Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Lydene som forsvant

Telefonen ringte mens støvsugeren var på. Den lå og ristet mot bordoverflaten, mens hybelkaninene forsvant inn i metallrøret. Sammen med støvet, forsvant lydene av vibrasjoner, og de samlet seg i støvsugerposen hvor de ble fanget, helt stille, i vakuum.

I den andre enden av signalene satt noen og hørte på summelyder. Lyden gikk fra røret som lå i hånda, inn i øret, inn i sneglehuset, gjennom trommehinna, inn i hjernen, helt fram til tålmodigheten. Som la røret på plass oppå telefonen i kontoret, på skrivebordet, ved siden av telefonlista. En lang, blå pennestrek, og et nytt nummer ble tastet inn.

Støvsugeren stoppet. Den ble satt inn i kottet. Sammen med støvet, og smulene, og hårstråene, og alle de lydene som bare forsvant.

pust med magen!

regnet, du faller over meg og jeg drikker deg, og det gjør meg god og mett, og glad og sterk i de tynne, små kronbladene mine. uten deg hadde jeg bare vært livløs og porøs. men det prøver jeg ikke å tenke på. jeg er så lykkelig! for at du prikker meg forsiktig på den dråpeformede skallen min. når du ikke er her, mediterer jeg og er bare helt stille sammen med de andre. vi lar oss svaie hit og dit av vinden, og vi gjør ikke motstand. vi bare venter på at du skal komme tilbake, til du skal regne. det hender av og til at noen av oss blir revet opp av jorda. da sier vi andre, som er igjen, til hverandre: pust med magen, pust med magen, pust med magen! for det er i magen regnet er. da føler vi oss levende. så kommer du og prikker forsiktig på den lille stubben som står igjen, og den spirer på nytt.

Ingenting

Ingenting er det som er i glasset når du har drukket opp melka. Det er som når festen er slutt, når alle har gått, når bandet har sluttet å spille. Ingenting er det du ser når du har skrudd av lyset, det er vinden i trærne, ingenting er natten når alle sover og bare du er våken. Ingenting er innholdet i en rund ballong, det er matboksen når du har spist opp.

Les videre…

Handsfree

Jeg ser mye rart. Noe av det rareste jeg ser er folk som snakker med seg selv. De går rundt og prater løst og fast med ingen, og jeg kan ikke forstå hvordan de kan hallusinere, hva det nå enn må ha vært som har fått dem inn i denne tilstanden, og samtidig, tross alt, virke så strømlinjeformede og normale, de ser så velstelte ut, det ser ut som de har et sted å sove om natten, og at det er nettopp hva de har gjort den siste stunden, mellom rene sengetøy og bak en dør med lås.

Pupillene deres er normale, og om de hadde vært katter så hadde nesene deres vært bløte slik seg hør og bør, de ser sunne ut. Noen har til og med dokumentmapper og bukser med brett. De går målbevisst, det later til at de er på vei steder, de har ting de skal gjøre.

Likevel er det et urovekkende faktum at de i full offentlighet faktisk ikke klarer å kontrollere sine tanker, de ganske enkelt sprader med dem på utstilling for oss omkring, definitivt ubevisst. Jeg går enten foran dem, eller bak, langs en vei eller gate, og føler meg ille og direkte pinlig berørt. Jeg ser hvordan andre individer passerer dem med forvirrede blikk over deres ensomme, uforklarlige engasjement over en imaginær dialog som finner sted i deres sinn. «Er det meg hun snakker til?» spør blikkene til de som passerer, og jeg vil så gjerne beklage på de hallusinerendes vegne, «Ikke skyld på dem, de vet ikke bedre, de mener ikke å la deg se dem slik.»

Parkveien – utkast 2

Da hun omsider skimtet ham bakfra gjennom greinene, kjente hun det suge i magen. Der sto han, strak som alltid. Han sto der så tappert, alene, i morgengryet, og hun klarte ikke å ta blikket vekk fra ham. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS