Siden Elisabeth Iskrem er i Tordenbloggen i dag, tenkte jeg det var en fin anledning til å fortelle om da jeg møtte Elisabeth på bokfesten i Oslo tidligere i høst – og Elisabeth møtte Gregory David Roberts.

Vi hadde akkurat kommet ut fra foredraget med Gregory David Roberts, mannen med den lange fletta, da Elisabeth kjøpte denne boka, «Shantaram», en diger bok!, og sto i kø, lang kø! lenge, lenge, for å få den signert.

Elisabeth hadde møtt mange forfattere denne dagen. Dag Solstad, Jostein Gaarder, Lars Saabye Christensen, sikkert også noen jeg ikke husker navnet på… Og det som er tingen med Elisabeth Iskrem er at hun ikke bare er en selvutnevnt forfatter-groupie; hun er også så utrolig varm og medmenneskelig! Hun ser menneskene bak bøkene. Hun vil se dem inn i øynene – på ordentlig. Som kjent er Elisabeth også en dedikert forfatterspire, og hun vet å hente inspirasjon fra forbildene som allerede har nådd drømmen hennes.

Endelig (!) er det Elisabeth sin tur, og Mr. Langflette tegner og skisserer på rekortfart en hel side med lange, elegante, kalligrafiske krusseduller om livskraft, innstilling og filosofi. Samtidig har han smilt, nikket og fortalt mer om historiene fra scenen. Han er Supermann. Ingen forfattere på hele Bokfesten fikk like mye oppmerksomhet, og en like lang kø, som han. Elisabeth virker cool, utrolig nok. Dette skjer hver dag!

Et like stykke unna er jeg usynlig fotograf, lalalalala, jeg vil ikke ha noen autografer – «få forfatterfingrene dine vekk fra den notatboka!» Så istedet foreviggjør jeg min med-bloggers store forfattertreff, og tro meg – jeg tror Gregory David Roberts syntes Elisabeth Iskrem var skikkelig kul. Bare se her!

Stem på En kaffebønnes sammensurium i Tordenbloggen, hvor hun i dag duellerer mot astrofysiker Eirik Newth!

Elisabeth Iskrem er nemlig også litt rock’n roll.

Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et personlig innlegg, så er det noe med stemningen bak og forventningene foran som får det hele til å bli en skikkelig hard nøtt. Men jeg skal knekke den! Jeg må bare tenke litt først. Strør ut litt smuler imens.

Siden jeg ikke er en ordentlig journalist, så undervurderer jeg tiden litt. Den er relativ. Jeg har en formening om at det jeg vil skrive om, og måten jeg vil vinkle det på, er noe som kan være nesten tidløst. Én ting er å fortelle om hvordan det var på akkurat den teaterfestivalen i Aberdeen. En annen er å si hvordan det er å for første gang skriver noe som flyr over sjøen og til landet på den andre siden av vannet. Hvor er vi? Hva skjer her? Hvordan var det å sitte i midten på fremderste rad og se opp på skuespillerne som uttalte de oversatte, engelske replikkene mine bedre enn noen sinne? Og hva sa skottene etterpå, da jeg lusket meg ut fra teaterhallen?

Så er det skuespillerne. Hvem er de? Hvordan tenker de? Jeg tror ikke det er mulig for en dramatiker å spørre en skuespiller om dette. Tro meg. Jeg prøvde. Selv om dramatikeren trenger skuespilleren for å gjøre sin jobb, og skuespilleren trenger dramatikeren, snakker de to helt forskjellige språk. Det kan fungere. Og når det gjør det, kan det gnistre som et utenomjordisk mirakel! Hvis ikke, ja, da kan man forstå hvorfor noen forfattere skriver romaner på egen hånd, selv om også noen velger å formidle sine historier gjennom eksterne personligheter som lever i levende live. Selv om det er vanskeligere, er det ikke vanskelig å innse at uttrykket blir mer sanselig og derfor også mer allmenngyldig sterkere.

