Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Ira Glass om historiefortelling

Ira Glass on Storytelling fra David Shiyang LiuVimeo.

Radiopersonligheten Ira Glass forteller det han skulle ønske noen hadde fortalt ham om kreativt arbeid da han begynte. Videoen er basert på Ira Glass om Storytelling som ligger i fire deler på YouTube. Ta en titt hvis du liker å skrive og lage fortellinger. Det er kjempeinspirerende! Del 1 / Del 2 / Del 3 / Del 4

«Gi deg selv en deadline slik at du vet hver måned eller hver uke at du skal bli ferdig med en historie.»

Skriver vi mer utadvendt på kafé?

I DN-magasinet 21. mai var det en artikkel om kaféen som det nye kontoret. La Oficina er en litt annerledes kafé i København. Alle sitter og jobber.

Stedet kombinerer det tradisjonelle kontorfellesskapet med en blanding av klubb og kafé. Alle som går der er medlemmer for en sum i måneden. De jobber som selvstendig næringsdrivende eller frilansere innen forskjellige felt. De er selgere, advokater, webdesignere. Operasangere. De kommer hit noen ganger i uka for å samarbeide og knytte bekjentskaper.

Men folk sitter på kafé og jobber overalt. Med trådløst nett, egne ressurser, og veksten i kreative næringer blir arbeidsplassen et sted som svirrer rundt i luften. Et annet sted i artikkelen, på en mer alminnelig kafé i Oslo, er det et lite intervju med forfatter og journalist Mette Karlsvik. Hun snakker om hva det å skrive på kafé gjør med teksten. Den blir mindre innadvendt. Man bruker et annet språk i offentligheten enn man gjør hjemme, sier hun. Kaféomgivelsene setter deg i en annen modus.

Det synes jeg er spennende! Jeg liker veldig godt å gå på kafé når jeg skal lese eller skrive, eller bare skrible litt i notatboka for å finne idéer. Når jeg skal starte på noe nytt, eller sitter fast, fungerer kafé-besøk som en inspirerende start, eller produktivt avbrekk. Du tar på deg litt annerledes klær enn når du sitter hjemme — litt krøllete og rar etter å ramle rett fra frokostbordet og inn i arbeidet. Du plukker opp deg selv, og du føler deg bedre. Finere. Fjongere. Og teksten blir det også.

Dette med å skrive mer utadvendt får meg også til å tenke på hvordan skriving på kafé påvirker utadvendte personer i forhold til innadvendte. Jeg er jo innadvendt. Og ulikt enn man skulle tro: Jeg føler meg anspent når jeg skal skrive, tenke, lese noe i et helt stille rom. Bevegelse, miljølyder, små og store observasjoner, da føler jeg meg på plass og fokusert. Kafé-rusen får meg gjerne også til å ville gå tilbake til min egne skrivestue for å fortsette arbeidet der. Litt friskere. Litt luftigere. Som å gi seg selv (og teksten) en makeover.

Hva føler du? Liker du å skrive/lese/tenke/jobbe på kafé?

Gammel vane?

Mammadamen har et innlegg om lesing og skriving, digitalt og på papir. Hvordan og på hva liker du best å skrive? spør hun.

For meg er det som med spørsmålet om å skrive opp eller å skrive ned. Jeg skriver opp på papir, og jeg skriver ned digitalt. Det jeg skriver på papir er sjelden varig, men likevel viktig. Å skrive, rable og drodle på papir har blitt et verktøy for meg når jeg rett og slett bare vil tenke. Det løser opp, på en måte som det digitale gjerne låser. Se på ordene som formes langs streken som du tegner. Å tenke med pennen. Tenke med hånda. Bare rable i vei, og la tankene styre seg selv. Det er noe i det — papiret — men er det bare en gammel vane?

Jeg skulle gjerne klart å tenke med iPhonen, eller iPaden. I påsken skrev jeg et innlegg om den nye Moleskine iPhone-appen. Den burde være perfekt. Moleskine i ekte notatbok-ånd. Samtidig som man kan samle, lagre, søke, dele. Drodle med fingertuppen. Ingenting som må ligge og samle støv i kasser i all fremtid fordi man ikke orker tanken på å kaste det. Som å kaste en del av seg selv. Det digitale er virtuelt, ubegrenset og fritt. Jeg heier på det digitale! Det er det beste alternativet, i teorien.

Men ikke i praksis. Jeg prøver å skrive handlelister, huskelister, todo-lister digitalt. Det går for tregt, jeg glemmer de notatene jeg har der. Jeg kommer ikke på å stryke ut ting fra todo-lista i den ene appen, fordi jeg allerede har begynt å teste ut en ny. I farta river jeg til meg en papir-notatbok. En penn. Og så bare skriver jeg. Å skrive på papir. Som å drikke et glass iskaldt vann med en skive lime oppi — i ørkenen. Det er noe nesten instinktivt ved det. Deilig frigjørende. What you see is what you get. Så enkelt og effektivt. Med digitalt blir det dessverre mer: Hvorfor gjør du sånn? Det var ikke det jeg mente!

Og det tenker jeg. Samtidig som jeg heier på digitale. Jeg heier fortsatt på det digitale. Jeg skulle ønske det fungerte å tenke med iPaden, med iPhonen, slik jeg kan tenke med pennen. Og det som er enda mer interessant er at jeg kan tenke med tastaturet på en maskin med større skjerm, og som jeg er vant til — en digital skriveplattform så naturlig at jeg rett og slett glemmer hva den er.

Hvis det bare er snakk om vane, noe som vi i voksen alder ender opp med å tenke på som nesten instinktivt, så lurer jeg: Hva hadde skjedd hvis alle førsteklassinger hadde fått en iPad til å skrive sine første bokstaver på. At de aldri hadde holdt en tegnestift, en papirblokk, en blyant. Da må jo det digitale bli det mest naturlige for dem. Eller ikke? Det er jo blitt vist at selv små barn har en veldig intuitiv forståelse av ny teknologi. En liten jente som tester ut apps og spill, helt uten at noen har forklart henne hvordan det fungerer. En liten gutt som får et bilde i papir på bordet foran seg, legger pekefingeren og tommelen oppå det og beveger dem fra hverandre, slik man forstørrer ting på iPad, iPhone og styreflaten på Macen. Men ikke på papir. Her er det andre regler som gjelder.

Når det er sagt: Jeg kan ikke forestille meg hvordan mennesker har skrevet hele bøker for hånd. Jeg opplever en ekstrem stor frihet som har muligheten til å skrive lange tekster digitalt, klippe, lime, flytte på avsnitt som ingenting. Jeg husker jo også den gangen da selv dét var en utfordring. Jeg finner ikke den riktige bokstaven! Nå flyr fingrene over tastaturet, og jeg tenker ikke en gang over det. Det føles så naturlig, at mens jeg skrev dette innlegget glemte jeg ofte at jeg faktisk skriver digitalt akkurat nå. Det er veldig rart. Nesten sånn at jeg må ta en runde med meg selv for å avsløre uoppdagede selvmotsigelser.

Jeg lurer på om det også vil bli slik med den digitale drodlingen. Skrible, rable, tenke med pennen. Eller er det et kapittel for seg selv?

Skrive opp? Skrive ned?

Jeg føler meg alltid mye bedre når jeg skriver ting ned. Eller opp? Jeg skriver opp på en tavle, men ned i en bok. Det vi skriver opp er midlertidig, mens det varige skriver vi ned. Finnes disse skillene på andre språk, eller er dette bare noe surr vi har funnet på for oss selv? I dagboka skriver jeg ned hvordan dagen min har vært, på lista skriver jeg opp det jeg skal huske. Samtidig: Jeg kan gjerne skrive ned noe jeg vil huske, til og med om det bare er midlertidig. Det er i hvert fall noe jeg kunne finne på å si.

Å skrive ned virker mest vanlig. Når vi skriver så går det jo nedover. Som regel. Men ikke i diktet som jeg skrev for en liten stund siden, det skrev seg oppover. Andre ting jeg kommer på som kan skrives oppover er rangeringer: 10, 9, 8, 7 … Oppover, oppover. Oppover. Men å skrive opp og å skrive oppover trenger jo ikke være det samme. Kanskje det er en dialekt-greie? Som så mange andre misforståelser i språket er. Noen ganger sier jeg ynglings istedet for yndlings. Og jeg tviler på at jeg er den eneste! Men igjen: Forskjellen mellom ynglings og yndlings er vel hakket større enn mellom å skrive opp og å skrive ned. Eller?

Hva heter det?

  • Det kommer an på (63%, 27 stemmer)
  • Skrive ned (37%, 16 stemmer)
  • Skrive opp (0%, 0 stemmer)

43 personer har stemt.

Loading ... Loading ...

Om å skrive

«Advice to young writers? Always the same advice: learn to trust our own judgment, learn inner independence, learn to trust that time will sort the good from the bad – including your own bad.»

DORIS LESSING

Når tekst blir virkelig. Scenetekst

Jeg liker meg i sceneteksten. Det er et fint sted å være. Scenetekst minner om poesi. Det som ikke står der, er det som teller mest. Hvert ord må være riktig. Jeg liker at bittesmå justeringer kan gi enorme virkninger. Å skrive scenetekst er en forunderlig blanding av teknikk og intuisjon … det liker jeg. At det skal leses høyt. Når det du så for deg — blir det du ser foran deg! Mine beste skriveminner hittil er når jeg har skrevet scenetekst. Da blir teksten virkelig! Sug i magen.

