Binka er liksom russ i år, på en måte, og kortet må være ferdig snart. Som vanlig er Binka sent ute – hun vet nemlig ikke hvilket motto hun skal ha! Vet du?

Her er vi IKKE ute etter «vanlige» forslag som «Led meg ikke inn i fristelse, jeg kan gå selv» eller «Min mor har et yndig vesen, det er meg.», men snarere et lite stykke genialitet som kan sette en annerledes farge på tilværelsen. I egne forsøk på å gjøre et brukbart valg har Binka selv oppdaget en irriterende ambivalens i seg selv. I det ene sekundet vurderer hun tungsindige gullkorn av sin helt Knut Hamsun. I det andre er hun like ved å sette sin lit klassiske russeklisjéer. På nettet finnes det lange lister å ta av, men de er så lange, det er så mye, så upersonlig, så lite «Binka».

Så nå trenger hun DIN hjelp! Vil du være med i konkurransen, skriv ditt forslag i kommentarfeltet. Ikke vær redd for å slenge ut noe som ved første tanke kan virke som et dårlig forslag; jo flere jo bedre, jo nærmere er vi den lille nåla i høystaken. Vær i tillegg nøye med å oppgi riktig e-post-adresse. Kanskje det er premier i vente…

Takk og pris for at det var venstrearmen! sa den høyrehendte skribenten som hadde fått albuen ut av ledd.

- Så, hva driver du med? spurte legen. Hun lå på benken. Han hadde allerede spurt om hun hadde begynt å føle seg litt susete i hodet etter de bedøvende greiene hun hadde fått i seg, rett inn i blodet, rett inn, og det hadde hun. Hun var så susete at hun hadde vært nødt til å legge seg ned. Så hun lå. Vannrett på Stavanger Universitetssykehus. Dette måtte være ille.

Hun hadde allerede båret armen sin inn gjennom de blanke dørene og gått sakte forbi noen tomme rullestoler og vært glad for at hun slapp å sitte i en slik, fullt så kritisk var det ikke. Eller var det bare hun som lekte tapper? For et ørlite sekund hadde det ikke noe å si, som en tilsideskjøvet bagatell da hun fikk øye på et helt nytt, litterært univers: Sykehusverdenens fantastiske mystikk og mysterier. Her dør folk, og her blir det født nye. Er det ikke grusomt – og vel så fascinerende og assosiasjonsrikt på akkurat samme paradoksale, groteske, fabelaktige tid? Hun satte opp store øyne. Kanskje også et ørlite smil. Hun var inspirert. Hun hadde fått albuen ut av ledd, men det visste hun ikke enda, det var derfor hun var her, på sykehuset, en oase for fortellinger om livet og døden, for ekte følelser og inspirasjon. Hun holdt armen sin fast og gled sakte videre over det blanke gulvet. Oppdagelsesferd. At hun ikke hadde vært her før. Les videre…