Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





«Dette skiltet er ikke spesielt pent,» står det på skiltet

Kom over dette skiltet i Bogstadveien. Jeg vet ikke om det er bra. Det er ugjennomtenkt (eller i hvert fall tilsynelatende). Det er rart. Sier det noe om Volt? Eller sier det bare se på meg!? Jeg begynner å lese, jeg! Det skiller seg ut. Så jeg vet ikke hva det kan lære oss. Ikke tenk så mye? Ikke prøv å være fancy? Gjør motsatt av det som er meningen? Det trenger ikke være kort? Våg å være litt teit? Våg å være litt menneskelig? Det fanget oppmerksomheten min!

Ca. 25 ting som inspirerer meg nå

Faksimile: Pinterest

strikkegensere / hvitt + grått / hvitt + brunt / lyseblått + gull / rødt + rosa / sitater / trapper med oppbevaring { stairs with storage } / knapper / krager / små ringpermer / kraftig typografi / hvite gulv / papirblomster / snirklete håndskrift / brunpapir / velorganiserte vesker / fargerike overraskelser / sammenkrøllet papir / plastlommer / fargerike binders / klippe og lime / metallisk / runde hjørner / glidelåser / naturlig lys / effortlessly ~ med letthet / whitespace / mørkeblått / seriffer / minimalisme / industri / blanding av teksturer / pocketbøker på ca. 250 sider / — og ting som blir perfekte fordi de ikke er det

Meta

BLOODROP (HD 2D) fra Alexei PopogrebskyVimeo.

«When what you see is not what you get». Jeg har alltid likt fortellinger der det blir satt fokus på det som handler om metafysikk. Dimensjoner, tid, tyngdekraft og perspektiver. Sånne ting som får hjernecellene til å kile. Det kan være karakterene i en fortelling som blir klar over at de finnes fordi noen skriver om dem (Sofies Verden). Eller som i den lille kortfilmen over, med en fyr som oppdager en verden som mangler en dimensjon.

Hvem liker vel ikke å se ut av vinduet når de sitter på bussen?

London Bus Tour fra moritz oberholzerVimeo.

{ PS: Det er september! }

Få meg på, for faen

Jeg måtte tenke meg om i noen minutter før jeg skulle bestille billetter til Få meg på for faen.

«Ja, det var to til Få meg på. For faen». Kunne jeg bare si «Få meg på»? Nei, det er jo ikke det filmen heter.

«Kunne jeg fått to billetter til Få meg på?» Og billettselgeren ville vært nødt til å svare «For faen?» og det ville blitt en skikkelig pinlig stillhet.

Eller det kommer vel an på.

På internett løser sånt seg lett, men for å bruke Netcoms 2for1 tirsdagstilbud må man gjøre på den oldschool-måten. Så jeg endte opp med å bruke klokkeslett og salnummer. Det er altså løsningen. Hvis du lurte. Sykt feigt, men plutselig ble det en liten historie.

Apropos oldschool, i morgen begynner skolen igjen. Det blir spennende! Og jeg er utrolig nysgjerrig på det nye bygget. Heldigvis har jeg to år på å ta bilder av det, så jeg skal nok få dekket de fleste vinkler.

Blod på tann

På tirsdag skrev jeg at jeg skulle trekke visdomstenner den dagen. Det trodde jeg også, helt til jeg hadde sittet i venterommet i 25 minutter og til slutt måtte plinge forsiktig på den der greia og spørre: E … H…hallo …? Er det meningen at noen skal komme ut og hente meg, eller…? Jeg hadde tydeligvis vært ivrig etter å få røske ut de rakkerne, at jeg hadde møtt opp to dager for tidlig. Perfekt! Håper virkelig det stemmer at personer som er ekstra distré er ekstra kreative også …

Akkurat nå har jeg en tøy-dott i munnen, en Paracet og en reseptbelagt Ibux innabords, og et kjøleskap fylt med grøt og vaniljeis. Mens jeg lå der og gapte tenkte jeg på hva jeg skulle skrive. Jeg har ikke akkurat tannlegeskrekk, men jeg kan definitivt tenke meg morsommere ting enn det jeg var ute for i dag.

Jeg har aldri hatt bedøvelse i munnen før, og definitivt aldri hatt ansiktet under en duk med bare en åpning for munnen, og kjent et stikk av en sprøyte langt, langt der oppi tannkjøttet et sted, så langt bak i det fjerne og ukjente at jeg nesten ikke kommer til med tannbørsten en gang! Jeg er mest bekymra for om jeg kan snakke igjen etterpå. Jada, det kan jeg. Du vil kjenne at det prikker, sier han, litt nummen. Men nå vet jeg hva de heller burde fortelle pasientene: Det vil kjennes ut som du har spist en skikkelig sterk chillisaus. For det er slik jeg føler det nå.

«Du må huske å puste,» sier han. Og jeg puster så godt jeg kan mens jeg har øynene lukket og tenker på hva jeg skal skrive om denne rare opplevelsen. Og jeg kjenner at det begynner å prikke. Men det er i fingrene det prikker. Jeg åpner øynene av og til og ser bare det kraftige lyset skrape seg inn gjennom duken som ligger foran øynene mine. Jeg lukker dem igjen, og kjenner at det begynner å bli vått under øyelokkene. Jeg presser dem sammen og tenker at det tross alt er litt bra å ligge under en slags serviett akkurat nå.

Slik ligger jeg i taushet i noen sekunder, svarer diverse lyder på spørsmål om det går bra, og om jeg kjenner noe, eller ikke kjenner noe nå. Men en tåre er på ville veier, snart er jeg oppdaget. Uten at jeg forstår helt hvordan stikker det fuktige blikket mitt ut av hullet i tannlegeduken, og en fremmed hånd tørker tårene med en serviett. Det er veldig rart, men egentlig ganske søtt.

Jeg kvinner meg opp nå. Og ler litt. For jeg er jo ikke i smerte. Jeg er bare forferdelig stressa. Og mens jeg ligger med lukkede øyne, nå uten tårer, tenker jeg at det jo egentlig er en ekstremt sunn reaksjon på denne absurde situasjonen. Det er nå han begynner å dra i en tann. Og jeg kan ikke noe for det, men jeg roper nei! Og tenker Hva i huleste er det du gjør?! Først om meg tannlegen. Så om meg selv. For det er jo ikke naturlig. Legge seg under en duk og få en vilt fremmed til å røske ut halve tanngarden (i hvert fall er det sånn det føles).

Og det er borring involvert, og jeg kjenner borret bli glovarmt i munnviken, og lyden som borrer seg inn både i tannen og i trommehinnen min. Det er egentlig lyden som gjør mest vondt. Midt oppi det hele stikker andre tannleger innom og sier ha det bra og vi sees i morgen som om de skulle jobbet i en interiørbutikk og jeg var innom en tur for å kjøpe duftlys.

«Se på de røttene,» sier han til sin hjelper, og det er da jeg begynner å lure: Hva er det egentlig jeg har oppi der?! Og ja, jeg er kanskje kontrollfreak (ja, jeg er det!) men mens jeg ligger der og lytter til knekkelydene av min egen munn, klarer jeg ikke å la være å tenke: Halloooo, vet du egentlig hva du driver med!

Jo. Han gjør nok det. Etter 35-45 minutter er rakkerne på bordet. Som en vill løve og en tiger som er blitt temmet og nå ligger utslåtte på bakken som to gigantiske kosebamser.

Nå. Skal jeg høre på Miles Davis. Og spise rømmegrøt. Og sånn er det med den saken.

Rett før stengetid

Jeg går gjennom utstillingen. Det er bare en fyr i IKEA-uniform. Han står ved kjøkkenbenken og nynner til Alanis Morisette. Fascinerende innlevelse. Merker han det selv? Kanskje hjernen er så trøtt at den ikke orker å la være. En dame sitter på en lenestol mellom reolene og holder hendene om en indre verdensborger som ser ut som om den kan bli født i natt. En dame på bussen leser en tykk bok med svarte permer, blar om i nøyaktige bevegelser med lange, tynne fingre. Det gir meg en god følelse. Jeg liker å spionere på folk som leser. Fra sanskrit til Se og Hør. Det er kult når folk er engasjerte og dypt konsentrerte! Da blir jeg nysgjerrig.

Følg Elefantzonen med RSS