Illustrasjon: Dmitry Ligay via Behance & Creative Commons Attribution Non-commercial.

Å skrive og å snakke er to forskjellige ting.
Å skrive er stødig, inni hodet.
Å snakke er flakkende blikk,
tida som passerer,
følelsen av å ikke bli ordentlig hørt.
Det er å stille et praktisk spørsmål men å få et teoretisk svar.
Det er å stille et spørsmål, men å få det i retur.
Det er når noen tror du heter Lene, men du heter egentlig Nina.
Det er å være sjenert, ikke tørre å si fra.
Det er å si fra, men ikke bli hørt.
Det er å bli misforstått.
Det er å ha en post it-lapp med en beskrivelse som ikke passer.
Det er ding-plong, ikke yin-yang.
Det er er ustabilt og bølgete.
Det er mye bedre å skrive.

Å skrive er å bli forstått. Det er en god følelse. Den er behagelig og varm. Som en flamme! Jeg er ganske sikker på at alle ønsker den følelsen. Noen mennesker får den kanskje lettere enn andre. Ofte er disse flinkere til å koble sammen det som skjer inni hodet med det som skjer utenfor.

For meg kan den overføringen gå sakte. Det er ikonet som går rundt og rundt når du mottar en skikkelig tung fil på mail og skal laste den ned på maskinen din.
Jeg skriver for å kunne snakke uten at noen avbryter.
Jeg skriver for å korrigere meg selv slik at det jeg sier blir det samme som det jeg tenker.
Det er litt vanskelig for meg å si det jeg tenker, for jeg er veldig sjenert. Samtidig er det veldig viktig for meg å uttrykke det jeg tenker, for jeg er veldig engasjert.

Jeg er sjenert.
Jeg er engasjert.
Jeg er veldig engasjenert.

Det fine med å skrive er hvordan en tekst kan få flere menneskers tanker til å synkroniseres. Jeg vil ikke gi deg mentale bilder av stramme linjer i en militær parade nå. Visk dem ut! Tenk heller på de vi ser i parken om sommeren, som gjør asiatisk kampsport-gymnastikk i slow motion. En instruktør i front løfter foten. Rolig, stille. Hever armen. Rolig, stille. Retter den forover i en skarp positur. Rolig, stille. De andre gjør det samme. Rolig, stille. Veldig sakte. Veldig fint.

Jeg skriver når jeg er instruktøren. Jeg sier: «Nå løfter vi foten», og så gjør vi det. Veldig rolig. Ingen trenger å si noe. Alle bare forstår det, og blir med, fordi de vil, fordi det føles bra, fordi de føler seg forstått, fordi de er med på en fin reise. Vi løfter foten helt til teksten er slutt, og jeg setter ned foten igjen. Rolig, stille. Og du gjør det samme.

Vi ser på hverandre.

Hva er dette med de som prøver å dele ut Aftenposten hele tiden? Studentrabatt, 50 % — men likevel: Nei, takk, jeg vil helst ikke abonnere på trykksverte og overfylt søppelbøtte.

På en annen side: Om det er ett tilbud jeg kunne tenke meg fra Aftenposten, så er det å abonnere på det kun på fredager, og at noen kunne tatt ansvar for å rive ut samtlige sportssider. Kan noen gi meg et tilbud på det? Isåfall abonnerer jeg gjerne! Les videre…

I går skrev jeg et innlegg om noe av det som er vanskelig med å skrive. Den hissige, transparente skriveånden som sirkulerer over hodet mitt, eller inni, og leser alt jeg skriver, og til slutt ender jeg opp med å innse at det er meg. Det er jeg som er den kritiske leseren. Jeg tror i hvert fall det var det jeg skrev. Jeg er ikke alltid sikker på hva jeg har skrevet. En forfatter er sjelden sin beste leser. Derfor har jeg deg.

I dag vil jeg prøve å finne ut hva som faktisk får oss til å skrive i utganspunktet. For det må jo være noe mer enn bare å holde ut. Jeg har et inntrykk av at det vi forfatterspirer vil mest, er å skrive. Men samtidig, det vi gruer oss mest til, og derfor utsetter, er å skrive. Hva skyldes det? Må skrivingen være en fødsel, en kamp, må det være å vri en svamp? Les videre…

Jeg venter på å gå inn i et rom med et langt bord, det er pyntet. Omkranset av pene mennesker, de er høytidelige, og med glass som plinger og samtaler og latter, så banker jeg på, og det blir stille. Jeg skal inn for å holde en uforberedt tale, men den må være perfekt, sånn er det noen ganger å skrive. Det er å si noe til mange, men du vet egentlig ikke hvem de er, hva de ler av, hva som berører dem. Og hvem er egentlig du, i forhold til dem?

Er du høflig distansert, som en fremmed? Eller skriver du til den som du snakker med uten å prate? Skriver du til barristaen som spør om du vil ha h-melk eller lettmelk? Skriver du til noen du ikke kjenner, som du prøver å bli kjent med? Eller noen som du en gang har kjent, men med tiden har sluttet å kjenne?

Noen ganger er det å skrive like tungt og ubehagelig, som for en beskjeden person å stå foran en forsamling og prate. Det er å være fanget i et syltetøyglass. Og når lokket sitter fast, da er det ingen «dere». Det er bare meg og deg. Du er laget av gele, du bor inni hodet mitt. Du har haremsbukser, vektløshet og en buddhas ro. Jeg skriver til deg. Når du leser har du et intenst alvorlig og kritisk blikk. Alt jeg skriver til deg er sant, fordi jeg lyver aldri. Og etter en stund innser jeg at den jeg egentlig skriver til, er meg.

Foto: Ingve & Creative Commons Attribution

1. Skriv hver dag. Men ikke les det med en gang. Bare skriv og vær fornøyd. La det ligge litt og ulme før du tar det frem igjen.

2. Ikke begynn fra begynnelsen. Begynn i midten!

3. Start med 3 setninger: Første setning, siste setning, og en setning i midten. Ikke tenk lenge på dette, bestem deg for hvor du er akkurat nå, og hvor du vil gå. Du kan endre på det senere. Tenk på teksten som en bakketopp, og de 3 setningene dine som delmål. Fyll forsiktig inn noe mellom første og midterste setning og midterste og siste setning. Tenk på dem som steinblokker som leder deg fra første setning til den midterste, og fra den midterste til den siste. Nå har du minst 5 setninger. Sleng ut flere steiner. Det er bare steiner, sleng dem ut. Prøv så å fjerne første og siste setning og se hva som skjer.

Les videre…

Jeg liker å lese ting som er sagt om skriving. Og det er mye som har blitt sagt om det. Veldig mange mennesker har et forhold til skriving. Jeg tror at vi som skriver nettopp skriver fordi vi tenker på mye, derfor blir det naturlig at vi også tenker over det vi gjør, ikke bare det vi skriver om, men at vi skriver.

Det er mye fint å si om det å skrive. Men de sitatene jeg liker best er de som sier noe om hvor vanskelig det er, og om hva som skal til. Små sitater av store klassikere. Det inspirerer meg veldig. Les videre…

Noe jeg synes er vanskelig når jeg skriver, er å bestemme hvem historien skal fortelles gjennom. Hvordan kan jeg vise det som skjer på en troverdig måte? Og hvordan finner jeg ut hvilken synsvinkel som kler historien min best?

Da jeg leste After Dark av Haruki Murakami lærte jeg en spennende måte å gjøre dette på. Her er vi nemlig et blikk, et kamera som panorerer. Historien fortelles gjennom oss og det vi ser, men vi kan ikke gripe inn i fortellingen, vi flyter bare dit kameralinsen fører oss. Når jeg skriver i en slik ekstern form er jeg glad for at historien får rom til å leve sitt eget liv. Men noen ganger føles det som om det eksterne får meg til å distansere meg fra det jeg selv skriver, som om det ikke angår meg lenger. Og når det først skjer er det vanskelig å komme inn i igjen. Det er å låse seg selv ute. Les videre…