Reiser jeg med dem?

Aberdeen, Skottland i ca. 1900.

11:00. Det er fredag 19. september 2008.

«Jeg må gå nå. Jeg skal på teateret.»

«Okei,» sier sjefen.

«Okei?» tenker jeg. «Var det alt?»

«Jeg blir borte på mandag. Jeg skal på litteraturfestival i Oslo,» sender jeg i en mail til den andre sjefen.

«Ok,» svarer han. Ikke noe mer.

«Ok,» tenker jeg. «Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt …»

Jeg tar romskip til en annen planet. Det tar i underkant av 15 minutter.

11:15 står jeg på teatertrappa til Rogaland Teater. Jeg er presis. Det var i Teaterhallen 11:15 at presseansvarlig på teateret hadde bedt meg om å komme. Døra er låst. Det er den alltid. Det er ingen ringeklokke her, ingen personer i nærheten med den riktige nøkkelen. Et tilfeldig og ulogisk system, men jeg har paraply (selvfølgelig regner det) og jeg står mer eller mindre tilfreds og betrakter den nye kings size-plakaten som har dukket opp i vinduet. Den forteller om stykket som jeg har skrevet ¼ av.

Der står navnet mitt.

Oi, det gir meg en underlig følelse å lese det på denne måten. Hvor mange punkt er det? 500px? Jeg går frem og tilbake foran plakaten mens jeg venter på at noen skal finne det for godt å åpne for meg. Det kommer nok noen snart. I mellomtiden beundrer jeg plakaten.

Tenk at vi har kommet så langt.

Det er nesten for godt til å være sant. Les videre…

Jeg har ikke tenkt på det slik før. Det er en stund siden Googlesøket. Da tenkte jeg bare; kult – jeg kan være den første! Binka Armstrong. New York, New York. If I can make it there, I can make it anywhere!
Den nye følelsen ankom ikke før nå nylig.

Noen ganger faller jeg ned fra skyen min. Det er forvirrende. Alt forandrer seg fra dag til dag. I morgen mener jeg kanskje noe helt annet. I forrige uke var jeg en helt annen person. I fjor er en forhistorisk tid. Det er som om jeg gjennomgår schizofrene tilstander. «Hvem er jeg? Hvor kommer verden fra?» Jada masa, Jostein Gaarder- men ER jeg overhodet? Noen ganger føles det som om jeg bare er et medium for mine drømmer. Jeg ER mine drømmer. Og når mine drømmer brister, da er ikke en gang jeg.

I dag søkte jeg på nytt. «Filosofistudent i Oslo» (uten anførselstegn). Også da kom Elefantzonen temmelighøyt opp. Ikke alt for høyt. En slags ny sky. Den lå lavere. Kanskje var den ikke høyere enn en krakk. Men det kjentes ikke feil. Det var litt utfordrende å holde balansen, og det var et nytt perspektiv, ikke like fjernt som den skyen der oppe. Oi, nå begynner den å regne og fordampe. Hva om jeg fortsatt hadde sittet oppå der?
(Jeg slår opp paraplyen min, som vi vestlendinger har integrert i kreaturet vårt, og fortsetter å tenke.)
Hadde jeg falt ned derfra ville jeg ramlet og slått meg skikkelig. Det kunne fått katastrofale følger. Les videre…

Helgen 20. til 21. september er det Bokfest i Oslo. Jeg visste ikke om dette før Elisabeth IC spredte det gode budskap via Twitter. Det var det bra at hun gjorde!

Men jeg skal være ærlig. Egentlig pleier jeg ikke å være utpreget litteraturinteressert. Jeg vil riktignok – i fare for å gjenta meg selv – bli forfatter (jada, jada). På en annen side har jeg ikke lest halvparten av forfatterne på bildet over! Men jeg har jo hørt om dem, mange ganger, og jeg vet at det ville være veldig interessant å høre dem lese opp fra bøkene sine, se dem i intervjuer, samt å samle opp litt forfatter-energi fra et flukende nytt og råflott operahus stappfullt av småsprø skribenter. For ikke snakke om Elisabeth og meg!
- Og kanskje deg? Les videre…

Et lite stykke utenfor markedsplassen i sentrum av gamlebyen ligger et magisk sted jeg fant på nettet da jeg prøvde å finne ut om det var noe moro å gjøre i Krakow. Snart var jeg der. Massolit Books! En engelskspråklig bokhandel med secondhand-bøker om religion, kultur, sosiologi, sosialantropologi, språk, historie, i tillegg til populærlitteratur og fiksjon – men kanskje aller best – filosofi!

