Jeg skriver om hvor fint det er å bo sentralt i hovedstaden. Neste dag skjer dette.

Jeg kommer ut fra badet, samboeren min sier at det har begynt å tordne og begynner å ta ut kontaktene fra datamaskinene. «Jeg hørte ikke noe,» sier jeg og ser ut av vinduet. Det har regnet av og på i hele dag. En lummer regn-og-tordenværsdag.

Etter en liten stund er det ingen flere tordenskrall i sikte. Jeg har et lite ærend i sentrum, så jeg begynner å gjøre meg klar.

Trikken kjører forbi da jeg går inn i kiosken for å kjøpe billett. Men det gjør ingenting, Det er 10 små minutter til neste, og det har faktisk sluttet å regne. Plutselig kommer enda en trikk. Med det samme!

Men denne linjen går da ikke her? Sikkert noe almindelig krøll, det har jo skjedd noe lignende før. Var det på 17. mai? Jeg stempler billetten min og finner en ledig plass. Trikken har allerede begynt å kjøre. Men stasjonene som introduseres over høytalerne er helt feil. Jeg får et stikk av frykt for å befinne meg i en trikk som blir styrt av feil person. Kan den være stjålet? Blikket mitt streifer forsiktig rundt mot de andre passasjerene, det er ganske mange. I noen refleksjoner kan jeg se en politibil som setter på blålys. Skal den følge etter oss? Den snur og kjører motsatt vei. Ok, kanskje det bare er noe almindelig krøll. En distré sommervikar, kanskje.

Idet vi runder svingen rundt Stortinget får jeg en SMS fra hjemme på vestlandet:

Er alt i orden med dere etter eksplosjonen?

Jeg går gjennom hodet mitt etter alt som kan ha med eksplosjon å gjøre. Jeg har ikke lest nettavisene i dag. Hva har skjedd? Er det alvorlig? Er det i sentrum? Kanskje det er utenfor. Kanskje en liten eksplosjon i en helt annen bydel. Ja, helt sikkert! Alt er i hvert fall i orden med oss. Ja, alt er i orden! Jeg er jo bare på vei til sentrum, alt går bra. Men hva har skjedd?

Jeg åpner Safari på iPhonen og trykker inn VG.no. Akkurat idet siden lastes ringer samboeren min: «Hvor er du?» spør han så raskt jeg har rukket å legge telefonen mot øret.

«På trikken …» svarer jeg nølende. Jeg dro jo hjemmefra for bare noen minutter siden. «Du må snu!» sier han raskt. «Det er en bombe …» Og plutselig legger jeg merke til at nesten alle de andre på trikken også snakker i mobilen. Noen bak meg har allerede snakket i noen minutter. Og damen ved siden av har lent seg helt forover i setet og speider ut av vinduet: «Hva er det som skjer?» roper hun inn i telefonen, «Alt er jo sperret her?»

Jeg går av på neste stasjon. Det lukter svidd i luften, men jeg tenker det bare må være noe jeg innbiller meg.

Mens jeg står og leser VG-artikkelen på trikkestoppet, begynner en dame å spørre om jeg vet hva som har skjedd. Jeg rister på hodet i en blanding av skrekk og forvirring, mens jeg løfter på iPhonen og sier at jeg prøver å finne det ut. Hun vifter i retning Grensen og forteller om knuste vinduer, full kaos og en god del kraftgloser.

Jeg er trygt tilbake igjen i leiligheten, og han klemmer meg hardt mens NRK Nett-TV allerede står på i bakgrunnen. Vi blir stående i stillhet og se på bildene som flimrer over skjermen mens sirenene uler utenfor vinduet.

Det var altså ikke noe torden. Og den svidde lukten som de snakker om på nyhetene var ikke innbilning. Tenk at vi en gang har sittet der, på kanten av fontenen midt i Regjeringskvartalet og hørt vannet sildre.

Det er umulig å ta inn.

Hvor var du da det smalt?

Jeg har kjøpt målebånd på Clas Ohlson. Det er 8 meter, og det var det lengste de hadde. Ingen rom i den nye leiligheten er over 8 meter; det vil alltid være langt nok. Det er en travel dag, jeg kjøper en utrolig god tyrkisk yoghurt på Deli De Luca som lunsj og spiser den på trappa foran Deichmanske Bibliotek i det overskyede, men varme været. På biblioteket låner jeg La Stå av Ingvild Rishøi som jeg har fått anbefalt av alle, og to Drops-bøker.

