En tv-serie er som en evigvarende film. Det er ganske fascinerende. At tv-serier i tillegg har gått fra middelmådighet og klisjé til en egen kunstform er også en positiv sak, som i tillegg er godt synlig i den amerikanske serien «In Treatment», en helt annerledes såpeopera. Hver episode består av en samtale, en dialog. Og hele serien foregår i ett og samme rom. Bare på fredager bytter de rom.

I «In Treatment» møter vi psykiateren Paul (spilt av Gabriel Byrne) og hans fem pasienter, en for hver dag. Mandag er det Laura, tirsdag er det Alex, onsdag er det Sophie, torsdag er det Jake og Amy, og fredag er terapeuten selv i samtale med sin egen terapeut, Gina. Der får vi et overblikk over terapeutens egen opplevelse av sine pasienter. Vi får også et klarere inntrykk av Paul som for det meste ellers i uka sitter stiller og stiller spørsmål. Og lytter. Jeg lytter også. Jeg lytter også på fredager.

Privat har Paul tre barn og er i et ekteskap som holder på å rakne. Det begynner å gå opp for han at han er forelsket i en av sine pasienter, som også er forelsket i ham. Eller er hun egentlig det? Paul går igjennom alle de inntrykkene som en psykiater må forholde seg til, både profesjonelt og privat, når skillet mellom disse to områdene sklir over i hverandre, slik det kan tenkes de har lett for å gjøre i et yrke som dette. Det handler også om at en psykiater må være litt glad i sin pasient for å kunne hjelpe henne. Han må finne noe i hver enkelt som han kan elske litt, og Paul gjør det gjerne. Selv i de menneskesjelene som har mistet evnen til å elske seg selv. Nettopp i dem.

Les videre…

Jeg liker å sykle. Jeg liker å sykle på stien mellom trærne. Særlig når solstrålene sniker seg mellom greiene, gjennom bekken, som sykler gjennom seg selv, da liker jeg å sykle. Jeg hører på Beirut og sykler. Noen ganger sykler jeg fort, andre ganger litt saktere, henter alle disse inntrykkene, slik at jeg kan skrive om dem, og kanskje skape noe verdifullt. Noen ganger blir jeg påminnet om at når jeg sykler sakte, kan det være at noen kommer og tar meg.

Jeg er konstant redd. Jeg er redd i folkemengder, og jeg er redd når jeg er i skogen. Jeg er redd om morgenen og jeg er redd om kvelden. Jeg ser ikke så veldig mye skummel film. Likevel er jeg redd, for livet er en film, og man vet aldri. Det kan være det som gjør livet moro, men det kan også være det som gjør livet farlig, og det er ikke moro. Les videre…