Det blir sendt rundt menneskehoder. Modeller av vekten til et barnehode og et voksent hode, med ansikter og det hele, går fra kjøreelev til kjøreelev. Etter at alle har lagt sine hender på dem, setter han det tyngste på en gaffel med hodestøtten langt under nakken, og lar det renne bakover skinnene til det stopper. Nakken slenger den tunge skallen bakover, helt til det treffer i løse luften.

Han gjentar handlingen. Jeg putter votten forsiktig foran utsikten, myser og krøller nesa.
Greit! Herr Trafikksikkerhets-demonstratør, jeg har tatt poenget. Jeg tenker på dette hele tiden! Gjør vi ikke alle det?

Modellen har brukket nakken igjen og igjen før demonstratøren løfter blikket og ser skarpt på oss: «Vi må huske å ha hodestøtten bak hodet». Han skrur opp støtten og prøver igjen, «ikke under nakken». Nå treffer hodet som det skal, slik skal det krasjes.

Men så tar han opp en rosa hårklemme. Og la meg nå forklare hvaslags hårklemme jeg snakker om. Det er en slik stor hårklemme, som man pleier å ha i nakken. En hårklemme med tagger, store tagger som borrer seg inn i håret. Det er ikke meningen at de skal borre seg inn i hodeskallen. Men noen ganger gjør de det også.

«Hvis sjåføren har på seg en slik,» sier demonstratøren og fester hårklemmen banalt på det skallede tekstil-hodet, «hva tror dere skjer da?». Hodet renner nedover skinnene på nytt, treffer spissene. Intuisjonen min slår umiddelbart til. Jeg føler smerten, kjenner blodet, vått, stikkende – i hodet mitt! Det kunne vært mitt hode. Det kunne vært ditt.

Gjenstander som ligger løst i bilen kan bli tunge som bly under bråstopp. En mobiltelefon kan veie 50 kg, den kan denge deg i hodet og slå deg bevisstløs. En stor kul buler ut av fremruta til et utstilt vrak, «hva tror dere denne bulken skyldtes?» Det var faktisk bare en mobiltelefon. Bråstoppen har skylden. Vi er slaver for tyngekraften, i trafikken mer enn noe annet sted. Vi er fluer og tyngdekraften trenger bare å knipse oss i siden før vi farer avsted, og innvollene deretter. Les videre…

Vi sitter rettet mot en tavle, det er som å være tilbake på skolen igjen. Kjørelærer-personen har gått ut for å hente mer kaffe, han fungerer bedre som barrista enn som kjøre-foreleser. Utenfor er det en skjerm som viser kollisjoner. Plastikkdukker kjører inn i vegger og brekker nakken. De knekker som pepperkaker. Kollisjonsputene spruter ut i ansiktene deres, men det er ingen håp. Vi skal lære å unngå dette, men han som skal lære oss det er ute for å hente mer kaffe, og nå tar en av sekstenåringene opp en sprettball og dabber den før han hikster gutteaktig til kameratene sine.
«Hvor gamle er dere egentlig?» Les videre…

((((((((((kjør forsiktig))))))))))

Greit.
Da skriver vi igjen.
For vi lever jo fortsatt. Men det, dét, kjære venn, er slettes ingen selvfølge.
Host, host! for å klarne stemmen. Jeg mener … szzzhhhrr szzzhrr, for å skjerpe skriveredskapet. Les videre…