Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Inspirerende avsnitt

Jeg holder som sagt på å lese denne Om å skrive av Hans Olav Brenner. Det går litt sakte, jeg har ikke fått satt meg ned og lest ordentlig i den enda, så det blir litt innimellom, en side nå og da, men det er kanskje like greit, så varer boka ekstra lenge. Det første intervjuet er med Lars Saabye Christensen. Det er der avsnittene på bildet øverst er hentet fra. Hvis ikke eksemplaret mitt hadde vært biblioteket sitt, kunne jeg markert dette med gult. Fordi jeg kjente meg veldig igjen i det. Tenk at en av Norges mest kjente forfattere sier at fortellerkunsten faller meg ikke lett. Situasjoner, små øyeblikk, det er lettere. Likevel har denne mannen håndtert svære fortellinger. Hvordan? Det er de små flatene som utgjør en roman. Det er jo sant … Det er faktisk helt sant! Og det er noe som snakker til meg veldig.

Så enkelt som det.

En setning

A sentence starts out like a lone traveler heading into a blizzard at midnight, tilting into the wind, one arm shielding his face, the tails of his thin coat flapping behind him.

— Billy Collins via Bookmania

Hva er egentlig en hipster?

Jeg ble tipset om å se denne filmen. Og jeg tror jeg må gjøre det! Har du sett den? Howl heter den, og handler om San Fransisco på 50-tallet, poeten Allen Ginsberg som skriver det banebrytende diktet Howl, og hvordan samfunnet reagerer. Sinte unge menn og støvete skrivemaskinsekvenser.

Så er det noe jeg begynte å lure på. På YouTube er dette den mest likte kommentaren om denne traileren:

So many hipsters in one movie.?

Jeg begynner å smile fordi hipster liksom skal virke litt «ertende» på unge kvalitetsbevisste som prøver å forandre verden. Eller er det et kompliment? De sier at alle som går på Westerdals per definisjon er hipstere. Betyr det at jeg er det? Er du?

Det rare med alt dette er at det var hipstere på 40-tallet, på 70-tallet og nå, er det 10-tallet det heter?

Da jeg søkte på hipster på Wikipedia (er det en veldig hipster-ting å gjøre forresten …?) fant jeg denne beskrivelsen fra Jazz: A History fra 1977 hvor Frank Tirro definerer 40-talls-hipsteren:

To the hipster, Bird was a living justification of their philosophy. The hipster is an underground man. He is to the Second World War what the dadaist was to the first. He is amoral, anarchistic, gentle, and overcivilized to the point of decadence. He is always ten steps ahead of the game because of his awareness, an example of which might be meeting a girl and rejecting her, because he knows they will date, hold hands, kiss, neck, pet, fornicate, perhaps marry, divorce—so why start the whole thing? He knows the hypocrisy of bureaucracy, the hatred implicit in religions—so what values are left for him?—except to go through life avoiding pain, keep his emotions in check, and after that, «be cool,» and look for kicks. He is looking for something that transcends all this bullshit and finds it in jazz.

I dag er det hipster å være kreativ, ha en iPhone, ta bilde med Hipstamatic, være retro, og ikke gå på BI, bruke Moleskine, like jazz, være på Twitter … skrive en blogg… ?

Hva mener du? Forklar det til meg. Hva er hipster?

Virginia Woolf

«Perhaps the quickest way to understand the elements of what a novelist is doing is not to read, but to write; to make your own experiment with the dangers and difficulties of words. Recall, then, some event that has left a distinct impression on you – how at the corner of the street, perhaps, you passed two people talking. A tree shook; an electric light danced; the tone of the talk was comic, but also tragic; a whole vision, an entire conception, seemed contained in that moment … But when you attempt to reconstruct it in words, you will find that it breaks into a thousand conflicting impressions. Some must be subdued; others emphasised; in the process you will lose, probably, all grasp upon the emotion itself. Then turn from your blurred and littered pages to the opening pages of some great novelist – Defoe, Jane Austen, Hardy. Now you will be better able to appreciate their mastery.»

via Flamme Forlag

Et råd

Noen ganger finner jeg sitater og ting som liksom får det til å gå opp et lys i meg. En pil rett i magen. Men en sånn god pil. Amors pil. Eller noe. Det er da du virkelig forstår betydningen av å føle seg truffet.

Verdens beste skriveråd

Jeg fant denne videoen via en finfin Tumblr-side som jeg følger; Writing Advice, og da visste jeg at jeg hadde dagens blogginnlegg. Den er hentet fra Finding Forrester — en nydelig film som jeg nesten hadde glemt. Den handler om å skrive. Jeg er veldig glad i filmer om å skrive. For noen år siden blogget jeg om den, hvis du vil kan du lese det her.

Forrester: No thinking! That comes later. You must write your first draft with your heart. You rewrite with your head. The first key to writing is… to write, not to think!

Det er ekstra rart å se dette nå. På skolen det siste halvåret har vi nemlig holdt på sånn som dette. Få en oppgave, og bare sitte slik og skrive i et par minutter, før alle leser opp det de har skrevet. Dette klippet fra Finding Forrester minner meg på hvilken utrolig bra øvelse det er. Hvis du kjenner at du har lyst til å skrive, så må du jo ha noe på hjertet. Hvis du kjenner at du er redd for å skrive, må det definitivt være noe der. Det er skummelt å skrive. Jeg kjenner det, jeg også! Derfor må vi prøve å lure oss selv, slik som Jamal og Forrester i filmen. Bare skriv, ikke tenk. Trykk på tastene, ikke vær forsiktig, trykk i vei. Skriv om fargen på himmelen, fargen på sokkene dine, fargen på fingerneglene dine. Og når du er inne i flyten, snirkle deg sakte innom det du egentlig skulle ønske at du kunne skrive. Dypp nedi med den ene tåa. Litt etter litt.

Oi! Og plutselig har du et førsteutkast! Her er det. Førsteutkastet. Det er helt sant. For å skrive må du skrive. Verdens beste skriveråd. Jeg glemmer det hele tiden selv. Men hver gang jeg kommer på det vet jeg at det er det eneste som skal til. Men hvorfor er det da så vanskelig å huske?

En bekjennelse

Som du vet har jeg et lite lese-prosjekt på gang. I sommer vil jeg prøve å lese mest mulig, sånn at jeg kanskje kan finne ut hva jeg vil skrive. På skolen det siste halvåret har vi vært mye innom det ikke-narrative, poesi og det abstrakte. Det har vært veldig fint å bli geleidet vekk fra de konkrete fortellingene. Men nå kjenner jeg en trang til finne tilbake tilbake til dem igjen.

Eller … har jeg noen gang vært i de konkrete fortellingene? Jeg synes at mye av det jeg har skrevet er ganske så ukonkret og poetisk. Til og med svermende. Ganske rart, siden de historiene jeg liker best er sånne kjempekonkrete og fulle av følelser, og karakterer som man kan kjenne seg igjen i. Som regel opplever jeg slike historier gjennom film, gjennom romantiske komedier, ikke gjennom bøker. Så hvor skal jeg starte?

Det er her bekjennelsen kommer inn. På torsdag var jeg på biblioteket og lånte en pinlig bok. Pinlig fordi, ja, jeg har ganske mange fordommer mot visse bøker. Og en bok som heter En shopoholiker med baby (av Sophie Kinsella) er definitivt noe jeg kan komme til å være litt skeptisk til (Jeg tror jeg må ha rødmet da jeg registrerte den i låneskranken). Men jeg ville jo, du vet, finne ut hvordan sånne bøker er. Det er noe av det leseprosjektet mitt må gå ut på: Å lese mye, og forskjellig. Og plutselig fløy sidene avsted! (Dette er min bekjennelse, så ikke himle med øynene nå, bare les videre.)

Jeg elsker hvordan historien drar meg med frem og tilbake mellom sikkerhet og tvil. Det handler om en dame, Becky, hun er gravid og nå mistenker hun mannen for å være utro med gynekologen sin! Og ikke uten grunn. Hvordan går det ikke an å bli nysgjerrig på noe sånn? Når jeg skriver selv synes jeg dessuten det er veldig vanskelig å gå fra én scene til en annen på en naturlig måte. Hvordan man liksom tvinner inn hovedpersonens tanker i scenene, og hvordan man kan ta forskjellige konflikter og blande dem sammen til en fortelling. I tillegg: Når du leser, og tråder som har vært fremme tidligere i historien kommer tilbake igjen senere, føler du deg ikke bare smart som leser — det føles også som om historien lever. Og når en historie lever kan den egentlig bare være så cheesy den vil.

Jeg må høres ut som om jeg kommer fra månen eller noe sånn. Ut ifra responsen på innlegget om lese-prosjektet, er dere gode lesere, og erfarne lesere. Her skriver jeg om opplevelser rundt lesing som sikkert er en selvfølge. Jeg er sånn mellom barken og veden når det gjelder om jeg skal skrive noe viktig og betydelig eller noe underholdende. Den boka jeg leser nå er definitivt underholdende. Og kanskje ikke så mye mer. Er det der det bør starte?

Jeg har sans for romantiske komedier, fortellinger som får alle til å føle det samme på en gang — samtidig. Det er en ganske mektig kunst. Å nå inn i følelsene til folk på en så krystallklar og sikker måte. Det der med å tolke fortellingen som du vil har jeg tatt en langt steg vekk ifra. Jeg vil prøve å skrive noe som er tydelig og jordnært (det er ikke lett for meg). Men først og fremst må en historie få folk ville lese den. Det må føles lett og gøy. Slik som denne boka. Det er også noe å tenke på: Undervurderer vi lette fortellinger, fordi vi tror det som er lett å lese, også er lett å skrive? Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at noe av det som oftest går gjennom hodet mitt når jeg skriver er: skriv enklere, tenk enklere, forenkle den setningen!. Og hvis det vi leser ikke underholder, eller får oss til å føle oss bra, hvorfor skal vi da lese?

Følg Elefantzonen med RSS