Vi har fått nøkler til den nye leiligheten, og den er mye finere, og til og med større, enn vi husket. (Tenk hvis det var omvendt!) I den forrige leiligheten har vi hatt en kjøkkenkrok mer inni leiligheten, men her er den ytterst ved et vindu som slipper inn masse deilig dagslys på de lysegrå kjøkkenbenkene. Det er så fint! Kjøkkenskapene er forresten høye som fjell. Det er som om de fortsetter så langt øye kan se. Jeg målte fra taket til gulvet. 270 cm! Men nå er det ingenting der. Annet enn ekko.

Bussen til Ikea, vi er skrubbsultne og spiser falafel (den var ikke super, bare helt ok). Til dessert har han gulrotkake og jeg har sjokolademousse. Men det viste seg at han vant dessertlotteriet denne gangen. Gulrotkaka var best! Han går og kjøper noe, og jeg blir sittende og beskue alle de som prøver å komme seg på den andre siden av en-veis-svingdøra. Det er fantastisk underholdning. Det er generelt veldig mye fint å observere på IKEA. Allerede på bussen dit, til og med. Noen dupper, noen diskuterer høylytt garderobeskap-problematikk, og man lurer på hva som er historien deres. For ikke å glemme den gode IKEA-kaffen.

Vi tenker å kjøpe en sovesofa, og finner en som er helt superminimalistisk, med hvitt trekk, og ikke bare er den en seng, og en vanlig sofa, den kan vippes et hakk bakover, slik at du føler deg som i luksussalen på kino. Et sånt smart, multi-funksjonelt møbel som plutselig blir det lureste du noen gang har sett! Og nå er jeg så trøtt i beina. Jeg har jogget, jeg har tumlet mellom Clas Ohlson-hyller, bibliotekhyller, IKEA-hyller (hvilt meg noen sekunder i en digg (men hakket mindre multifunksjonell) sofa), stått på IKEA-bussen hjem igjen, og gått resten av veien. Nå skal jeg endelig legge meg i vannrett posisjon. Lukke øynene. Drømme om sovesofaer, målebånd og multifunksjonelle møbler. God natt.

Vi kommer akkurat hjem fra Norges vakreste kino etter å ha sett Midnight in Paris som jeg grublet litt over her om dagen. 2for1-tirsdag fra Netcom, og filmen var akkurat så bra som jeg håpet. Nei, vent! Bedre! Jeg kommer ikke over hvor fin den var. Hører rykter om at det er litt delte meninger om denne filmen. Isåfall finnes det to typer mennesker i verden: De som liker Midnight in Paris, og de som ikke gjør det. Gjett om jeg skal kjøpe den på DVD når den kommer ut, og jeg skal se den så mange ganger at jeg tilslutt vil kunne manuset utenat. Jepp.

En annen fin ting: Mens kiosk-køen utenfor var lengre enn evigheten, og jeg satt og tenkte på om lysten på vin var sterk nok til at det ville være verdt det, var det en reklame på lerretet for en finfin, ny film som heter Larry Crowne. Traileren kan du se rett under her. Julia Roberts er som alltid super!

Og en tredje fin ting: Vi har endelig funnet en leilighet! Og vi har ikke bare funnet den, vi er blitt valgt ut til å få bo der. Den er 35 kvm, ikke større enn den vi har nå, antagelig et par kvadratmetre mindre, om noe. Men den er hvit, og ren, og nyoppusset, kjøkkenskuffene har demping, dusjen er blank, og av alle steder i Oslo — faktisk bare rundt 100 meter fra der vi allerede har bodd i 2 år. Et veldig trygt område!

I tillegg er den umøblert, så nå for tiden har jeg den store gleden av å surfe på IKEA.no. Heldigvis har jeg og samboeren min forbausende lik smak, så vi slipper de store konfliktene. Vi har bodd i en mer eller mindre fullt møblert leilighet til nå, så det er herlig med helt blanke ark for første gang. Jeg kjenner hvordan det begynner å klø i fingrene etter å innrede. Og alt det fine kjøkkenutstyret på Åhléns! Til tross for slit, stress, usikkerhet, nerver, oppringninger og kaos rundt flytting, er det ikke mindre forfriskende. Om det så bare skal flyttes til et sted litt lengre ned i gata. Jeg gleder meg sånn!

Filmet med iPhone 4, blandet med lydeffekter fra iMovie.

