Nissekro torsdag 20. desember

Hvis torsdagens nissekro for Stavanger- og Sandnesrussen var en fortelling, ville det vært en utrolig spennende fortelling! Kanskje det ER en fortelling? Kanskje jeg forteller den nå!

Det heter at du skal “tenke utenfor boksen” eller “think outside the box” hvis du skal være smart og lur og sånn. Men jeg har en tendens til å tenke alt for mye utenfor boksen. Jeg tenker så mye utenfor boksen at jeg ofte ikke eier tilstedeværelse inni boksen i det hele tatt! Dette skjer særlig i sammenhenger der jeg er i festlig selskap med mange alkoholiserte mennesker uten at jeg har drukket så mye selv.

Da vandrer jeg bare rundt og titter på folk, ser etter kjente – som jeg ikke finner, og får tusenvis av idéer til noveller og romaner, historier og fortellinger, til mulige karakterer og til konflikter og intriger. Jeg har begynt å ta med meg kulepenn når jeg skal ut. Jeg har den oppi veska. Fortellingene ligger jo strødd ut over hele gulvet, i veggene, på taket – overalt. Når alkohol konsumeres og vante hemninger slippes løs er ingen spennende hemmeligheter og situasjoner trygge. Men jeg bruker ikke pennen. Så tøff er jeg ikke. Notere på russekro? De ville trodd jeg var gal. Egentlig er det ingen som ville brydd seg, men det vet jo ikke jeg, for jeg er jo bare lille Binka fra Elefantzonen… (Og jeg er ikke sarkastisk!)

Men jeg er ikke den eneste gale. Folk er gale på andre måter enn meg. Det vet man for eksempel når toalettsetet ligger på gulvet utenfor toalettet, og folk mister retningssansen og går inn når de egentlig vil ut. Jeg er helt bekymra over hvordan sprøhetsskalaen på russekroene bare stiger og stiger for hvert arrangement. Hvordan vil det bli i mai?! I 23-tiden var en stakkars gutt på vei ned trappene med jakken sin dyttet mot fjeset. Han kastet opp i vildenssky, mens han gikk; han spydde rett oppi jakken sin. Det hele ble grisete. Det må ha vært fælt for ham, og det var fælt for oss. Iallfall meg. Jeg skulle helst gitt ham et klapp på skulderen, en kartong melk, et M-julehefte og en boks med julekaker, men når jeg tenker meg om hadde han vel kastet opp det også – rett oppå strekene til Mads Eriksen.

En russenisse, dritas to the bone – og Røde Sjøhus i Stavanger var fyllt til randen av dem! De tøt ut dørene; vinduene! Omringet av bimborussenissejenter med bimborussenissekjoler fra Kondomeriet, da musikken var dårlig, og ingen kjente nisser var i sikte; venninna var utenfor og røykte og utgangen var så full av ustødige nisser at det var umulig å komme seg forbi, gikk jeg en stund rundt og rundt, “outside the box”, og kjeda meg. Tenkte filosofiske tanker om ting jeg gjerne skulle ha skrevet om.
Og så fikk jeg øye på Henrik. Les videre…

Jeg føler meg litt råtten. Først utlyser jeg en stor konkurranse der DU bestemmer Binkas russemotto, og så blir jeg selvsagt ikke riktig fornøyd med noen av forslagene. Det lovet godt underveis med forslag som “Ikke kil en sovende drage”, “You can’t arrest me, I’m a rockstar”, “Jeg skulle til å skrive verdens beste setning, men så plutselig var det russetid”, “Du kunne vært ute i skogen, men det er du ikke”, “Liten på jord, stor i ord” og “Lorem Ipsum dolor sit amet, ergo bibamu”. (PS: Takk for innsatsen til alle som deltok i konkurransen. Love ya all. Peace and løv.)

Forslagene var interessante, men var de riktig MEG? Jeg vet ikke. For hva er egentlig jeg? Hvem er jeg, liksom? Og hvor kommer verden fra? Og er det ikke mye mer tiltalende å tenke på disse spørsmålene hvis det er en prikkete linje under hvor det er meningen at du skal skrive svaret? Er det ikke? Jeg bare spør. Og ikke bare det. Jeg har bestemt meg. Slik skal det være. Dette russekortet skal hundrevis av småunger få av meg til våren. Jeg skal dele dem ut med visdom og kjærlighet og det skal bli kjempemoro.

UNGE:
Kan jeg få ruuuusseeekoooort?

BINKA:
Ja, såklart! Værsågod! Se, det står “Hvem er jeg og hvor kommer verden fra”! Hva tenker du om det?

Les videre…

Binka er liksom russ i år, på en måte, og kortet må være ferdig snart. Som vanlig er Binka sent ute – hun vet nemlig ikke hvilket motto hun skal ha! Vet du?

Her er vi IKKE ute etter “vanlige” forslag som “Led meg ikke inn i fristelse, jeg kan gå selv” eller “Min mor har et yndig vesen, det er meg.”, men snarere et lite stykke genialitet som kan sette en annerledes farge på tilværelsen. I egne forsøk på å gjøre et brukbart valg har Binka selv oppdaget en irriterende ambivalens i seg selv. I det ene sekundet vurderer hun tungsindige gullkorn av sin helt Knut Hamsun. I det andre er hun like ved å sette sin lit klassiske russeklisjéer. På nettet finnes det lange lister å ta av, men de er så lange, det er så mye, så upersonlig, så lite “Binka”.

Så nå trenger hun DIN hjelp! Vil du være med i konkurransen, skriv ditt forslag i kommentarfeltet. Ikke vær redd for å slenge ut noe som ved første tanke kan virke som et dårlig forslag; jo flere jo bedre, jo nærmere er vi den lille nåla i høystaken. Vær i tillegg nøye med å oppgi riktig e-post-adresse. Kanskje det er premier i vente…

Takk og pris for at det var venstrearmen! sa den høyrehendte skribenten som hadde fått albuen ut av ledd.

- Så, hva driver du med? spurte legen. Hun lå på benken. Han hadde allerede spurt om hun hadde begynt å føle seg litt susete i hodet etter de bedøvende greiene hun hadde fått i seg, rett inn i blodet, rett inn, og det hadde hun. Hun var så susete at hun hadde vært nødt til å legge seg ned. Så hun lå. Vannrett på Stavanger Universitetssykehus. Dette måtte være ille.

Hun hadde allerede båret armen sin inn gjennom de blanke dørene og gått sakte forbi noen tomme rullestoler og vært glad for at hun slapp å sitte i en slik, fullt så kritisk var det ikke. Eller var det bare hun som lekte tapper? For et ørlite sekund hadde det ikke noe å si, som en tilsideskjøvet bagatell da hun fikk øye på et helt nytt, litterært univers: Sykehusverdenens fantastiske mystikk og mysterier. Her dør folk, og her blir det født nye. Er det ikke grusomt – og vel så fascinerende og assosiasjonsrikt på akkurat samme paradoksale, groteske, fabelaktige tid? Hun satte opp store øyne. Kanskje også et ørlite smil. Hun var inspirert. Hun hadde fått albuen ut av ledd, men det visste hun ikke enda, det var derfor hun var her, på sykehuset, en oase for fortellinger om livet og døden, for ekte følelser og inspirasjon. Hun holdt armen sin fast og gled sakte videre over det blanke gulvet. Oppdagelsesferd. At hun ikke hadde vært her før. Les videre…