Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Oppdaget

Illustrasjon: Paola Mattera via Behance & Creative Commons by-nc-nd.

Jeg sitter på en kafé og leser om språk- og kommunikasjonsteori. Det er sent på morgenkvisten, nesten lunsj. Jeg drikker kaffe. Setet er mykt og behagelig. Det er fint. Ved siden av meg sitter tre jenter og snakker om matematikkformer. «Var det X? Y? Så Y. Delt på tangenten. Da får du en desimal som du må runde opp til den nærmeste verdien?»

«tangent – matematikk. En tangent til en kurve i et (tangerings-)punkt A er en linje som berører kurven i punktet A, og defineres som grensestillingen for en sekant til kurven gjennom A når et av sekantens andre skjæringspunkter med kurven nærmer seg A. Tangent til en flate defineres tilsvarende som grensestillingen for en sekant når skjæringspunktene rykker sammen. Alle tangenter med samme berøringspunkt i en flate ligger vanligvis i ett plan, tangentplanet, i punktet. To kurver eller flater sies å tangere hverandre i et punkt hvis de har samme tangent eller tangentplan.» (Kilde: SNL)

Jeg får et stikk av ærefrykt, men samtidig en lettelse av å sitte ved riktig bord. Jeg fader ut og går inn i mitt eget univers.

«Tekster inngår i en form for dialog med andre tekster, ifølge den russiske litteraturforskeren Bakhtin. (…) Svært ofte bruker vi andres tekster som utgangspunkt for våre egne. Vi kan referere hva andre har sagt eller skrevet, og kanskje vi til og med siterer dem.» (Kilde: Språklig samhandling, J. Svennevig)

Ah! Mye bedre. X og Y er bokstaver som kan bli til ord, melodiøse saxofon, eller urbane yo! De kan settes sammen til setninger og bli til mening, som kan tolkes, med flere forskjellige muligheter. Ingen fasit. En tangent er bare en knapp på et piano, som kan skape melodier, som kan gi assosiasjoner, som kan bli til følelser, som kan bli til metaforer, som man kan spille på, når man skriver — en tangent — en følelelsestangent!

Akkurat da kommer det en fyr fra et sted lenger inne i kaféen. Han rekker frem et kort mot jentene på matematikk-bordet. Hvaslags kort er det?

«Excuse me?»

Jentene ser opp. Jeg observerer.

«I’m actually here model scouting, and I noticed you — I think you have great potential.»

Han rekker fram kortet og jenta han snakker til tar imot det. Det er et visittkort. Han legger pekefingeren mot papirflaten for å dra oppmerksomheten mot det.

«We’re a model agency. You should check us out online. Can I ask how tall you are?»

Jeg forsvinner ned i min egen verden igjen. Men ikke helt. Jeg smiler. Jeg har hørt om dette. Mange modeller har blitt oppdaget på denne måten, tenk at hun blir oppdaget — nå. Jeg gleder meg over å få observere denne scenen, kanskje jeg kan skrive om det, eller noe.

Jeg har aldri hatt ambisjoner om å bli modell, men plutselig blir jeg veldig selvbevisst. Jeg ser ned på de helt alminnelige beina mine, mitt helt gjennomsnittlige, ytre jeg. Plutselig spør jeg meg selv, som den 22-årige jenta jeg faktisk er: Burde jeg være annerledes? Jeg tenker på at det faktisk finnes folk som sitter på kaféer, det ser ut som de drikker kaffe og blar i en avis, men egentlig speider de etter høye, fotogene mennesker, som de går bort til, mens de sitter og spiser focaccia og snakker om matematikk og tangenter, og så gir de dem et kort og ber dem «to check them out online» eller «maybe send me an e-mail».

Den Oppdagede virker helt rolig, faktisk på grensen til uinteressert. Hun tar imot kortet. Ok. Thanks. Det er som om all opprømtheten har havnet i hodet på den ene venninna istedet, hun formelig hopper på stolen og har et glis som går rundt nesten hele hodet hennes. «Det der må du søren meg gjøre!» Den Oppdagede heiser på skuldrene og sier noe som jeg ikke får med meg. «Åh, det er så typisk deg, altså!» ler den første, noe som får meg til å tro at den oppdagede er mer opptatt av matematiske tangenter enn å posere strabasiøst foran noen som ikke kunne brydd seg mindre om de rasjonelle ressursene hennes. Etter en liten stund er de tilbake til å snakke om tangenter. Av en eller annen grunn gjør det meg litt glad.