I dag var vi på (nok en) visning. Denne gangen i Nydalen, hvor jeg faktisk aldri har vært før. Og du kan tro jeg ble positivt overrasket! Allerede på t-bane-stasjonen gjorde bydelen inntrykk. Der var det en helt fantastisk rulletrapp med lys og lydeffekter. Så jeg måtte jo såklart prøve å filme dette her. Da fikk jeg øvd og lekt meg litt i iMovie i samme slengen. Etterpå fant jeg ut mer om rulletrappene via Wikipedia:

Dette kunstverket kalles «The Tunnel of Light». I tilknytning til trappene er det montert mer enn 1800 lysrør og 44 høyttalere. Disse påvirkes av sensorer som reagerer på folk som benytter trappene. Repertoaret av lyd og lys følger årstidene. (Wikipedia)

Nydalen lever virkelig opp til navnet sitt, her er alt forbausende nytt. Dette ligner ikke Oslo. Faktisk ligner det mer på Sandnes, hvor jeg kommer fra. Der er nesten alle bygningene nye, og sentrum blir bare mer og mer helhetlig. De river ned alt og bygger nye boligblokker og skoler midt i sentrum. Blanke, lyse flater, glisende, store vinduer. Det ser så ryddig og rent ut. I Oslo derimot er det mer dynamisk, kan man si, og kanskje mer interessant enn rent. Her er drøssevis av forskjellige bygninger. Noen gamle og noen nye, noen vakre og velholdte, men mange ganske falleferdige også.

Jeg liker miksen av gammelt og nytt. Men det er også behagelig når alt er splitter nytt og helhetlig. Så jeg lurer: Hva kommer det egentlig av? Er det den tettpakkede infrastrukturen i eldre og større byer som gjør at det er vanskeligere å rive ned og bygge nytt? I Nydalen var det tidligere fabrikkindustri, og det samme gjelder i Sandnes. Er det derfor det kan bli til hypermoderne boligblokker? For ikke å glemme den flotte og moderne bygningen til Handelshøyskolen BI (som også ligger i Nydalen). Noe som minner meg om Georg Sverdrups hus på Blindern, hvor Universitetsbiblioteket ligger. Det må være en av mine favorittbygninger i Oslo.

Jeg likte meg i Nydalen. I hvert fall den lille biten som jeg opplevde, den lille stunden vi var der. Nesten som å reise til fremtiden. Eller egentlig nåtiden. I hvert fall etter turen gjennom The Tunnel of Light.

Vi så det på de som gikk foran oss. Vi så det på de som gikk foran dem igjen. Vi så det da vi gikk inn døra, opp trappa. Helt til det ikke gikk an å gå mer. Det var helt fullt i gangen der oppe. Fullt av alle de som skulle på visning. Vi står i kø i trappa. Snart er det kø bak oss, og i gangen under der igjen. Det kunne vært noe helt spesielt vi ventet på, men det er bare en 35-kvadratmeters leilighet litt utenfor Oslo sentrum. Som hver kandidat nå har omtrent 5 % sjanse for å få leie.

En dame kommer ut av en av de andre leilighetene med en baby på armen. «Oi» sier hun til babyen da hun ser alle menneskene. Oi, ja, det kan du si, tenker jeg og smiler. Vi smiler. Men det er ikke så mye smil i gangen. Mange oppgitte ansikter. Det er vanskelig, vi forstår hverandre, egentlig, alle vil det samme. Men vi er liksom konkurrenter. Alle er stille, trommer annonsen mot buksebeinet.

Plutselig skjer det noe der oppe, det er som i Løvenes Konge når alle dyra kommer buldrende. Sånn er det på leiemarkedet akkurat nå. Og tida renner ut, snart må vi flytte, hva skal vi gjøre? Tenk at det skal være så vanskelig. Og hva kan man egentlig gjøre på en visning, annet enn å smile og titte, og presentere oss, som de to rolige rogalendingene vi er?

Snart må vi flytte. Jeg vet ikke hvordan det blir. Det er ikke noe gøy i det hele tatt. Det handler om noe så elementært som det stedet du skal sove, og være, og slenge deg ned på sofaen og sukke, og tenke. Det stedet du skal slappe av, og dusje, og være hjemme, det stedet du skal bo. Hvor blir det? På film og i tv-serier pleier sånne ting alltid å ordne seg. Innen episoden er slutt, har Carrie fått en sjekk av Mr. Big, og så kommer rulleteksten. Men livet er bare en eneste, lang episode, hvor det er langt mellom vendepunkt og reklamepauser. Men det kommer jo et vendepunkt. En gang. Om en uke. Om to uker. Det må jo det. Det må jo det. Alle må jo ha et sted å bo. (Heldigvis har vi hverandre. Heldigvis!)