På tirsdag fikk vi hvert vårt bilde og to og en halv time på å skrive utkast til en scenetekst. Mitt bilde var av to damer med alvorlige blikk som holdt hverandre i hånda. Slik ble utkastet i forrige innlegg til. Etter vi hadde skrevet et utgangspunkt, skulle vi plukke ut skuespillere blant hverandre i klassen, og fremføre hverandres tekster. Hvem skulle tro at skribent-studenter var så gode skuespillere? Kanskje det ikke er så unaturlig. Å skrive handler jo om å være god på innlevelse.

Du som har lest bloggen min i noen år, husker kanskje at jeg har skrevet scenetekst før. Det var i 2008 i et skriveprosjekt på Rogaland Teater. Det er et fantastisk minne! Jeg blogget masse om det under taggen E der någen der?

Den følelsen av å se teksten sin fremført, det trives jeg skikkelig godt med. Å kunne sitte på sidelinja og vite at noen har lest teksten din, og at de har tenkt på den. Det er veldig gøy med det fysiske. At det faktisk er virkelige personer som skal gjøre disse tingene som står skrevet, at man skal bruke seg selv til å skape øyeblikket i teksten. Scenetekst er konkret, som en skisse eller et kart over noe som skal skje i et virkelig rom. Sånn kan man lettere teste hva som fungerer og ikke. Hva er det som får oss til å tro på det vi ser?

Selv om vi som regel er klar over det når vi blir eksponert for noe som er en kunstnerisk tekst, så lar vi oss berøre. Det er som om vi ønsker å bli berørt. Det er spennende å utforske.

Scenetekst lar min indre kontrollfreak konstruere virkeligheter og scener, bestemme handling og mening. Jeg liker så godt at idéene mine kan være der framme, synlige, i lyset, på scenen … Samtidig som jeg ikke er det. Perfekt balanse!

Så er det noe befriende med den utfordringen det er å gi en tekst fra seg. I hendene på noen som også skal legge litt av seg selv i den.

Litt som å lukke øynene og falle bakover.

Stole på, være åpen.

Berøre.

Språksirkulering

Klippe. Lime. Flytte. Hodet mitt har blitt poesi-fiksert etter poesi-prosjektet den siste uka. Jeg er i ordklang-modus. Jeg vil bare skrive dikt som går på skrått nedover for å simulere en gardintrapp. Jeg blir merkelig opphengt i hvor jeg setter punktum.

Og skifter linje. Hvor er pausene? Hva gjør de med deg? Det er å lage et eget univers der framme, justere de bitte bitte små detaljene, gå tilbake til kameraet. Se gjennom søkeren. Myse, grynte litt. Gå tilbake og fjerne et punktum. Flytte et ord. Tolke, føle. Føle. Føle … føle. Intuisjon. Klang. Pling plong klang. Korrekthet ut av vinduet. Ding dong intuisjon.

Når alt du driver med er basert på subjektivitet, er det viktig å ha sin egen mening. Men samtidig: Du spretter tennisballen en stund og begynner å lure på hvorfor den spretter, så du skjærer deg inn i kjernen, oppdager det som får den til å sprette. Så spretter den ikke lenger.

Hva er det som får oss til å sprette?

Og hva gjør at vi fortsetter?

Jeg vet ikke … Jeg skriver denne bloggen litt sånn for å huske hva jeg en gang har gjort. Kanskje til og med hva det har gjort med meg, måten jeg ser ting på … Eller kanskje jeg bare husker dårlig og trenger noe å se tilbake på i august når det slår meg: Hva gikk månedene med til?

Den romantiske dikteren er lagt på is. Jeg har plassert henne der. I hvert fall når det gjelder selve tilblivelsesprosessen. Ingenting kommer fra det blå. Det kommer utenfra. Fra ord du klippet ut fra en avis, journalistenes ord om dagens begivenheter, som plutselig ble dine egne om noe annet. (Orda tilhører alle!) Det kommer fra savnet etter en karakter som du møtte i en bok en gang. Så du skrev videre om ham med din egen stemme — i et univers som allerede fantes, og som du selv en gang var laidback leser i, ikke frenetisk forfatter. Det kommer av dialog med et dikt eller måte å skrive på. Det kommer fra et bilde eller kunstinstallasjon du så på et museum, og som du skriver en ekfrase over. Klippe og lime. Det er reaksjonene og hva vi gjør med dem som teller. Sånt blir det språk av.

Følg Elefantzonen med RSS