På fredager, i den lokale dagligvarebutikken, er det egne posepakkere. Sikkert fint for de slitne som kommer rett fra jobb, og som i tidenes løp har trukket seg lengre og lengre ned i verdens kaninpels og sluttet å undre seg over den magiske flosshatten som verden kommer fra. Jeg er helt på tuppen. Jeg holder meg fast med den ene hånda, og i den andre har jeg et handlenett.
Jeg husker første gang, en fredag, da noen pakket i pose for meg. Da ble jeg veldig forundret. Hvem var denne fremmede som begynte å pakke mine ting? Rogalandsk som jeg er, tar jeg det nesten som en fornærmelse at noen innvaderer intimsonen min på denne måten. Sånt driver vi ikke på med her. Vi betaler, grynter og pakker selv uten å si noe mer eller mindre. Det er ikke trist. Det triste her er plastikkposene. Les videre…
Husker du innlegget jeg skrev på onsdag? «Metaundervisning» ble godt mottatt i bloggosfæren hvor det ble plukket opp av både Sonitus og Hildring blant tilbakeping-tjenestene.
Men kriteriene for å komme på trykk i avisen pleier å være noen ganske andre. Der skal man helst være kort og konkret, og egentlig ikke kritisere noe; bare observere og si at «dette er jeg LITT imot» men «egentlig så gjør det ikke så veldig mye». Slike leserinnlegg som ville gitt god karakter på skolen fordi de er så korrekt oppbygd.
Så prøvde jeg meg likevel – og det kom på trykk!
Skoledebatt er visst i vinden som aldri før. Nå skal det bli spennende å se om noen som sitter hjemme og leser avisa på fredagsettermiddagen legger meke til meg, og vil ofre en tanke til å sende inn et svar.
Det er merkelig å se den årlige pressedekningen av et nytt kull igjen begynner i første klasse. De intervjuer dem, og de sier at de gleder seg til å lære å lese og regne. «Natten før første skoledag gledet jeg meg sånn at jeg ikke fikk sove,» sier en. Det gjorde jeg også da jeg var sju år. Men nå er jeg nitten, og jeg vet at nettene før de kommende skoledagene, vil de komme til å grue seg sånn at de ikke får sove av den grunn…
De starter som energibomber, knopper på kunnskapens tre om våren. De rekker knapt å stå i full blomst før de visner og sovner. Til slutt dør de helt. Allerede før videregående er over!
Likevel gleder de seg til å begynne i første klasse. Foreldrene gleder seg med dem, selv om de vet hvor inderlig skolelei de selv var for alle disse årene siden. Lærerne husker det også. At de orker å stå foran de små stakkarne som sitter forventningsfullt ved skolebenkene og si «Velkommen til første klasse». Det er som å si: «Velkommen til en langsom, smertefull død…» Les videre…
I 1969 møtte den 14-årige Beatles-fanatikeren Jerry Levitan John Lennon på et hotellrom i Toronto og overbeviste John om å gjøre et intervju om fred. 38 år senere har Jerry produsert en film om det. Her har han brukt det originale intervjuet som soundtrack, og regissør Josh Raskin har laget en visuell fortelling som ved hjelp av pulserende animasjon delikat og fintfølende romatiserer hvert eneste ord John Lennon sier. Raskin forener de geniale tegningene til James Braithwaite med mesterlig digital illustrasjon av Alex Kurina, som sannelig resulterer i noe som minner om et fortryllende avlukke for Lennons intellekt og tidløse budskap.
Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?
Et essay om medieetikk
Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg? Les videre…
I banken er det vegger av glass.
Klokken er 15:34 og jeg har ikke begrep på bankens åpningstider.
Jeg er ute, det er sterk vind og gjennom glasset kan jeg se de jeg skal ha tak i.
Jeg går inn gjennom de første dørene, som åpner seg automatisk. De neste, de siste dørene, er stengte, så jeg snur, går ut igjen. Sjekker åpningstidene på den lille ståltavla. Ser på tallene. Ser på klokka. Tar meg i pannen. Beholder håpet.
Deretter går jeg inn på nytt. Og glassdør nummer to går fortsatt ikke opp. Den er stengt, enda det er mennesker bak den. Lyset står på, de snakker sammen, legger sammen papirer og flirer. Dette er banken, Den Norske Bank, 15:34, menneskene jeg skal ha tak i for å få utført mitt ærend.
Jeg banker på glasset.
Hun ser på meg. Les videre…
Skynd deg, skynd deg, skynd deg! Du er for sen, du er for treg, du må skynde deg! Løp! Fortere! Løp, løp, løp! Dårlig tid! Dårlig tid! Dårlig tiiiiiid! Les videre…
Siste kommentarer