Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Er det sant?

Når jeg sitter og jobber med et eller annet synes jeg det er superfint å kunne å ta små pauser og titte innom Pinterest. I dag fant jeg et flott sitat fra Emma Watson av alle. The less you reveal, the more people can wonder. Hva er det første du tenker på når du leser det? Tenk, tenk, tenk. Og etterpå måtte jeg jo såklart google for å finne ut hvilken sammenheng det egentlig kom fra:

I find the whole concept of being ‘sexy’ embarrassing and confusing. If I do an interview with photographs people desperately want to change me – dye my hair blonder, pluck my eyebrows, give me a fringe. Then there’s the choice of clothes. I know everyone wants a picture of me in a mini-skirt. But that’s not me. I feel uncomfortable. I’d never go out in a mini-skirt. It’s nothing to do with protecting the Hermione image. I wouldn’t do that. Personally, I don’t actually think it’s even that sexy. What’s sexy about saying, ‘I’m here with my boobs out and a short skirt, have a look at everything I’ve got?’ My idea of sexy is that less is more. The less you reveal the more people can wonder. (via Good Reads)

Hadde du gjettet det? Jeg har sansen for Emma Watson. Av alle kjendiser, ikoner og andre påvirkningsdyktige virker hun som en av de mer sofistikerte, jeg liker den stilen! Men det er mange som har sagt dette. Det er en slags utvidet variant av Less is more — og det er jo ingen nyhet. Det første jeg tenkte på da jeg leste den komprimerte versjonen av sitatet, var personlighet, og å være introvert. Eller når man skriver, hva man velger å vise når man beskriver en person, eller en situasjon. På en måte gir sitatet en sånn god følelse av at det er greit å ikke avsløre alt. Som et slagord for en introvert. Det kunne stått på en t-skjorte. (Det var forresten en idé …) Men er det sant?

Når det gjelder den opprinnelige sammenhengen til sitatet så stemmer det definitivt. Men når det gjelder de tankene om personlighet, så er jeg mer usikker. Vil folk undre seg mer over deg jo mindre du avslører, jo mindre du forteller? Som regel er det jo heller slik at de rett og slett mister interessen, og snart retter oppmerksomheten sin mot noe annet. Min erfaring er at det er sånn det egentlig fungerer.

The less you reveal, the more people can wonder.

  • Det kommer an på (54%, 22 stemmer)
  • Enig (44%, 18 stemmer)
  • Uenig (2%, 1 stemmer)

41 personer har stemt.

Loading ... Loading ...

Håndskrift

Dagens notatbokskribling. Tenkte at jeg like gjerne kunne legge det ut som den er. Jeg synes nemlig det er veldig spennende å se håndskriften til andre. Jeg liker idéen om en sammenheng mellom håndskrift og personlighet. Når jeg tenker på håndskrift er jeg ikke opptatt av at det skal være estetisk pent — men at håndskriften er karakteristisk! Og at den som skriver ikke kunne tenke seg å skrive på noen annen måte. Det gjør skriften pen i seg selv. Sånn som du skriver når du ikke bryr deg.

Men hva er det som bestemmer hvordan du former den formen på bokstavene som bare du gjør, men som likevel ligner på noe som skaper mening, og som vi alle forstår? Hva er det som gjør at noen skriver smått og andre skriver stort? Noen skriver m-er med lange bein, andre med korte. Noen skriver bokstaver som lener seg en fremover, som en gjeng sprintere i startblokker. Noen skriver dem kompakt og sammenpresset, som tilskuere på en konsert. Eller enkle og ledige, som om hver bokstav har på seg pysjamas: Eller enda bedre, har en personlighet hver for seg selv. Men har bokstavene de samme personligheten som personen som lager dem?

Da jeg var yngre la jeg oftere merke til små detaljer i andres skrift. Jeg testet bevisst ut mye for å finne ut om jeg klarte å skrive sånn selv. Hvis jeg hadde et eksemplar av noe som noen hadde skrevet for hånd, prøvde jeg gjerne å etterligne hvordan de skrev. Sakte og nøyaktig. Da det ikke lignet skjønte jeg ikke hvorfor. Men så innså jeg at det hadde noe med farten å gjøre. Hvordan farten vi skriver i påvirker utseendet på bokstavene, og lurer inn en krøll her og en der, som vi ikke en gang tenker over.

Av og til når jeg skriver fort for hånd og hodet mitt er et helt annet sted, blir jeg plutselig dratt tilbake til arket: Hvordan fikk jeg til å skrive g-en sånn? Jeg prøver å skrive den på nytt, slik som den forrige, men jeg får det ikke til! Det er som å etterligne håndskriften til noen andre igjen. Så fortsetter jeg å skrive, men etter en stund, i et annet ord, dukker den opp igjen! Denne rare bokstaven som jeg ikke klarer å forklare. Den bare dukker opp. Fra det ubevisste et sted. Noe av det som gjør håndskrift veldig fascinerende og interessant.

Er du ekstrovert eller introvert?

Sigbjørn Obstfelder var definitivt introvert: «Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet paa en feil klode! Her er saa underligt …»

Eller hva med bildet over, «Wanderer above the Sea of Fog» av Caspar David Friedrich. Landskapet som gjenspeiler den introvertes indre stemning der han står alene på fjelltoppen. Alt annet enn tomt og ensomt. Istedet stort og kraftig. Dypt og fullt av følelser. Dette er et bilde fra innsiden av en introverts hode.

Les videre…

Jeg har en deadline …

Noen ganger når jeg tenker på noe jeg skal skrive, kverner idéene i hodet mitt i ukesvis. Formuleringer og ting jeg gjerne vil få sagt testes ut mens jeg våkner, mens jeg går, mens jeg tenker. Men så, når jeg i en virvelvind og fra en sky av røyk, endelig har produsert noe vi kan kalle en tekst, viser det seg at jeg bare har tatt med en brøkdel av mine beste idéer. Jeg er ikke notatbok-entusiast uten grunn! Å skrive er å ha mange tanker i hodet på en gang. Men å skrive er også å være kreativ, og det betyr å lukke øynene, kaste alt du holder opp i været, og vente på at det ramler ned i hodet ditt på en nyere og mer spennende måte. Slik går plutselig enkelte poenger tapt på veien. Men samtidig, slik dukker det også opp nye.

Noen ganger når jeg har skrevet noe ferdig, blir jeg så ivrig at jeg bare vil publisere det med en gang. Jeg har funnet ut at hvis jeg bare lar det hvile litt på harddisken, så kommer jeg gjerne på de tingene jeg hadde glemt å ta med likevel. Men som regel er det umulig, og teksten spreller seg ut av hendene mine og tar et stort mageplask inn i dine. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS