandske dialekten er klar og kjølig. En megafon av glass. Vestlandsk er heller rundt og dypt. En tykk madrass. Når jeg sier sånne ting som foggel (fugl) og nyggel (nøkkel). Eller ganske enkelt: Koffor (hvorfor) eller koss (hvordan) er det ikke vanskelig å speile seg i østlendingenes øyne, og se en alien reflektere tilbake.

Den sørvestlandske dialekten som jeg snakker er den mest utskjelte dialekten på film, gjennom blant andre Rottenetter og Den Store Revejakta. Filmlyd-folk diskuterer om det er skuespillerne, teknikken eller rett og slett stavangerdialekten som er problemet. Er det det? Er det noe med selve lyden i rogalandsdialekten som er determinert til å synke uforstått ned i den der madrassen?

Noen ganger, når vi snakker mye under gruppearbeid på skolen, oppdager jeg at jeg forfiner dialekten min for å spare tid. For overhodet å bli sett. Jeg bruker de ordene som jeg forventes å bruke.

Det samme gjelder andre steder. Jeg ser klippekort istedet for kluppekort til dama på Narvesen. Jeg sier pose istedet for påse, som jeg egentlig ville sagt, til svensken i matbutikken. Og det føles så urettferdig! På samme måte som når nordmenn snakker med svensker eller dansker, så er det alltid nordmannen som bruker deres ord. Stemmer ikke det? Bare hør på Fredrik Skavlan.

Men så er det også de gangene når jeg treffer på noen som snakker samme dialekt som meg. Det er en rar opplevelse. Da blir jeg i hvert fall flau, litt satt ut. Et sted i hodet mitt er det noen som sier:

Men hallo, jeg hermer ikke etter deg, jeg parodierer deg ikke: Jeg snakker sånn jeg også!

Det føles klumpete og rart. Det er spesielt å se hvordan dialekter kan bringe folk sammen, eller skape en større distanse. Men at et så lite punktum som Norge også har interne grupperinger basert på hvor vi legger trykket, det er som å spise en ert med kniv og gaffel.

Jeg vil ikke at alle skal snakke likt. Men hadde vært fint hvis folk i velbefolkede områder kunne vært litt mer tolerante overfor andre dialekter enn sin egen. Se på det som en berikelse, framfor en begrensning.

Det er en ting jeg har funnet ut. Når du bor et annet sted enn der du kommer fra, blir du ikke slukt i støvsuger. I starten er du riktignok E.T. Men så. Etter litt, blir du bare enda mer stolt av variasjonen du representerer. Tenk at jeg snakker rogalandsk! Og jeg kan ikke en gang noe for det! Det er jeg stolt av. Det er den fineste dialekten.

Hvilken dialekt liker du best?

Følg Elefantzonen med RSS