Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





København pt.2

Det fine med København er at det er nett nesten overalt. På bussen, på s-toget. Til og med på restauranter er det wifi. Så nå skal du få høre hva jeg gjorde i dag morges da jeg våknet i København. Jeg kjøpte en kiwi, eple og lime-snoothie, og så gikk jeg i retning sentrum for å se meg rundt. Jeg gikk og gikk, og til slutt visste jeg ikke hvor jeg var. Så jeg satte meg på en tilfeldig buss, og plutselig var jeg på Rådhusplassen i København. Der fant jeg en kaffebaren Baresso Coffee hvor jeg satt ved vinduet og drakk verdens beste cappuccino.

Etterpå gikk jeg langs Strøget for å se etter Topshop og Urban Outfitters. Det var kjempelett å finne! På Urban Outfitters kjøpte jeg Wreck this journal og Mess: The Manual of Accidents and Mistakes av Keri Smith. Du har sikkert hørt om dem. Jeg kjøpte også en kjempefin notatbok. Jeg skal vise deg senere.

Så hadde vi veiledning på en kafé som heter Falernum. Vi jobber nemlig med å samle tekster og kontekster i det offentlige rom mens vi er her. Min gruppe har området Sydhavnen. Da vi vandret rundt der i går var vi ganske oppgitt, men i dag hadde vi møte med en av våre kontaktpersoner, en lokal fyr som fortalte oss masse som Sydhavnens historie og posisjon i København.

«Kjenner dere til uttrykket å børste noe under teppet?» spurte han. Vi nikket. «Sydhavnen er Københavns gulvteppe.»

Her er det mange store, tomme områder — vage rom. Københavns arbeiderklasse bor her. Men også mange kommunalt anviste, som psykisk syke. Bygningene er lytte. Man kan høre alt, sier han. Vi legger merke til at det er ingen kaféer her, og de få som er her har bare ett bord og lukter rart. En lokal pub hadde en sky av røyk hengende over seg, og publikum så ut som om de hadde hengt der like lenge som gardinene. De som en gang hadde vært hvite. Ikke nå lenger.

Å studere handler om å lete. Det handler om å gå i motvind i København, og være så sliten at du snubler i brosteinene. Jeg har lært sålangt at denne type research handler om å møte et sted på stedets premisser. Utfordringen ligger i å ha nysgjerrighet for ting du i utgangspunktet ikke er nysgjerrig på. Det er lite givende når man ikke kommer noen vei. Men plutselig er vi på et kreativitets-akademi som også ligger på Sydhavnen. Stormen stanger imot oss idet vi er på vei mot det som kanskje har blitt Sydhavnens friske pust. Her er skatepark og grafittivegg, selvlagde tegneserier, dans, musikk, volleyball og manusskriving. Vi samler masse materiell som vi dokumenterer. Så suser vi tilbake til s-toget med vinden i ryggen. Det er oppløftende!


At det var …?

Nå har vi vært på vietnamesisk restaurant. I morgen ettermiddag reiser vi hjem igjen med båten. Jeg skal prøve å sjekke noen av stedene jeg har fått tips om, nå som jeg er blitt bedre kjent. Jeg liker meg veldig godt her. Og jeg får ekstremt lyst til å sykle! Ingen oppoverbakker. Og så er det disse små, smarte tingene … som trafikklyset ved gangfeltet som teller ned til rødt når det er grønt, og omvendt. Så står man ikke og venter på måfå. Og man trenger heller ikke å løpe, i frykt for at det snart blir rødt. En sånn urban, fin ting, når du er i en fin og urban by, sammen med 30 venner, og sol, og med 4 nye notatbøker i bæreposen.

København pt.1

Hei, København! Da vi kom fram til deg hadde du ikke snø eller is, du var bare sol. Vi leste kart for å finne frem i deg.

Turen til deg var behagelig og lett. Vi spiste sjokoladekake og glemte helt at vi var på vannet.

Det første vi gjorde hos deg, var å besøke de urbane, sosiale entreprenørene i Supertanker. De fortalte oss om hvordan vi kan bruke kunst, markedsføring, politikk og idealisme til å skape prosjekter som kan virke positivt inn på et samfunn eller nærmiljø. Det var i en betongbygning med peis, hvor vi drakk te.


… og kaffe.

Jeg likte den danske 50-lappen …

… og typografi.

Men da vi gikk forbi dette var jeg ikke like positiv.

Det var mange sykler, og en av dem var denne.

Jeg likte flaten av glass foran togene på metroen. Slik at banen er sperret frem til toget stopper, og en dør i glasset åpner seg, i tillegg til i toget. Det føltes trygt. Tryggere enn i Oslo. Og på s-toget var det en skjerm hvor vi kunne se på nyhetene.

Men så begynte du å blåse sånn, København. Og du fikk oss til å fryse så fælt at vi bare ville legge oss i badekaret på hotellet. Selv om vi burde gå rundt og se mer på deg. Men i morgen skal vi ta på oss lue og ikke la oss lure. For selv om vi ikke alltid forstår helt hva du sier, København, så liker vi deg allerede likevel.

otteoghalvfjerds

Nå tar jeg deg med til København. Jeg skal dit på klassetur, og vi har fått i oppgave å samle inn tekster som vi finner i det offentlige rom. Det blir spennende! Og litt skummelt … I ettermiddag tar vi båten fra Oslo. Det tar 16 timer (følge Wikipedia)!

Jeg lurer på hvordan det er å være på en så stor båt. Er det som å være på hotell? Et kjøpesenter? Glemmer man etter en stund at det er vann på alle kanter?

Jeg gjorde litt research på Oslo-København-båten på Twitter i går, og fikk noen svar fra andre som hadde reist den samme strekningen (takk!). Noen sa at det var grusomt tragisk og kjedelig. En sa at buffeten var god. Andre sa at det var kurrant, men fortsatt mye fyll. Jeg håper jeg finner meg til rette … og at de har god kaffe der. En ting er i hvert fall sikkert: Jeg kommer til å ha veldig mye til å blogge om de kommende dagene. Gleder meg til å fange nye ting gjennom min 50mm, og å oppleve det jeg skal skrive til deg om.

Les videre…

Elisabeth Iskrem møter Gregory David Roberts

Siden Elisabeth Iskrem er i Tordenbloggen i dag, tenkte jeg det var en fin anledning til å fortelle om da jeg møtte Elisabeth på bokfesten i Oslo tidligere i høst – og Elisabeth møtte Gregory David Roberts.

bokfest3.jpg

Vi hadde akkurat kommet ut fra foredraget med Gregory David Roberts, mannen med den lange fletta, da Elisabeth kjøpte denne boka, «Shantaram», en diger bok!, og sto i kø, lang kø! lenge, lenge, for å få den signert.

Elisabeth hadde møtt mange forfattere denne dagen. Dag Solstad, Jostein Gaarder, Lars Saabye Christensen, sikkert også noen jeg ikke husker navnet på… Og det som er tingen med Elisabeth Iskrem er at hun ikke bare er en selvutnevnt forfatter-groupie; hun er også så utrolig varm og medmenneskelig! Hun ser menneskene bak bøkene. Hun vil se dem inn i øynene – på ordentlig. Som kjent er Elisabeth også en dedikert forfatterspire, og hun vet å hente inspirasjon fra forbildene som allerede har nådd drømmen hennes.

bokfest1.jpg

Endelig (!) er det Elisabeth sin tur, og Mr. Langflette tegner og skisserer på rekortfart en hel side med lange, elegante, kalligrafiske krusseduller om livskraft, innstilling og filosofi. Samtidig har han smilt, nikket og fortalt mer om historiene fra scenen. Han er Supermann. Ingen forfattere på hele Bokfesten fikk like mye oppmerksomhet, og en like lang kø, som han. Elisabeth virker cool, utrolig nok. Dette skjer hver dag!

Et like stykke unna er jeg usynlig fotograf, lalalalala, jeg vil ikke ha noen autografer – «få forfatterfingrene dine vekk fra den notatboka!» Så istedet foreviggjør jeg min med-bloggers store forfattertreff, og tro meg – jeg tror Gregory David Roberts syntes Elisabeth Iskrem var skikkelig kul. Bare se her!

bokfest2.jpg

Stem på En kaffebønnes sammensurium i Tordenbloggen, hvor hun i dag duellerer mot astrofysiker Eirik Newth!

bokfest4.jpg

Elisabeth Iskrem er nemlig også litt rock’n roll.