Jeg klatret opp på en stol og begynte å studere sakene.

Egentlig ville jeg ta med meg hele hylla som var merket med Philosophy. Det var så vanskelig å bestemme seg. Fordelen derimot, var at de var såpass billige. Eller rettere sagt; de kostet like mye som bøker BURDE koste. Ergo ikke så mye. Filosofi-hylla hjemme på Norli bokhandel hyler av ekstreme priser. Tynne filosofilefser til opptil flere hundre kroner. Det er til å få slag av! Men på Massolit Books kunne en rik bok om et filosofisk emne koste omtrent femti kroner. Slik skal det være!

I en av bøkene står det et fremmed, håndskrevet navn. Jeg skrev mitt eget navn under, etterfulgt av årstallet vi er i nå. 2008. Dette ritualet har jeg med alle bøkene jeg kjøper, men denne vanen er det tydeligvis ikke alle som deler med meg. Det er bare i denne ene boken at det står et håndskrevet navn på den første siden. De fleste bøkene er fra 60- og 70-tallet, men ved tidenes tilstand har de tilsynelatende bare hatt en eier. Og det er meg, i 2008. Les videre…

I dag, for 19 år siden, ble sjelen min bosatt i en bollete babykropp, søndag 23. juli 1989 klokken 00:35. Av og til, når jeg ser meg selv i speilet, dypt, dypt inn i øynene, føler jeg at jeg ser noen andre enn meg selv. Som om jeg tenker, «er det slik jeg er i dette livet, en 19-årig ungjente. Jeg som en gang var så vis og gammel. Nå er alt begynt på nytt igjen.» Hvem er jeg egentlig? Livet jeg har nå, fyller 19 år. Det kan hende at jeg har vært 19 år mange ganger før, men aldri før som meg. Jeg er 19 år. Dette er mitt siste år som tenåring, men likevel det første året i resten av mitt liv. Mot ettermiddagen reiser jeg til Krakow for å kjøpe Moleskine-bøker, drikke billig vin og gå på bokkaféen Massolit Books. Etter et par dager reiser vi til Warszawa, for så å kjøre til den lille byen i Nord-Polen hvor besteforeldrene mine bor. Kanskje er det der Julenissen egentlig kommer fra? Og vi som har misforstått hele tiden. Se at alderen min ser seg selv i speilet. Kanskje fyller jeg ikke 19 år i dag, men 91! Uansett har jeg bursdag. 23. juli. *konfetti* Ha en fin dag, alle mine lesere!

Godt nyttår, alle mine kjære venner og lesere (dere er jo venner dere også). Jeg har vært borte i en uke. Har dere savnet meg? Okei, det er kanskje litt uhøflig å spørre om, så jeg skal ikke. Den uka jeg har vært borte, har jeg rukket å lese nesten hele Sofies Verden (minus 49 sider som jeg skal snappe opp de neste, betraktelig kaldere, dagene). Jeg har vært på Tenerife; det har vært varmt og året har rukket å bli 2008. Hva synes vi om det? (Tar en slurk fra tekoppen og skriver videre). Ja, hva er egentlig Det?

Det begynner saktens å gå opp for meg at dette er mitt nittende leveår, og jeg blir nervøs, for jeg har aldri vært nitten år før, jeg har knapt blitt atten, jeg har knapt blitt sytten, jeg… Verden har heller aldri vært i året 2008 før, så det er også nytt. Verken vi eller verden vet hva som skal skje, hvor lang tid det vil ta før det skjer, eller om det vil skje noe i det hele tatt.
Hva da?

Vi (dvs. mine foreldre og jeg) reiser til syden bortimot hvert nyttår (av og til jul også) så det er ikke så veldig revolusjonerende i seg selv. Det har på en måte blitt vanlig. Når det er nyttår sier kelnerene «hola», det er nyttår når palmetrærne lyser og når det plutselig er parfymebutikker overalt; overalt maser de om at jeg skal kjøpe solbriller av dem, og det er lakner istedet for dyner, vann på flaske istedet for vann på springen og i det hele tatt – sol, vamt og fint vær. Det er nyttår. Såklart! Og nissen, han går i badebukse og kjører vannslede. Slik er det bare. Les videre…

Et blått og behagelig flysete hos Lufthansa tar oss vekk fra et grått og vått sommer-Rogaland. Likevel reiser vi ikke for å søke ly i finansbyen Frankfurt, men for å rekke det neste flyet, til flyselskapet Lot, som tar oss med videre østover, og litt sør, mot det endelige reisemålet; den kulturhistoriske middelalderbyen i Sør-Polen: Krakow.

(Flere bilder) Les videre…