Ommwriter

Jeg ble nettopp oppmerksom på et helt fantastisk tekstbehandlingsprogram som endelig lar deg skrive. Dette er fantstisk, for som de fleste kjenner seg igjen kan tiden du tilbringer foran en data ganske enkelt gå opp i røyk. Internett er nyttig og underholdende på så mange måter, men også minst like mye stjeler det tiden din og forstyrrer deg i det du egentlig hadde tenkt å gjøre.

Ommwriter er fortsatt i beta-versjon (og kun for mac), det har ikke mange funksjoner og kan heller ikke lagre dokumenter i mange forskjellige formater. Men det dekker hele skjermen din med en dus & deilig bakgrunn av tre mulige, og du kan velge en ambivalent pling-plong melodi som skal renne rundt i bakgrunnen som vannet i en elv og som ordene i hodet ditt. Og mens du skriver hører du ikke den ekle lyden fra tastaturet, for denne kan nemlig overlappes av en herlig klikk-klakk eller plom-plom-lyd. Det er ikke all verden, men det gjør så mye. Dette er en fryd for alle skriveglade og alle nerder med sans for fint design. Takk til forfattercoatchen som tipset meg om det.

+ Last ned Ommwriter

Hvorfor er det slik at forfattere skal være smårare, ustabile og ensome outsidere som drikker gin til frokost og aldri vasker håret sitt? Er det fordi mangelen på tilstedeværelse i denne tilværelsen får dem til å se en annen verden mye klarere? De legendariske kunstnerne hadde liv som er forbundet med lidelse. Må det være sånn?

I dette TED-foredraget stiller forfatteren Elizabeth Gilbert spørsmål ved synet på skriveyrket, skriveprosessen og det kreative mennesket:

Jeg er redd for å skrive. Jeg er redd for å bli sånn. Jeg ønsker å skrive, men når jeg er redd for å skrive tenker jeg på skriveprosessen som noe overnaturlig som jeg ikke har kontroll over. Jeg blir nervøs for hva som skjer i meg når jeg skriver eller vil skrive, og jeg frykter det alt sammen.

Hva om jeg faktisk skulle komme til å skrive noe ordentlig bra en dag, noe som berører og viser at jeg faktisk har noe her å gjøre. Skrekk! Og! Gru! Tenk hvis jeg skriver meg inn i en annen verden, ut av meg selv, inn i en annens sjel og ut av den verden jeg kjenner nå. Tenk hvis jeg aldri vil bli den samme igjen. Jeg er redd for det skapende mennesket i meg. For når jeg først skal begi meg ut i dette eventyret så ønsker jeg jo å bli god, legendarisk, magnificent, bravó! men inntil den tid kan skriveåndene ha tatt fullstendig overhånd over meg og jeg går inn i rekken av alkoholisme, søvnløshet og ustabil, irrasjonell adferd. Alt dette får meg til å holde litt igjen. Som om det jeg har i meg — det positive, kreative som får planeten til å spinne av gnistrende liv — er farlig og jeg må vokte meg for meg selv. Må en arkitekt vokte seg for seg selv? En lastebilsjåfør? Les videre »

I desember skrev Morgenbladet om «Skriveboka», den nye mentoren for alle skrivere, alle oss håpløse forfatterspirer … og kanskje noen etablerte skrivere også? Jeg noterte det ned med en gang. Merete Morken Andersen. Skriveboka. 767 sider. Ikke kjøp. Blir dyrt. Lån på biblioteket.

I «Skriveboka» er forfatterspirer omtalt som «skrivere». Og selv om noen synes dette er et irriterende trekk fra forfatteren, liksom en summende spyflue som får deg til å tenke på laserprintere, så er det lovende at boka tar for seg skrivingen som en prosess, illustrert med fantastiske vesner! Min favorittdel i «Skriveboka» er «Skriverens fem muser». Mer om dette senere i innlegget … Les videre »

Spørsmål fra Pappeske:

Når jeg skriver går jeg opp på scenen foran et stort publikum, det er sug i magen, det er prestasjonsangst, men jeg vet at når jeg først har fått sjansen til å være her, så skal jeg i hvert fall ikke gjøre noen feil tulle det til, men jeg kan gjerne gjøre noen feil, det er elementært, ellers er dette ingenting. Feil og mangler er livets grøde *fanfare*, selv ikke planeten vår ligger perfekt i banen sin, ting skal være litt skeivt og feil og rart, det er derfor vi skriver og lager ting i utgangspunktet, ellers hadde vi kommet med holdbarhetsdatoen under foten da vi ble født, og da hadde vi vært små pakker med brunost og ikke levende klumper med sjel, så stikkordet her er: hva som helst.

Hadde Bob Dylan fått ultimatumet: Hvis du kunne sunget én sang til, hvilken ville du sunget? tror jeg selv Dylan ville prøvd å gjøre alt rett og Dylansk, og på den måten gjort feil og ikke Dylansk i det hele tatt. Hvor mange ganger får man egentlig sjansen til å stå på en scene foran millioner? Og jeg bare stirrer på skjermen og ser for meg alle disse tingene mens fingrene mine trykker inn bokstavene på tastaturet som jeg ikke ser på, og jeg ser for meg at hvert trykk er steg jeg går rundt på denne store scenen foran alle disse menneskene mens jeg bytter instrumenter og snakker med bassisten og jeg trykker og skriver slik at jeg skal holde meg innenfor scenekanten og ikke ramle av, for det kan skje, men jeg tenker egentlig ikke at dette kan være mine siste ord eller at dette kan være mitt magnum opus. Jeg prøver å ikke skrive noe jeg ikke hadde trengt å skrive, men noen ganger kan en tilfeldighet lede til et lykketreff, en feil er et frø klar til å spire mot noe genialt!, det ene fører til det andre og alt henger sammen, big bang, ding dong, pling plang. Alt jeg sier nå kan jeg bli husket for når jeg er borte. En dårlig vits. Et elendig spørsmål. Et genialt sitat! Det er meg, mitt, moi. Så… Det kan være hva som helst.

Beskrivelsen av «Signaler 2003» fra bokkilden.no fascinerer og inspirerer. Det skal bli mitt nye motto.

Redaktørene ville ha en uredd litteratur, tekster som ikke bekymret seg over seg selv og sitt, de drømte om ekspansivitet og villskap og ville ha det uryddige, det som sitrer og gløder!