Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Nespresso

Det var en av de dagene i midten av november, da en først kjente at det begynte å bli kaldere. Det var mørkt og glatt på bakken, og jeg reiste til en t-banestasjon jeg aldri hadde vært før. Morgenene hadde begynt å bli vanskeligere, og senga desto varmere, mykere og deiligere. Sånt kommer en ikke opp av om morgenen. Noe måtte gjøres. Hvorfor stå opp når det fortsatt er mørkt? Hvorfor fryse når en kan ligge her og være varm? Hvorfor være tidlig ute når dyna er så god? Å bli morgenfugl er enklere sagt enn gjort. Hva om en bare kunne trykke på en knapp.

… den finnes jo faktisk!

Jeg kjøpte denne knappen, og tok trikken tilbake sammen med en stor eske. Så stor var esken at den måtte få sitt eget sete på trikken. Den var egentlig ikke så kjempestor, jeg hadde ikke kjøpt meg en vaskemaskin, men stor nok til å blokkere midtgangen, og for stor til å ha på fanget.

Da vi startet var trikken ganske tom, dette var en stykke utenfor sentrum. Men på ferden mot sentrum ble trikken fullere og fullere, og et sted på veien var det en dame som snek seg til å sitte på tuppen av setet til esken min. Hun snakket i telefonen og hørtes litt opprørt ut. Trikken var stappfull, hun snakket lavt men samtidig høyt inn i telefonen, krast men likevel med viss fatning, det var nesten så en kunne tro at hun kranglet med kjæresten sin. Jeg holdt fast esken med en arm for å hindre at den ramlet over noen i en sving.

Plutselig kjente jeg at telefondamen la armen oppå esken og støttet seg på den. Med en gang tenkte jeg at dette var vel litt frekt, litt som når noen setter seg på jakken din på bussen og du ikke klarer å dra den til deg igjen. Men rett etterpå føltes det helt motsatt. Det var faktisk ganske fint. Jeg og esken, med knappen som skulle gjøre vintermørket lettere, støtter samtidig folk som krangler lavmælt med en kjær i telefonen mens de sitter på en overfylt trikk. Dette måtte jammen være en bra eske. Lean on me.

Om det er sånn at det er det indre som teller, så er vi kommet til den delen nå. Jeg har kjøpt meg min første Nespresso-maskin. En Nespresso Essenza C91. Den har en knapp som slår den på, og en knapp som får den til å forvandle en kapsel til varm og deilig kaffe med crema. Min egentlig-ikke-kaffedrikkende samboer som liker kaffe likevel {jeg er bra innflytelse} får også smake! Hittil er min favoritt Ristretto som lungo. Og tenk så gøy at vi har gangavstand til selveste Nespresso-butikken på Egertorget! Selv om køen der pleier å være som til en Beatles-konsert …

Vil du kjøre Tante Paula?

Hei, du som leser dette! Jeg skulle gjerne hørt din mening om en liten ting. Nå for tiden har vi et prosjekt på skolen som går ut på å lage en kampanje for Tante Paula. Ja, det er helt sant. Den heter faktisk Tante Paula — en elektrisk, sammenleggbar scooter med uttagbare batterier som kan lades i en hvilken som helst stikkontakt. Den kjøres i trafikken og kan nå en topphastighet på 35km/t.

Jus Scootin’ (on the TP Scoot) fra Wellplastic ExtrasVimeo.

Vi testet den litt i dag, og det var veldig gøy! Den lager ikke lyd, og er helt utslippsfri. Det er litt som å suse gjennom lufta. Med begrenset hastighet. Men er den nyttig? Eller et leketøy? Vil folk ha den? Trenger de den?

Foreløpig er det veldig få i Norge som har den, så for prisen på 15.900,- vil det nok også følge med mange nysgjerrige blikk.

Jeg synes det er en spennende tanke om elektriske scootere som Tante Paula kunne erstattet bilen, i hvert for noen. Men er det mulig? I Oslo er det veldig mange biler som står parkert i gatene, og det er ikke hyggelig. Om alle hadde hatt en liten, elektrisk scooter kunne de tatt den med inn og plassert den i gangen i leiligheten sin.

Men det er også noen svakheter. På Tante Paula kan du verken ta med deg passasjerer eller mye bagasje. Du kan ikke hente noen i barnehagen, eller frakte en sofa fra IKEA. Men alle har ikke behov for slike bruksområder. Er du en av dem? Den lave hastigheten er også en bakdel. Det vil være fryktelig ubehagelig å kjøre med denne på motorveien, generelt alt over 40-sone. Men kanskje en ikke hadde sett på den som treg om ikke bilene hadde vært så raske. Er du enig?

I boligområder og små gater midt i byen derimot skulle jeg gjerne sust lydløst rundt med en Tante Paula. Noe sier meg likevel at en da like gjerne kan sykle. Vi har ikke helt lykkes enda i å finne mange gode grunner til hvorfor denne elektriske scooteren skiller seg fra sykkelen på en positiv måte, annet enn at Tante Paula kan holde hastigheten mer stabilt. Tidsklemma er alltid en utfordring.

