Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.

Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ’95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det – hvis du virkelig vil – og med mindre det er bra – noe det som oftest ikke er.

Les videre…

Hvor mange russeknuter jeg har? Lurer du virkelig på det? Skal jeg svare? Okei, jeg har ingen russeknuter. Null! Fredag morgen hadde jeg egentlig tenkt å gjøre noe med dette da jeg ankom en time før skolestart (vi begynner kl. 9 denne dagen) for å tilbringe en time i et tre. Enkelt, tenkte jeg. Været var fint. Dessuten skulle vi ha litteraturhistorieprøve den dagen, så tiden ville bli svært konstruktivt benyttet, selv om det var i et tre. Men …

da jeg kom og ble møtt av mine medruss som allerede hadde installert seg et par meter over bakken, og da jeg selv grep tak i ei grein for å dra meg opp til dem, kjente jeg at dette fristet lite. Det frodige gresset under meg var så mykt. Jeg bøyde meg istedet ned og kjente på det; det var ikke vått heller. Jeg så på russebuksa mi, tittet opp på ape-medrussen som dinglet med beina mens de leste litteraturhistorie, og jeg så ingen grunn til å la være: Jeg satte rumpa ned på gresset – og der satt jeg!

«Binka, skal du ikke komme opp i treet?»
«Hvorfor skal jeg det?» Les videre…

«Russekort!!!» roper barna de dagene jeg gidder å ha på russebuksa – ellers er jeg som usynlig for dem – men nå går jeg villig ned i den lommen jeg har skrevet «l’amour» på og deler høflig ut; «Vær så god; vær så god; vær så god, og ett til deg også – vær så god».
«Takk,» piper de kort og løper sin vei. De tror ikke jeg hører dem, men idet jeg tilsynelatende forlater dem, den travle russen Binka, på vei til skolen, FØR sin første kopp med kaffe, tar de feil. Jeg får nemlig med meg nøyaktig hva de sier; den strategiske russekort-innsamlingen de bedriver:
«Okei, det er siste på dette området. Nå går du over der og tar de, og så møtes vi her, okei?»
Jeg ser for meg små russekort-jegere med walkie-talkie, helikoptere som vokter over skolebygget og som kaster inn de små sparkesyklende handlingsguttene og jentene som strever hardt for å gjennomføre den praktiske delen: «Russekort!!!». Som om disse små røde bitene av papir med bilde av meg selv på og teksten «www.elefantzonen.com» er mat til sultne mager i Romania, varme vinerbrød, Bob Dylan-konsertbilletter, eller noe annet heftig. Jeg husker da jeg løp rundt slik selv. Nå har jeg en hel boks med mine egne kort å dele ut. «Du kan godt få to hvis du vil?» Den lille jenta har en hel bunke i den lille hånda si. Jeg lurer dette vil gi zonen noen ekstra treff.
Disse små menneskene kan nemlig komme til å være mine fremtidige lesere. Les videre…

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg? Les videre…

«Russ» kommer fra latin «cornua depositurus», som betyr «å legge av seg hornene». Wikipedia: Russefeiring

Klokka er 22:27 og vi står i kø utenfor kickoff-kroa for Sandnes- og Stavanger-russen i Kongeparken Amfi, 25. april 2008.

Jeg tenker: Se så mange russ det er her. Men så ser jeg på mitt eget antrekk, den røde buksa på vranga, og jeg prøver å memorere følelsen av å ha kommet så langt. Har jeg gledet meg? Er dette noe å glede seg til?

Rundt meg er russejenter med øyne like røde som buksene. Et stykke unna, ved gjerdet utenfor køen, sitter en ukjent medruss med hodet i hendene. Noen bak meg dytter, og jeg snur meg og ser inn i et snøvlende blikk. I dette sekund er det lite lyst som holder meg igjen her i folkemengden mens vi beveger oss langs det høye gjerdet. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til filmen «Children Of Men» av disse jernstolpene; folkemengden av uniformerte individer og vakter som holder det hele i sjakk. Jeg selvutnevner dette umiddelbart til en merkelig tanke fra min egen side, spesielt i et sådans konseptuelt party-øyeblikk. Tenker at det kanskje er fordi jeg så iherdig prøver å absorbere inntrykk og idéer nå som jeg først er her. Jeg er ikke her fordi jeg vil, men fordi alle andre er her og fordi jeg er nysgjerrig. «Vent på meg,» vi prøver å huke oss fast i hverandre, og jeg prøver å huke meg fast i bildene jeg knipser med alle mine sanser. Les videre…