Det er første skoledag på Westerdals School of Communication. På døra står det «Vent her». Jeg har tenkt på denne morgenen mange ganger før. Datoen, klokkeslettet, datoen, datoen! — onsdag, 9, veien, gatene, minuttene. Hvor lang tid tar det å gå, eller skal jeg ta bussen? Hvilken buss skal jeg ta? Åja, den bussen, nei, jeg går heller, eller, tenk hvis det begynner å regne, hva skal jeg ha på meg?

Plutselig lå jeg der på puta, stirret på alarmen og ventet på at dagen skulle begynne. Den første skoledagen. På Westerdals! Les videre…

Hei, verden! Nå har jeg gått på Westerdals i 7 dager men likevel ikke blogget et ord. Bekymra? Neida — jeg har det superbra! Den siste uka har skribentene vært sammen med Film & TV og hatt intens skrivetrening i forskjellige varianter. Friskriving, dramaturgi og skildring av miljø og karakterer. Vi sitter og skriver i én time i strekk. Tastaturer som hamrer, tunge sukk, konsentrerte blikk. Etterpå går vi gjerne i grupper og babler i vei med folk vi ikke kjenner enda, men plutselig har vi delt noe ganske så intimt og personlig ved oss selv. Jeg har en følelse av at det er slik produktive, meningsfulle bekjentskaper blir til.

På mandag var det friskriving og jeg trodde hodet mitt skulle koke over og fingrene ramle av og trille bortover bordet til sidemannens store forskrekkelse etter 60 minutter med pennen konstant på papiret, ord og setninger som bykser fram ustanselig, med skaperen i fokus og korrekturleseren og kritikeren gjemt langt vekk. Les videre…

Noen ganger når jeg tenker på noe jeg skal skrive, kverner idéene i hodet mitt i ukesvis. Formuleringer og ting jeg gjerne vil få sagt testes ut mens jeg våkner, mens jeg går, mens jeg tenker. Men så, når jeg i en virvelvind og fra en sky av røyk, endelig har produsert noe vi kan kalle en tekst, viser det seg at jeg bare har tatt med en brøkdel av mine beste idéer. Jeg er ikke notatbok-entusiast uten grunn! Å skrive er å ha mange tanker i hodet på en gang. Men å skrive er også å være kreativ, og det betyr å lukke øynene, kaste alt du holder opp i været, og vente på at det ramler ned i hodet ditt på en nyere og mer spennende måte. Slik går plutselig enkelte poenger tapt på veien. Men samtidig, slik dukker det også opp nye.

Noen ganger når jeg har skrevet noe ferdig, blir jeg så ivrig at jeg bare vil publisere det med en gang. Jeg har funnet ut at hvis jeg bare lar det hvile litt på harddisken, så kommer jeg gjerne på de tingene jeg hadde glemt å ta med likevel. Men som regel er det umulig, og teksten spreller seg ut av hendene mine og tar et stort mageplask inn i dine. Les videre…

I dag leste jeg en artikkel i Dagbladet om at det skal være bra å lese sakte. Vi blir nemlig dummere av å lese raskt. I bildeteksten øverst i artikkelen heter det: «Les sakte: Er du en sakteleser, en som kikker mer opp i lufta enn ned på papiret, som nyter hvert ord i setningene, grunner over motiver og karaktermønstre?» Og ja. Det er meg, det!

Les videre…

Bli med meg på intervjudagen, hvor vi først ble fotografert med en navnelapp på brystet. Det er nesten sånn de gjør med deltagerne i Idol, tenkte jeg stolt, men passet på å ikke innrømme det for noen. De ulike studieretningene ble så tatt med til hvert sitt rom. Vi var i underkant av tjue stykker og satt rundt et rektangulert bord midt i rommet. Lærerne, jeg tror det var fire-fem av dem, satt langs den ene veggen og gransket oss nøye med notatblokka på fanget. En av dem sto ved den andre veggen, hvor det var en tavle, og ledet showet. Nå skulle vi presentere oss med noen ord om hvorfor vi søker på Tekst & Skribent. Slikt får hjertet mitt til å hamre ukontrollert og ansiktsfargen til å danse mambo, men det er det visst ikke noe å gjøre med.

Les videre…