Bildene er tatt med iPhone 4

Vi går til St. Hanshaugen. Det daler hvite fnugg fra himmelen. Det er veldig bratt her. En eneste stor haug. Går du ikke i oppoverbakke, går du i nedoverbakke. Vi går for å finne en leilighet som vi skal se på i neste uke. Vi er frem og tilbake med om vi vil bo midt i sentrum eller litt utenfor. Det er fordeler og ulemper med begge. Det er fint å ha kort vei til alt, men det er også fint med større plass og litt bedre standard. Nå har vi hatt gangavstand til alt i to år, og jeg har ikke hatt månedkort siden forrige sommer. Det er veldig fint, men jeg vet ikke hva som er best. Det viktigste er uansett å være trygg. Og å føle seg trygg. Og å ha en fin dusj.

Jeg ser en marihøne og tar bilde av den. Jeg håper den bringer lykke.

Jeg tar trikken til Birkelunden for å gå til tannlegen. En som sitter på skrått bak meg tygger og smatter så høyt på tyggisen sin at jeg blir nødt til å tvitre det. Jeg snur meg og ser at tyggisen hans dingler halvveis utfor munnen. For hver tygg plasker det mer i de glefsende munnvikene enn Oslo-trikken skrangler. Jeg lurer på hvorfor han gjør det. Og det er en lur regel å ha. Er det noe som plager deg: Bruk det. Skriv om det, samle det oppi din hemmelige pose med virkelige situasjoner som du vanligvis ikke hadde klart å tenke ut selv. En gang trenger du en karakter som sitter på trikken og er litt irritert. Hvorfor er hun irritert? Jo! Det er en som sitter på skrått bak henne og smatter på en tyggis. Vips, og historien er i gang.

Jeg slår opp min røde paraply med prikker, og følger den blinkende, blå ballen i kart-appen på iPhone. Jeg er alt for tidlig ute. Skal jeg gå inn og forsvinne i en novelle av Lars Saabye Christensen som jeg har med meg? Venterom har jo en tendens til å være litt kleint. Jeg fortsetter nedover Thorvald Meyers gate, helt ned til Olaf Ryes plass. Jeg går inn på Granit på hjørnet ved siden av Kaffebrenneriet og finner en veldig uvanlig notatbok. Det er hull i den. Jeg lurer på hvordan arkene kan se ut da, og oppdager at den består av klistre-post-it-lignende lapper. Det er jo kjempegøy og nyttig! Jeg har fått sansen for post-it-lapper, å ha notatene fremme istedet for gjemt bak fine permer. I hvert fall noen typer notater.

Jeg er en veldig distré person. Jeg trenger kanskje ikke si at dagens dato og et bestemt klokkeslett med påskriften tannlege akkurat nå sto skrevet på en rosa post-it-lapp som hang på veggen hjemme i leiligheten? Når man er distré trenger man å ta noen forhåndsregler. Jeg kjøper notatboka som en tannlege-trøstepremie til meg selv. For selv om tida med tannlegens premieskuff er forbi, betyr det ikke at du noen gang blir for voksen til å trenge en oppmuntring før du skal gape opp med spyttsuger i munnviken og tannkjøttet skal brukes som nålepute.

Dette er første gang jeg går til tannlege i Oslo. Og i Oslo må gatene tydeligvis være ganske mye skitnere enn jeg var klar over. I en hylle står det noen sko. På veggen står det at man må ta av seg på beina og sette dem der (skoene altså, ikke beina …) eller ta på seg blå poser på skoene. Jeg begynner å tenke på den episoden av Sex & the City hvor Carrie er på et baby-selskap og må ta av seg sine Manolo Blahniks fordi barn tydeligvis har en tendens til å plukke opp ting fra gulvet og putte dem i munnen. Men når Carrie skal forlate selskapet er skoene borte! Jeg har vel å merke ingen Manolo Blahniks, men velger likevel heller de blå posene. Istedet legger jeg fra meg min røde paraply ved siden av en svart paraply som ligger der fra før. Jeg ser for meg at de befinner seg i sitt eget paraply-tannlege-venterom, og at de smalltalker om «det fine været i dag». For paraplyer elsker såklart regn.