100 % god samvittighet

Noe av det mest meningsfulle jeg kan tenke meg er å tenke nytt. «Hvorfor gjør vi sånn?», «Hva er meningen med det?», dette er bra. Jeg vet ikke om det finnes et godt norsk ord for det. Men på engelsk heter det i hvert fall «rethink». Re-tenke? Isåfall liker jeg re-tenkning.

Jeg liker også notatboker, og min siste erobring er denne fra det kanadiske merket Ecojot. Den er ordentlig tjukk med en massiv spiralbinding og re-tenkningsordet på forsiden. Men så er den også … rosa.

Var rosa min farge? Jeg visste ikke. I hylla sto det en tilsvarende notatbok, den var blågrønn og på den sto det «Recycle.» Bedre farge, men ikke helt det samme budskapet. Så jeg lukket øynene, valgte den rosa, og bestemte at rosa skulle bli en bra farge. Og re-tenkningen er allerede i gang. For om jeg skal være helt ærlig, oss i mellom, så blir jeg litt glad og inspirert bare av å se på den. Rethink! Tenk om igjen, rosa kan også være smart og sofistikert. Det starter i hvert fall nå. Les videre…

Vi spiser for å leve

Det begynte med en uke om retorikk. Vi, Westerdals Tekst 1, skulle få fram et budskap gjennom en film. En av gruppene hadde om melk og kuas rettigheter, en annen hadde om kjøttproduksjon og hvordan det påvirker miljøet, oss og kanskje enda mer … dyra. Det skapte heftige debatter bakom klasseromsdøra. Kanskje ikke så rart, for er det en ting vi alle har til felles, så er det at vi spiser. Det er en ganske intim sak egentlig, men likevel ikke til å skubbe under teppet, vi spise, vi er nødt. Så enkelt som det.

Men i en verden som krymper, og likevel stadig blir mer innviklet og uoversiktelig, hvordan vet vi at det vi smatter i oss er noe vi ville satt tennene våre i selv etter vi hadde visst om hvordan det ble produsert?

Jeg skriver dette mest for å høre din mening. Om kjøtt. Og egentlig alt det andre vi putter i munnen, hvor lite vi vet om hvor det kommer fra, og hvordan det egentlig blir produsert. Hva vet du? Hva tenker du om saken? Spiser du kjøtt? Gjør du ikke? Hvorfor, hvorfor ikke? Er du bevisst på hva du spiser, i hvilken grad? For i en hverdag der tiden spinner rundt som en vindmølle, hvor stor rolle spiller effektivitet og økonomi inn på kostholdet ditt? Hvor høy prioritering er maten din for deg? Er det enkelt eller vanskelig å legge til rette for slik du vil ha det? Om sistnevnte, hva kunne gjort det lettere?

«Vi spiser for å leve, men vi lever ikke for å spise,» sa Sokrates. Var fortsettelsen på den setningen «… kjøtt»? Eller hvordan er det, er vi ment til å spise kjøtt, eller er vi ikke? Er vi jegere eller er vi rett og slett nøttegomlere? Hva mener du? Hva vet du, og hva lurer du på, etter litt … tankemat?

Alle har en mening om hva de putter i munnen. Mangel på mening er også et standpunkt. Vi spiser for å leve. Og jeg ser derfor for meg at dette er et emne mange har sterke meninger om. Særlig du! Ja, du, ja! Så ikke vær sky, slå deg løs i kommentarfeltet, og si meg:

Spiser du kjøtt? Hva vet du om kjøttproduksjon? Har dyr følelser? Er det noe du har et reflektert forhold til? Kunne du tenkt deg å bli vegetarianer? Hva skal til? Er du allerede veggis? Hvordan gikk det til, og hvordan føles det? Er det et personlig eller kollektivt valg? Føler du at du gjør en forskjell? Hva gjør du for å påvirke andre?

Jeg har en deadline …

Noen ganger når jeg tenker på noe jeg skal skrive, kverner idéene i hodet mitt i ukesvis. Formuleringer og ting jeg gjerne vil få sagt testes ut mens jeg våkner, mens jeg går, mens jeg tenker. Men så, når jeg i en virvelvind og fra en sky av røyk, endelig har produsert noe vi kan kalle en tekst, viser det seg at jeg bare har tatt med en brøkdel av mine beste idéer. Jeg er ikke notatbok-entusiast uten grunn! Å skrive er å ha mange tanker i hodet på en gang. Men å skrive er også å være kreativ, og det betyr å lukke øynene, kaste alt du holder opp i været, og vente på at det ramler ned i hodet ditt på en nyere og mer spennende måte. Slik går plutselig enkelte poenger tapt på veien. Men samtidig, slik dukker det også opp nye.