Vi var på workshops. Det vil si; skuespillerne var på workshops, og jeg skulle observere og ta bilder. Men det var ikke lov. Så jeg måtte opp på gulvet og bli med! Det var en skrekkelig opplevelse. Hvorfor blir folk skuespillere? Hva ser de i denne sporten? Jeg ble sliten av å ikke skulle ha noe å si. Jeg summet rundt i rommet som en bie! Bzzzz… Det føltes som jeg var den eneste, enda hele rommet var fullt av zummende personer. Jeg noterte meg dette. Neste gang ble det nesten litt gøy! Jeg tenkte nesten: Hvorfor blir ikke JEG skuespiller? Åhååå, nei, det var kanskje å gå litt langt. Men jeg fant en viss glede i å herme og følge etter den andre. Stoppe sine egne tanker og bare konsentrere seg om det vi har felles. Miste seg selv for et ørlite øyeblikk!

Slik skuespillertrening, pinlig eller ei, kan hjelpe meg mye når jeg skal skrive mer dramatikk! Det er dét det må handle om. Hva er en skuespiller? Hvor kommer teateret fra?

… Og verden?

Les videre »

Foto: Bård Bjørknes Gundersen

Jeg har kommet hjem fra Aberdeen med fylte notatboksider og bilder. Forfattercoatchen min hadde gitt skuespiller Bård oppdraget å stjele kameraet mitt av og til for å være litt Binka-fotograf. Det klarte han bra! Men det var helst bak kameraet jeg befant meg, og de kommende dagene vil skal skrive på fortellingen om hvordan det var å reise ut på tur med teaterteamet, skuespillerne og de oversatte ordene mine – på engelsk! Hva skal skje nå?

Hvis du fikk med deg sist gang jeg snakket om Aberdeen, husker du kanskje at jeg fortalte om mitt finansielle eksperiment. Kunne Stavanger Aftenblad være interessert i at jeg skrev for dem om det jeg var i ferd med å oppleve, og de betalte flyreisen? Jeg ville likt å lese noe slikt. Men de sa nei. Det var fortsatt et nei da jeg skrev forrige Aberdeen-posten. Men så, like før avreisen, fikk jeg mail fra redaktøren i Stavanger Aftenblad. Nå sa de JA! Heldigvis! Nå trengte jeg ikke å være flau over å fremstå som en stalker-forfatter, besatt på å overvåke teksten sin i Aberdeen. Jeg hadde et ærend. Nå kunne jeg bare skylde på avisa. :) Les videre »

Reiser jeg med dem?

Aberdeen, Skottland i ca. 1900.

11:00. Det er fredag 19. september 2008.

«Jeg må gå nå. Jeg skal på teateret.»

«Okei,» sier sjefen.

«Okei?» tenker jeg. «Var det alt?»

«Jeg blir borte på mandag. Jeg skal på litteraturfestival i Oslo,» sender jeg i en mail til den andre sjefen.

«Ok,» svarer han. Ikke noe mer.

«Ok,» tenker jeg. «Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt …»

Jeg tar romskip til en annen planet. Det tar i underkant av 15 minutter.

11:15 står jeg på teatertrappa til Rogaland Teater. Jeg er presis. Det var i Teaterhallen 11:15 at presseansvarlig på teateret hadde bedt meg om å komme. Døra er låst. Det er den alltid. Det er ingen ringeklokke her, ingen personer i nærheten med den riktige nøkkelen. Et tilfeldig og ulogisk system, men jeg har paraply (selvfølgelig regner det) og jeg står mer eller mindre tilfreds og betrakter den nye kings size-plakaten som har dukket opp i vinduet. Den forteller om stykket som jeg har skrevet ¼ av.

Der står navnet mitt.

Oi, det gir meg en underlig følelse å lese det på denne måten. Hvor mange punkt er det? 500px? Jeg går frem og tilbake foran plakaten mens jeg venter på at noen skal finne det for godt å åpne for meg. Det kommer nok noen snart. I mellomtiden beundrer jeg plakaten.

Tenk at vi har kommet så langt.

Det er nesten for godt til å være sant. Les videre »