I desember skrev Morgenbladet om «Skriveboka», den nye mentoren for alle skrivere, alle oss håpløse forfatterspirer … og kanskje noen etablerte skrivere også? Jeg noterte det ned med en gang. Merete Morken Andersen. Skriveboka. 767 sider. Ikke kjøp. Blir dyrt. Lån på biblioteket.

I «Skriveboka» er forfatterspirer omtalt som «skrivere». Og selv om noen synes dette er et irriterende trekk fra forfatteren, liksom en summende spyflue som får deg til å tenke på laserprintere, så er det lovende at boka tar for seg skrivingen som en prosess, illustrert med fantastiske vesner! Min favorittdel i «Skriveboka» er «Skriverens fem muser». Mer om dette senere i innlegget … Les videre…

Spørsmål fra Pappeske:

Når jeg skriver går jeg opp på scenen foran et stort publikum, det er sug i magen, det er prestasjonsangst, men jeg vet at når jeg først har fått sjansen til å være her, så skal jeg i hvert fall ikke gjøre noen feil tulle det til, men jeg kan gjerne gjøre noen feil, det er elementært, ellers er dette ingenting. Feil og mangler er livets grøde *fanfare*, selv ikke planeten vår ligger perfekt i banen sin, ting skal være litt skeivt og feil og rart, det er derfor vi skriver og lager ting i utgangspunktet, ellers hadde vi kommet med holdbarhetsdatoen under foten da vi ble født, og da hadde vi vært små pakker med brunost og ikke levende klumper med sjel, så stikkordet her er: hva som helst.

Hadde Bob Dylan fått ultimatumet: Hvis du kunne sunget én sang til, hvilken ville du sunget? tror jeg selv Dylan ville prøvd å gjøre alt rett og Dylansk, og på den måten gjort feil og ikke Dylansk i det hele tatt. Hvor mange ganger får man egentlig sjansen til å stå på en scene foran millioner? Og jeg bare stirrer på skjermen og ser for meg alle disse tingene mens fingrene mine trykker inn bokstavene på tastaturet som jeg ikke ser på, og jeg ser for meg at hvert trykk er steg jeg går rundt på denne store scenen foran alle disse menneskene mens jeg bytter instrumenter og snakker med bassisten og jeg trykker og skriver slik at jeg skal holde meg innenfor scenekanten og ikke ramle av, for det kan skje, men jeg tenker egentlig ikke at dette kan være mine siste ord eller at dette kan være mitt magnum opus. Jeg prøver å ikke skrive noe jeg ikke hadde trengt å skrive, men noen ganger kan en tilfeldighet lede til et lykketreff, en feil er et frø klar til å spire mot noe genialt!, det ene fører til det andre og alt henger sammen, big bang, ding dong, pling plang. Alt jeg sier nå kan jeg bli husket for når jeg er borte. En dårlig vits. Et elendig spørsmål. Et genialt sitat! Det er meg, mitt, moi. Så… Det kan være hva som helst.

Beskrivelsen av «Signaler 2003» fra bokkilden.no fascinerer og inspirerer. Det skal bli mitt nye motto.

Redaktørene ville ha en uredd litteratur, tekster som ikke bekymret seg over seg selv og sitt, de drømte om ekspansivitet og villskap og ville ha det uryddige, det som sitrer og gløder!

Nå søker Bergens Tidende kronikkforfattere under 35 år til å skrive om norske verdier. I juryen sitter Hilde Sanvik, og dette er hva hun sier om konkurransen:

«- Jeg tror verdiendringene gjerne skjer i smertepunktene, ikke midtstrøms. Jeg tror yngre skribenter kjenner på de spenningene mer enn andre. Og den beste skribenten kan godt være en utenfor den opptråkkede løypen. Du er ikke nødt til ha bakgrunn fra politikk, ha høyere utdannelse eller være fra Vestlandet for å delta.»

Så her sitter jeg, så avgjort utenfor den opptråkkede løypa, i hvert fall finanskritisk sett, om vi skal blande inn den. Jeg forstår ikke så mye, og jeg vet enda mindre. Men jeg er jo tross alt her. Jeg har et syn på verden gjennom et litt rart fisheye-perspektiv. Jeg har verdier. Jeg vet bare ikke om de er mine eller Norges. Les videre…

Jeg leste om det i Morgenbladet. Nå har jeg foreslått for biblioteket å kjøpe inn en bok på 767 sider som handler om skriving.

«Skriveboka» inneholder blant annet råd, idéer, tekniske tips, intervjuer med andre forfattere og kryssreferanser. Ut ifra Morgenbladet-intervjuet får jeg inntrykk av at verkets største inspirasjon er den store nysgjerrigheten for hva som foregår i folk som skriver. Vekk med de gamle beretningene! Med dybde og kompetanse skal forfatteren ha gått fra dybde til bredde for å utforske dette objektivt og klart uten tvilsomme fiksfakserier. Ikke noe «How to Write the Perfect Novel in Two Weeks and Get Rich and Happy». Dette er en annen liga.

«Jeg har ingen svar,» brumler boka og trekker ydmykt på mursteinskuldrene sine. Slik ser det ut i mine øyne. Jeg har en følelse av, og håper inderlig, at dette kan være et oppslagsverk og en skrivementor i bokform som vi kan henvende oss til, særlig under skrivetørke, når alt virker håpløst. Les videre…