Noen ganger når jeg har skrevet noe ferdig, blir jeg så ivrig at jeg bare vil publisere det med en gang. Jeg har funnet ut at hvis jeg bare lar det hvile litt på harddisken, så kommer jeg gjerne på de tingene jeg hadde glemt å ta med likevel. Men som regel er det umulig, og teksten spreller seg ut av hendene mine og tar et stort mageplask inn i dine. Les videre…

Fordeler og ulemper

Ungdomskortet mitt, som jeg kan ta så mye buss, tog og ferje jeg vil med i Rogaland for bare 250 kroner i måneden, har vært min faste følgesvenn siden jeg begynte på videregående. Jeg har det oppi et rødt etui som jeg har teipet sammen når det har begynt å falle fra hverandre, og det føles nesten som jeg er deleier i Kolumbus og NSB. Når jeg ser togkondoktørene og sjåførene om morgenen tenker jeg at det er jeg som sørger for at de får salt i maten og tak over hodet. Blomster til konene og mat til barna.

Når 30 dager er gått må jeg ha 250 kroner klart i kontanter for å kunne fornye kortet på neste busstur. Det pleier å gå intuitivt. Jeg stiger inn i bussen i mitt ungdommelige vesen, og knapt før jeg har rukket å rekke frem 250 kroner har jeg det nyfornyede ungdomskortet på plass i det røde etuiet. En gang ble jeg spurt om legitimasjon, sammen med en beklagelse, «beklager, beklager virkelig, det er noe nytt vi har fått beskjed om å gjøre,» og han så på bankkortet mitt, «1989, ja», og så smalltalket han masse som jeg ikke forsto men som jeg nikket og smilte til og egentlig ville jeg helst gå og sette meg og høre på iPoden og se ut av vinduet, men her sto jeg fortsatt med 250 kroner mellom fingrene og et fornyet ungdomskort i det røde etuiet og jeg så på bussjåføren før jeg så på pengene og han slo seg i pannen og mumlet «å, pengene» og nappet dem til seg, puttet dem i pengeapparatet og trommet på rattet.

Men så nå nylig da jeg skulle bidra med nye 250 kroner til kollektivtransporten ble jeg møtt av et himlende blikk som kikket ned på meg og hvis tilhørende munn så nedlatende presterte å si «ungdom?», ja, sa jeg, «så si det da! Det står ikke i pannen din!» Han pekte på sin egen panne med den hånda som han hadde de 250 kronene mine i og sinnet mitt raste opp i tinningene, men jeg måtte være kul, bare duster hisser seg opp og jeg er ingen kranglepave eller hudfargespesialist, jeg vil bare ha fred i verden, så litt fornærmet og oppskaket sa jeg bare «ok» og lot blikket mitt slentre en annen vei. Da kortet var klart bare så han på meg og ristet på hodet. Som om han hadde noen grunn til det, den dusten!

Jeg ble så irritert og satt med armene i kryss hele bussturen mens jeg fortalte forfattercoatchen om alle ulempende med å være ung jente i en verden med overlegne gubber. Det faktum at jeg alltid i noens øyne, særlig bussjåføres, vil være en teit kålrabi enda jeg studerer filosofi og han kjører buss, enda han verken har funnet opp hjulet, bussen eller busskortet, og der skal liksom han sitte høyt på strå og fortelle meg hva som står i pannen min og ikke selv om jeg har langt større ambisjoner og forventninger til meg selv og hva jeg har tenkt å bruke det som befinner seg på baksiden av pannen min og hvordan jeg skal klare å bidra i verden på en god måte, mer enn det han noen gang kan forestille seg. Han tror han bare kan oppføre seg så frekt og uprofesjonelt som han bare vil, så lenge kunden er lysrøstet og har skjeggløse, lyserøde kinn. Det er så uforskammet! Det er så frekt!

Joda, sa forfattercoatchen, men har du glemt alle de gangene du har fått fordeler for å være den du er?
Hva mener du? sa jeg.
Alle de gangene du har glemt å fornye kortet og sjåføren vifter med hånda og sier «ja, ja, bare kom, men husk å fornye det neste gang, da». Og den gangen da du gikk inn i en buss uten at du skulle ta bussen, bare for å fornye kortet, men da apparatet ikke fungerte og sjåføren sa «men du kan godt sitte på», enda du ikke skulle ta den bussen en gang. Det sier de ikke til meg! Jeg må betale enkeltbillett de dagene kortet mitt har gått ut. Det er ingen som sier sånt til meg, «joda, bare sitt på for denne gang». Neida! 30 kroner, sier de. Alltid!

Å, sa jeg, det er jo egentlig sant, og så tenkte jeg på filmen «Martian Child», hvordan John Cusack sier til marsboeren sin, «You know, what is so amazing about you is that you’re right. You’re always right. And you remember when you’re right. And you never let anybody else forget it.»

Dagen for ytringsfrihet på nett

Å se opp på stjernene gir meg ro og lykkefølelse. Alt er tomt, åpent. Jeg er fri! Kanskje er det noe der ute, noe som er større enn meg. Rettferdigheten, kanskje? Den flyr rundt som en rød ballong og er like stille som skribentene i Nord-Korea. De får ikke lov til å si hva de egentlig mener om systemet, da blir de pågrepet og satt i fengsel. Skribenter er savnet. Familiene deres har ikke sett dem på årevis, de får ikke vite hvor de er, ingen kan finne dem. Tenk hvis ingen kunne finne deg. Tenk hvis jeg var Truong Quoc Huy. Og Truong Quoc Huy var meg. Eller deg?

Siem Reap
Creative Commons License photo credit: Ed-meister

12. mars er den internasjonale dagen for ytringsfrihet på nett. Noen steder i verden blir bloggere pågrepet på internettkafé for å ha skrevet sine meninger. Forestill deg at du blir pågrepet. Noen river fra deg kaffelatten og setter deg bak lås og slå. De holder deg fast og er slemme med deg. Det iser i musklene og smerten uler i beinmargen. Du skrev «jeg er uenig!», og nå er du en skurk. Tenk deg at du gråter. Det hadde jeg gjort. Jeg hadde vært en bedrøvet undulat. Men opp med nebbet! Asiaterne kjemper videre, og vi må være med!

Denne listen er fra Amnesty.no:
– Truong Quoc Huy deltok i en nettaksjon som krevde demokrati og menneskerettigheter i Vietnam.
– Kineseren Hu Jia publiserte en artikkel på internett der han kritiserte myndighetene for ikke å ha forbedret menneskerettighetene i forbindelse med OL i Beijing.
– Egypteren Karim Amer kritiserte Islam og Egypts president Mubarak på en blogg.
– Mohammed Abbou fra Tunisia publiserte to artikler som kritiserte bruken av tortur i landet.

For disse tastetrykkene betaler de dyrt: de er blitt fengslet og flere av dem er blitt mishandlet.

Les mer om folk i fare på Amnesty sine nettsider

Når jeg tenker på ytringsfrihet ser jeg en tom ballong. For meg er ytringsfriheten et oppblåst ord. Det er som å forestille seg at verden aldri har begynt, alt er tomt, ingenting finnes, der det ikke er tanke er det ikke liv, og ikke deg og ikke meg. Det er umulig å forestille seg! Jeg kan tenke hva jeg vil. Selvfølgelig kan jeg skrive, jeg kan publisere og bli sett og hørt og lest! På internett kan tanken min vokse, og kanskje bli større enn meg selv. Mulighetene er uendelige. Alle kan si hysj, men jeg kan fortsette å skrive, jeg kan si hva jeg vil bare det er fornuftig, for jeg er fri! Og alt er bare en rød ballong. Et symbol på ytringsfrihet over lukkede grenser. Se opp på himmelen, følg med på månen. Fra et hull i veggen følger kanskje en annen blogger på akkurat den samme månen som deg. Men han er innesperret. Og du er fri!

Norske verdier

Nå søker Bergens Tidende kronikkforfattere under 35 år til å skrive om norske verdier. I juryen sitter Hilde Sanvik, og dette er hva hun sier om konkurransen:

bt_kronikkonkurranse.jpg

«- Jeg tror verdiendringene gjerne skjer i smertepunktene, ikke midtstrøms. Jeg tror yngre skribenter kjenner på de spenningene mer enn andre. Og den beste skribenten kan godt være en utenfor den opptråkkede løypen. Du er ikke nødt til ha bakgrunn fra politikk, ha høyere utdannelse eller være fra Vestlandet for å delta.»

Så her sitter jeg, så avgjort utenfor den opptråkkede løypa, i hvert fall finanskritisk sett, om vi skal blande inn den. Jeg forstår ikke så mye, og jeg vet enda mindre. Men jeg er jo tross alt her. Jeg har et syn på verden gjennom et litt rart fisheye-perspektiv. Jeg har verdier. Jeg vet bare ikke om de er mine eller Norges. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS