Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Stå støtt

video via Linn Heidi

Ikke skriv bra. Det fineste skriverådet jeg vet om. Ikke skriv bra, bare skriv. Da skjer det noe. Ikke bra. Men. Fengende. Fascinerende. Fengslende. Kanskje … Men ikke bra. Ikke si at det er bra. Hva er bra? Det som får deg til å føle noe. Jeg lurer på hvem som har ansvar for å vekke følelsene. Er det teksten sitt ansvar å få deg til å føle, eller er det ditt ansvar å la deg rive med … Tekst er som mat. Noe er deilig helt plutselig, som sjokolade, og snæks-gulrøtter. Andre ting må tine en stund, i lunka vann, som scampi. Så er det de tekstene som må stekes på høy temperatur i 45 minutter. Hvis du tar fiskegrateng-emballasjen som en konfekteske, så smaker innholdet riktignok fengende, fascinerende og fengslende (Vil jeg tro). Men i det tilfellet — er det bra? Det gjelder å tilberede den riktig. Riktig. Riktig. Er det bra å gjøre det riktig? Er ikke poenget å bryte opp? Spise fiskegratengen rå, steke sjokoladen, dyppe scampien i karamell! En tekst har ingen bruksanvisning. Meningen er at det skal si seg selv. Det skal si seg selv. Si seg selv. Seg selv. Selv … selv … s… elv.

Tett språkdans

Dråpen
henger der
ikke

(Jan Erik Vold)

Så enkelt som det. Men likevel så meningfylt. Det handler om å flytte, bytte og kutte. Vi smaker på poesien. På lydene og klangene. Trangen til å lage handlingsstyrte fortellinger skal vekk. Det handler om øyeblikket og evigheten. Om å skrive tett og konsentrert. Hvert ord har mening. Poesi er å elske ord.

En form for poesi er det japanske haiku-diktet som består av 3 linjer. En etablering. En utdyping. En overraskelse. Hvor lite er det mulig å skrive for å skape mening? Forbløffende lite. Det er veldig fascinerende å se at selv om man ikke har ambisjoner om å være en poet, så kan det å skrive dikt trene språkfølelsen.

Gammel dam
En frosk hopper
Lyden av vannet

(Basho)

Mange tenker på poesi som en tungvindt og jålete måte å uttrykke seg på. Hvorfor hermetisere er budskap? Hvorfor komplisere det? Det kan man spørre om. På en annen side: Et kort dikt kan berøre på en mye mer effektiv måte enn en lengre tekst. Når et dikt først når fram skjer det hurtig og plutselig!

Det er ganske så unikt og spennende å se alt det som kan skje med et dikt. Når vi stryker ut et ord, eller bytter ut preposisjoner. Vi burde skrive dikt oftere når vi vil uttale oss om ting. Ikke bare for å få utløp for personlige følelser, men også politiske saker og debatter. Og hvorfor ikke i kommentarfelt på nettet? Hva skal til for at vi tar poesien på alvor?

Diktsamlinger selger ikke. Kanskje diktene er for dynamiske for å stå på trykk. De spretter hit og dit og er kanskje sterkest muntlig. Eller i kombinasjon med noe annet … en novelle, et bilde, en film. Eller på trykk i en avis, som en kommentar. Eller rett og slett på internett. På Twitter. Twitter er jo tross alt poesi uten linjeskift.

Vet du om noen fine haiku-dikt? Del gjerne i kommentarfeltet:

Filter

Alle liker ærlige skribenter. Skribenter som går utenfor den grønne sonen og inn i den røde. Som inviterer leseren inn i tankene, under overflaten. Som skriver det ingen tør å snakke om. Faktisk, det de færreste en gang våger å tenke. Må jeg innfri disse forventningene? Lite gjør meg mer ukomfortabel enn å utlevere meg selv. En gang var det en god egenskap. I dag er det et personlighetsforstyrrende filter. Det bekymrer meg at det nettopp er utleveringer folk vil lese. Hvor ble det av subtile pseudonymer, generelle observasjoner? 2000 øyne har sett kjærestebildene, babybildene, nærbildet av rumpa di i den nye shortsen, akkompagnert av annonsebannere på begge sider. Hvor ble det av mystikken, romantikken? I en tid der alt er åpent og herdet, ingenting overrasker noen, blir enkelte enda mer oppmerksomme på hva de deler med andre, og hva som er personlig og spesielt. Kanskje er det innstillingen min som bare er retro. I så fall er det fargerikt fra denne siden av filteret.

Sentimental uten blygsel

Kunstneren Rob Ryans har illustrert og skrevet til denne notatboken som jeg kjøpte på Urban Outfitters i København. På baksiden står det: He freely admits his pictures and stories are unashamedly sentimental. Det synes jeg er spennende … Sentimental uten blygsel!

All of these words and all of these pictures, and these small scraps of purpose and intention and dreams, will walk along side of me and keep me company on this my great journey, and will serve to remind me to savour all my days spent upon this earth.

Jeg innrømmer det. Jeg har en forkjærlighet for det romantiske. For det sentimentale, delikate og melankolske. Det kommer frem i måten jeg er på, og på hvordan jeg skriver. Det er aldri meningen å være søtladen, for det er ikke tilgjort. Alle er sentimentale. Alle kjenner et lite hopp i brystet når det er noe som er fint på en enkel og plutselig måte. Hvis ikke burde de utsette seg for det sentimentale oftere. Det kan være både friskt, modig og utfordrende.

For hvor går grensen mellom det sentimentale og det pompøse? Det sentimentale og klamme, det sentimentale og klisjéfylte? Noen synes det er lettere å være sentimental på engelsk. Det er trygt å gjemme seg bak språket. Et språk som på mange måter har lagt ned terskelen for hva som er sentimentalt, og hva som bare er ord, fordi vi allerede har hørt mennesker så mange ganger før være sentimentale på engelsk. Hvordan kan vi skrive og lage ting på norsk, som er sentimentale, ærlige og følsomme, men som likevel er bra?

Jeg tror det må starte med noe: Å være sentimental uten blygsel.

65. dag

I dag er den 65. dagen jeg blogger hver dag. Jeg oppdaget det nå, helt tilfeldig. Det startet 1. januar da jeg fortalte deg at jeg hadde bestemt meg for å skrive noe hver dag i et år. Det var noe jeg hadde tenkt på … Jeg er en sånn som ofte tenker på mye på ting før jeg klarer å formulere dem. Og i hvert fall før jeg publiserer! Jeg ville prøve å bryte det mønsteret litt. Jeg skal ærlig innrømme at det er ikke alltid enkelt å finne ut hva jeg skal blogge hver dag, men det er definitivt spennende! Jeg tenker noen ganger, ok, i dag orker jeg ikke, jeg gir opp. Men så er det en annen del av meg som sier, det er klart at du tenker sånn noen ganger, for det er meningen, og det er nettopp derfor du skal fortsette.

Les videre…

Inspiresearch

Det var en svart kappe som passerte meg så raskt at jeg fikk vind i håret. Og jeg observerte to serviettholdere inne i et av rettsrommene, og tenkte på hvilke tårer serviettene ville komme til å tørke. Jeg skrev med en kulepenn som begynte å klusse. Jeg fikk masse blekk på fingrene, men det er bare fint. Når du går hjem med blekkflekker på fingertuppene og mange sider med notatboknotater, da du vet at det har vært en bra dag.

Les videre…

Se opp! Se ned!

Jeg så opp for å unngå istapper, og ned for å unngå å skli. Det var en mann med skjorte og slips, kanskje fransk. Han gikk mot meg, plutselig begynte han å løpe. Han løp over asfalten, stoppet brått på isen foran meg. Slo ut armene. Gled nedover veien. Jeg så fremover for å se hvor jeg gikk, og bakover for å se hvordan slipsmannen forsvant nedover veien på sine glatte lakksko. Jeg hadde ny Moleskine-bok i posen. Den største, linjert, og med mykt omslag. Den jeg skal bruke til å fortelle mange historier, som til slutt forhåpentligvis kan bli til én.

Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS