Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





Kloden dreier stille rundt

Du rydder fram sommerklær, og støter på en ullgenser og noen tykke votter og sokker. For noen måneder siden kunne du ikke leve uten dem. Nå virker de helt absurde, som kostymerekvisitter. Du går nedover gata. Etter noen kvartaler må du ta av deg jakka. Og idet du vrir deg ut av den, og kjenner vinden svale mot huden, prøver du å forestille deg følelsen du hadde da du gikk med snø opp til knærne, og en tre cm åpning mellom den nederste delen av lua, og den øverste delen av skjerfet. For å puste. For å se!

Ikke veldig mange måneder senere skulle du noen ganger ønske du kunne skrelle av deg huden, så varm er du. Ganske rart. Du drar en hånd gjennom håret, hodet faller bakover, og du stønner tungt opp mot himmelen. Tenk at en så liten bemerkning som dette egentlig er tegn på noe stort. En hel planet som snurrer rundt, den får huden til å stritte av gåsehud og smelte av hete, og den skifte farge, fra blek, til rosa, til gyllen og brun. Akkurat sånn som bladene!

Les også: … men så har det blitt sånn helt av seg selv

Förenkla

Jeg tar trikken til Birkelunden for å gå til tannlegen. En som sitter på skrått bak meg tygger og smatter så høyt på tyggisen sin at jeg blir nødt til å tvitre det. Jeg snur meg og ser at tyggisen hans dingler halvveis utfor munnen. For hver tygg plasker det mer i de glefsende munnvikene enn Oslo-trikken skrangler. Jeg lurer på hvorfor han gjør det. Og det er en lur regel å ha. Er det noe som plager deg: Bruk det. Skriv om det, samle det oppi din hemmelige pose med virkelige situasjoner som du vanligvis ikke hadde klart å tenke ut selv. En gang trenger du en karakter som sitter på trikken og er litt irritert. Hvorfor er hun irritert? Jo! Det er en som sitter på skrått bak henne og smatter på en tyggis. Vips, og historien er i gang.

Jeg slår opp min røde paraply med prikker, og følger den blinkende, blå ballen i kart-appen på iPhone. Jeg er alt for tidlig ute. Skal jeg gå inn og forsvinne i en novelle av Lars Saabye Christensen som jeg har med meg? Venterom har jo en tendens til å være litt kleint. Jeg fortsetter nedover Thorvald Meyers gate, helt ned til Olaf Ryes plass. Jeg går inn på Granit på hjørnet ved siden av Kaffebrenneriet og finner en veldig uvanlig notatbok. Det er hull i den. Jeg lurer på hvordan arkene kan se ut da, og oppdager at den består av klistre-post-it-lignende lapper. Det er jo kjempegøy og nyttig! Jeg har fått sansen for post-it-lapper, å ha notatene fremme istedet for gjemt bak fine permer. I hvert fall noen typer notater.

Jeg er en veldig distré person. Jeg trenger kanskje ikke si at dagens dato og et bestemt klokkeslett med påskriften tannlege akkurat nå sto skrevet på en rosa post-it-lapp som hang på veggen hjemme i leiligheten? Når man er distré trenger man å ta noen forhåndsregler. Jeg kjøper notatboka som en tannlege-trøstepremie til meg selv. For selv om tida med tannlegens premieskuff er forbi, betyr det ikke at du noen gang blir for voksen til å trenge en oppmuntring før du skal gape opp med spyttsuger i munnviken og tannkjøttet skal brukes som nålepute.

Dette er første gang jeg går til tannlege i Oslo. Og i Oslo må gatene tydeligvis være ganske mye skitnere enn jeg var klar over. I en hylle står det noen sko. På veggen står det at man må ta av seg på beina og sette dem der (skoene altså, ikke beina …) eller ta på seg blå poser på skoene. Jeg begynner å tenke på den episoden av Sex & the City hvor Carrie er på et baby-selskap og må ta av seg sine Manolo Blahniks fordi barn tydeligvis har en tendens til å plukke opp ting fra gulvet og putte dem i munnen. Men når Carrie skal forlate selskapet er skoene borte! Jeg har vel å merke ingen Manolo Blahniks, men velger likevel heller de blå posene. Istedet legger jeg fra meg min røde paraply ved siden av en svart paraply som ligger der fra før. Jeg ser for meg at de befinner seg i sitt eget paraply-tannlege-venterom, og at de smalltalker om «det fine været i dag». For paraplyer elsker såklart regn.

Oppdaget

Illustrasjon: Paola Mattera via Behance & Creative Commons by-nc-nd.

Jeg sitter på en kafé og leser om språk- og kommunikasjonsteori. Det er sent på morgenkvisten, nesten lunsj. Jeg drikker kaffe. Setet er mykt og behagelig. Det er fint. Ved siden av meg sitter tre jenter og snakker om matematikkformer. «Var det X? Y? Så Y. Delt på tangenten. Da får du en desimal som du må runde opp til den nærmeste verdien?»

«tangent – matematikk. En tangent til en kurve i et (tangerings-)punkt A er en linje som berører kurven i punktet A, og defineres som grensestillingen for en sekant til kurven gjennom A når et av sekantens andre skjæringspunkter med kurven nærmer seg A. Tangent til en flate defineres tilsvarende som grensestillingen for en sekant når skjæringspunktene rykker sammen. Alle tangenter med samme berøringspunkt i en flate ligger vanligvis i ett plan, tangentplanet, i punktet. To kurver eller flater sies å tangere hverandre i et punkt hvis de har samme tangent eller tangentplan.» (Kilde: SNL)

Jeg får et stikk av ærefrykt, men samtidig en lettelse av å sitte ved riktig bord. Jeg fader ut og går inn i mitt eget univers.

«Tekster inngår i en form for dialog med andre tekster, ifølge den russiske litteraturforskeren Bakhtin. (…) Svært ofte bruker vi andres tekster som utgangspunkt for våre egne. Vi kan referere hva andre har sagt eller skrevet, og kanskje vi til og med siterer dem.» (Kilde: Språklig samhandling, J. Svennevig)

Ah! Mye bedre. X og Y er bokstaver som kan bli til ord, melodiøse saxofon, eller urbane yo! De kan settes sammen til setninger og bli til mening, som kan tolkes, med flere forskjellige muligheter. Ingen fasit. En tangent er bare en knapp på et piano, som kan skape melodier, som kan gi assosiasjoner, som kan bli til følelser, som kan bli til metaforer, som man kan spille på, når man skriver — en tangent — en følelelsestangent!

Akkurat da kommer det en fyr fra et sted lenger inne i kaféen. Han rekker frem et kort mot jentene på matematikk-bordet. Hvaslags kort er det?

«Excuse me?»

Jentene ser opp. Jeg observerer.

«I’m actually here model scouting, and I noticed you — I think you have great potential.»

Han rekker fram kortet og jenta han snakker til tar imot det. Det er et visittkort. Han legger pekefingeren mot papirflaten for å dra oppmerksomheten mot det.

«We’re a model agency. You should check us out online. Can I ask how tall you are?»

Jeg forsvinner ned i min egen verden igjen. Men ikke helt. Jeg smiler. Jeg har hørt om dette. Mange modeller har blitt oppdaget på denne måten, tenk at hun blir oppdaget — nå. Jeg gleder meg over å få observere denne scenen, kanskje jeg kan skrive om det, eller noe.

Jeg har aldri hatt ambisjoner om å bli modell, men plutselig blir jeg veldig selvbevisst. Jeg ser ned på de helt alminnelige beina mine, mitt helt gjennomsnittlige, ytre jeg. Plutselig spør jeg meg selv, som den 22-årige jenta jeg faktisk er: Burde jeg være annerledes? Jeg tenker på at det faktisk finnes folk som sitter på kaféer, det ser ut som de drikker kaffe og blar i en avis, men egentlig speider de etter høye, fotogene mennesker, som de går bort til, mens de sitter og spiser focaccia og snakker om matematikk og tangenter, og så gir de dem et kort og ber dem «to check them out online» eller «maybe send me an e-mail».

Den Oppdagede virker helt rolig, faktisk på grensen til uinteressert. Hun tar imot kortet. Ok. Thanks. Det er som om all opprømtheten har havnet i hodet på den ene venninna istedet, hun formelig hopper på stolen og har et glis som går rundt nesten hele hodet hennes. «Det der må du søren meg gjøre!» Den Oppdagede heiser på skuldrene og sier noe som jeg ikke får med meg. «Åh, det er så typisk deg, altså!» ler den første, noe som får meg til å tro at den oppdagede er mer opptatt av matematiske tangenter enn å posere strabasiøst foran noen som ikke kunne brydd seg mindre om de rasjonelle ressursene hennes. Etter en liten stund er de tilbake til å snakke om tangenter. Av en eller annen grunn gjør det meg litt glad.

Observasjon

En dame spurte meg meg akkurat om jeg skulle vitne.
Nei, smilte jeg.
Nei, gjentok hun og viftet på hodet, så virret hun opp trappen.
Igjen satt jeg. På Tinghuset i Oslo.
Med en gang hun snudde seg, innså jeg det: Jeg skulle jo vitne.
Det var faktisk akkurat det jeg satt der og drev på med.

Les videre…

Handsfree

Jeg ser mye rart. Noe av det rareste jeg ser er folk som snakker med seg selv. De går rundt og prater løst og fast med ingen, og jeg kan ikke forstå hvordan de kan hallusinere, hva det nå enn må ha vært som har fått dem inn i denne tilstanden, og samtidig, tross alt, virke så strømlinjeformede og normale, de ser så velstelte ut, det ser ut som de har et sted å sove om natten, og at det er nettopp hva de har gjort den siste stunden, mellom rene sengetøy og bak en dør med lås.

Pupillene deres er normale, og om de hadde vært katter så hadde nesene deres vært bløte slik seg hør og bør, de ser sunne ut. Noen har til og med dokumentmapper og bukser med brett. De går målbevisst, det later til at de er på vei steder, de har ting de skal gjøre.

Likevel er det et urovekkende faktum at de i full offentlighet faktisk ikke klarer å kontrollere sine tanker, de ganske enkelt sprader med dem på utstilling for oss omkring, definitivt ubevisst. Jeg går enten foran dem, eller bak, langs en vei eller gate, og føler meg ille og direkte pinlig berørt. Jeg ser hvordan andre individer passerer dem med forvirrede blikk over deres ensomme, uforklarlige engasjement over en imaginær dialog som finner sted i deres sinn. «Er det meg hun snakker til?» spør blikkene til de som passerer, og jeg vil så gjerne beklage på de hallusinerendes vegne, «Ikke skyld på dem, de vet ikke bedre, de mener ikke å la deg se dem slik.»

Følg Elefantzonen med RSS