Så — jeg lurt bare på om dere har noen tanker om dette produktet? Er det noen som tenker Ja! Jeg vil ha en Tante Paula! — eller sitter du igjen med en annen følelse? Hvem er du, og hvor kunne du dratt med Tante Paula? Kunne du droppet busskortet for den? Ville du latt bilen stå?

Håper dere har lyst til å svare, eller stille spørsmål, eller være med og diskutere! Til det sier jeg tusen takk.

Neste stasjon er: Nationaltheatret

Vi er på Nationaltheatret for å se Rockeulven på Hovedscenen. For en som tenker på Nationaltheatret først og fremst som et trikk-, buss- og bane-stopp, er det spesielt å komme inn et sted som faktisk er alt annet. Det er overdådig, romantisk, nesten latterlig majestetisk. Nøyaktig over streken for too much, Men noen ganger er det bare fint. Kanskje jeg bare er for minimalistisk. I tilfelle er dette stedet å lette på den snippen. Engler i taket? Hvorfor ikke! Gullbuer? Bring it on! Kaféen er en ballsal, og da er det bare more som er more.

Se opp for løvfall

Vi kom over dette skiltet her en kveld. Jeg har aldri sett noe sånt før. Syntes det var litt eksotisk. Det begynner forresten å bli mørke kvelder … Håper alle bruker refleks! :)

3, 2, 1, 0

Oslo, 31. august

Jeg så ikke Oslo, 31. august den 31. august. Men jeg så den i dag, i Oslo. Og det var stille og føltes uredigert. Som om lerretet bare var et vindu ut i Oslo mot en av de tidligere narkomane som prøver å starte på nytt. Oslo, 31. august er en film av Joachim Trier. Det samme er Reprise (2006). Mer de har til felles er Anders Danielsen Lie. Selv om hovedrollen i Reprise heter Phillip og i Oslo, 31. august Anders, er det umulig å ikke sammenligne dem. Dette kunne vært det som skjedde etterpå.

Noe av det fine med filmene til Joachim Trier er detaljene. Både Reprise og Oslo 31. august er veldig flinke på å leve sitt eget liv. De tumler og går liksom av seg selv, nøkternt og vart men med så mye kaotisk og brutalt på innsiden. Det er noen litt for lange sekvenser med en som står og kler på seg, en sommerfugl som flakser på armen — men kanskje er det nettopp sånt som får karakterene til å leve.

Ekstra levende blir det med Oslo som kulisser. Noen ganger lurer jeg på om dette er et portrett av Anders eller Oslo. Jeg liker at jeg kan kjenne meg igjen overalt, det får meg til å føle at Anders kan være en jeg gikk forbi, eller kommer til å gå forbi en gang og synes synd på. Jeg liker de små klippdetaljene som også er i Reprise, når bildet tar et brått hopp noen sekunder tilbake i tid, mens dialogen fortsetter som før. Plutselig et stikk av å se noe nakent og ærlig. Det får hjertet mitt til å hoppe.

Scenen jeg liker best er den fra Åpent Bakeri ved Litteraturhuset, da vi overhører samtalene rundt, hun som leser opp listen over alt hun har lyst til å gjøre med livet sitt: Bli over 100 år, skrive en skikkelig bra bok, og være elsket.

Hva kan vi gjøre for Oslo?

Dette semesteret er umulig å starte uten å markere det som rammet Oslo og Norge og alle i sommer. Briefen vi fikk i går er Hva kan vi gjøre for Oslo? Vi skal bruke forandringene til å skape noe positivt. Det kan være helt små ting. Men noen må være dem som får idéen og begynner.

Mens jeg er på vei hjem, står han der øverst i bakken og dirigerer anleggstrafikken som fortsatt gjør området litt byggeplassete. Han har briller og arbeidsbukse, og i hånda har han et skilt som er grønt på den ene siden og rødt på den andre. Han står der når jeg går ned bakken, og han står der når jeg går opp igjen. I dag vinker han til alle studentene som går forbi, meg også. Eller gjør han egentlig det?

Nei, det må være noen bak meg, eller på den andre siden av gata, eller kanskje han vifter vekk en veps. Jeg var kanskje litt stiv i maska. Kanskje fordi jeg ikke har kommet helt inn i døgnrytme. Kanskje fordi jeg ennå ikke har klart å oppdrive kaffemaskin på den nye skolen. Kanskje fordi jeg ikke er helt sikker på hva vi kan gjøre for Oslo. Og mens jeg tenker på disse tingene drar han munnvikene sine opp i et smil og utbryter: Big smile! Og jeg kjenner at ansiktet mitt sprekker opp i et flaut glis, men likevel et glis, selv om jeg vanligvis ville sneket meg ubemerket forbi. Da innser jeg det: Denne fyren gjør noe for anleggstrafikken, men han gjør også noe for Oslo.

Følg Elefantzonen med RSS