E der någen i Aberdeen? del III

Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et personlig innlegg, så er det noe med stemningen bak og forventningene foran som får det hele til å bli en skikkelig hard nøtt. Men jeg skal knekke den! Jeg må bare tenke litt først. Strør ut litt smuler imens.

aberdeen6.jpg
aberdeen3.jpg

Siden jeg ikke er en ordentlig journalist, så undervurderer jeg tiden litt. Den er relativ. Jeg har en formening om at det jeg vil skrive om, og måten jeg vil vinkle det på, er noe som kan være nesten tidløst. Én ting er å fortelle om hvordan det var på akkurat den teaterfestivalen i Aberdeen. En annen er å si hvordan det er å for første gang skriver noe som flyr over sjøen og til landet på den andre siden av vannet. Hvor er vi? Hva skjer her? Hvordan var det å sitte i midten på fremderste rad og se opp på skuespillerne som uttalte de oversatte, engelske replikkene mine bedre enn noen sinne? Og hva sa skottene etterpå, da jeg lusket meg ut fra teaterhallen?

aberdeen4.jpg

Så er det skuespillerne. Hvem er de? Hvordan tenker de? Jeg tror ikke det er mulig for en dramatiker å spørre en skuespiller om dette. Tro meg. Jeg prøvde. Selv om dramatikeren trenger skuespilleren for å gjøre sin jobb, og skuespilleren trenger dramatikeren, snakker de to helt forskjellige språk. Det kan fungere. Og når det gjør det, kan det gnistre som et utenomjordisk mirakel! Hvis ikke, ja, da kan man forstå hvorfor noen forfattere skriver romaner på egen hånd, selv om også noen velger å formidle sine historier gjennom eksterne personligheter som lever i levende live. Selv om det er vanskeligere, er det ikke vanskelig å innse at uttrykket blir mer sanselig og derfor også mer allmenngyldig sterkere.

aberdeen2.jpg

Vi var på workshops. Det vil si; skuespillerne var på workshops, og jeg skulle observere og ta bilder. Men det var ikke lov. Så jeg måtte opp på gulvet og bli med! Det var en skrekkelig opplevelse. Hvorfor blir folk skuespillere? Hva ser de i denne sporten? Jeg ble sliten av å ikke skulle ha noe å si. Jeg summet rundt i rommet som en bie! Bzzzz… Det føltes som jeg var den eneste, enda hele rommet var fullt av zummende personer. Jeg noterte meg dette. Neste gang ble det nesten litt gøy! Jeg tenkte nesten: Hvorfor blir ikke JEG skuespiller? Åhååå, nei, det var kanskje å gå litt langt. Men jeg fant en viss glede i å herme og følge etter den andre. Stoppe sine egne tanker og bare konsentrere seg om det vi har felles. Miste seg selv for et ørlite øyeblikk!

aberdeen5.jpg

Slik skuespillertrening, pinlig eller ei, kan hjelpe meg mye når jeg skal skrive mer dramatikk! Det er dét det må handle om. Hva er en skuespiller? Hvor kommer teateret fra?

aberdeen5.jpg

… Og verden?

E der någen i Aberdeen? del II

Onsdag 8. oktober gjorde jeg et forsøk i å skrive del 2 i den lille «E der någen i Aberdeen?»-serien min. Jeg skrev posten i et døsig øyeblikk og publiserte det etter mindre vurdering. Senere samme dag fant jeg nemlig ut at dette ikke var noen bra bloggerprestasjon i det hele tatt! Jeg hadde dessuten snøvlet med begrepene, noe som ødela poenget fullstendig. På tide å våkne opp, Binka! Noen rakk å kommentere posten, flere rakk å lese. Det er nervepirrende å stå i fare for å angre på noe en har publisert; men hva kan vi gjøre, annet enn å heve pennen og prøve på nytt —

Les videre…

E der någen i Aberdeen? del I

aberdeen/aberdeen1.jpg
Foto: Bård Bjørknes Gundersen

Jeg har kommet hjem fra Aberdeen med fylte notatboksider og bilder. Forfattercoatchen min hadde gitt skuespiller Bård oppdraget å stjele kameraet mitt av og til for å være litt Binka-fotograf. Det klarte han bra! Men det var helst bak kameraet jeg befant meg, og de kommende dagene vil skal skrive på fortellingen om hvordan det var å reise ut på tur med teaterteamet, skuespillerne og de oversatte ordene mine – på engelsk! Hva skal skje nå?

Hvis du fikk med deg sist gang jeg snakket om Aberdeen, husker du kanskje at jeg fortalte om mitt finansielle eksperiment. Kunne Stavanger Aftenblad være interessert i at jeg skrev for dem om det jeg var i ferd med å oppleve, og de betalte flyreisen? Jeg ville likt å lese noe slikt. Men de sa nei. Det var fortsatt et nei da jeg skrev forrige Aberdeen-posten. Men så, like før avreisen, fikk jeg mail fra redaktøren i Stavanger Aftenblad. Nå sa de JA! Heldigvis! Nå trengte jeg ikke å være flau over å fremstå som en stalker-forfatter, besatt på å overvåke teksten sin i Aberdeen. Jeg hadde et ærend. Nå kunne jeg bare skylde på avisa. :) Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS