Ungdomskortet mitt, som jeg kan ta så mye buss, tog og ferje jeg vil med i Rogaland for bare 250 kroner i måneden, har vært min faste følgesvenn siden jeg begynte på videregående. Jeg har det oppi et rødt etui som jeg har teipet sammen når det har begynt å falle fra hverandre, og det føles nesten som jeg er deleier i Kolumbus og NSB. Når jeg ser togkondoktørene og sjåførene om morgenen tenker jeg at det er jeg som sørger for at de får salt i maten og tak over hodet. Blomster til konene og mat til barna.
Når 30 dager er gått må jeg ha 250 kroner klart i kontanter for å kunne fornye kortet på neste busstur. Det pleier å gå intuitivt. Jeg stiger inn i bussen i mitt ungdommelige vesen, og knapt før jeg har rukket å rekke frem 250 kroner har jeg det nyfornyede ungdomskortet på plass i det røde etuiet. En gang ble jeg spurt om legitimasjon, sammen med en beklagelse, «beklager, beklager virkelig, det er noe nytt vi har fått beskjed om å gjøre,» og han så på bankkortet mitt, «1989, ja», og så smalltalket han masse som jeg ikke forsto men som jeg nikket og smilte til og egentlig ville jeg helst gå og sette meg og høre på iPoden og se ut av vinduet, men her sto jeg fortsatt med 250 kroner mellom fingrene og et fornyet ungdomskort i det røde etuiet og jeg så på bussjåføren før jeg så på pengene og han slo seg i pannen og mumlet «å, pengene» og nappet dem til seg, puttet dem i pengeapparatet og trommet på rattet.
Men så nå nylig da jeg skulle bidra med nye 250 kroner til kollektivtransporten ble jeg møtt av et himlende blikk som kikket ned på meg og hvis tilhørende munn så nedlatende presterte å si «ungdom?», ja, sa jeg, «så si det da! Det står ikke i pannen din!» Han pekte på sin egen panne med den hånda som han hadde de 250 kronene mine i og sinnet mitt raste opp i tinningene, men jeg måtte være kul, bare duster hisser seg opp og jeg er ingen kranglepave eller hudfargespesialist, jeg vil bare ha fred i verden, så litt fornærmet og oppskaket sa jeg bare «ok» og lot blikket mitt slentre en annen vei. Da kortet var klart bare så han på meg og ristet på hodet. Som om han hadde noen grunn til det, den dusten!
Jeg ble så irritert og satt med armene i kryss hele bussturen mens jeg fortalte forfattercoatchen om alle ulempende med å være ung jente i en verden med overlegne gubber. Det faktum at jeg alltid i noens øyne, særlig bussjåføres, vil være en teit kålrabi enda jeg studerer filosofi og han kjører buss, enda han verken har funnet opp hjulet, bussen eller busskortet, og der skal liksom han sitte høyt på strå og fortelle meg hva som står i pannen min og ikke selv om jeg har langt større ambisjoner og forventninger til meg selv og hva jeg har tenkt å bruke det som befinner seg på baksiden av pannen min og hvordan jeg skal klare å bidra i verden på en god måte, mer enn det han noen gang kan forestille seg. Han tror han bare kan oppføre seg så frekt og uprofesjonelt som han bare vil, så lenge kunden er lysrøstet og har skjeggløse, lyserøde kinn. Det er så uforskammet! Det er så frekt!
Joda, sa forfattercoatchen, men har du glemt alle de gangene du har fått fordeler for å være den du er?
Hva mener du? sa jeg.
Alle de gangene du har glemt å fornye kortet og sjåføren vifter med hånda og sier «ja, ja, bare kom, men husk å fornye det neste gang, da». Og den gangen da du gikk inn i en buss uten at du skulle ta bussen, bare for å fornye kortet, men da apparatet ikke fungerte og sjåføren sa «men du kan godt sitte på», enda du ikke skulle ta den bussen en gang. Det sier de ikke til meg! Jeg må betale enkeltbillett de dagene kortet mitt har gått ut. Det er ingen som sier sånt til meg, «joda, bare sitt på for denne gang». Neida! 30 kroner, sier de. Alltid!
Å, sa jeg, det er jo egentlig sant, og så tenkte jeg på filmen «Martian Child», hvordan John Cusack sier til marsboeren sin, «You know, what is so amazing about you is that you’re right. You’re always right. And you remember when you’re right. And you never let anybody else forget it.»
Nyeste kommentarer