Forrige innlegg
Neste innlegg
Til toppen
Til toppen




2013:
Elefantzonen ble oppdatert for siste gang i 2011.
Nå finner dere meg på binka.no.





I ♥ New York

Jeg kjøpte dette smykket i sommer. På Accessorize. Kostet nesten ingenting! Så nå går jeg rundt med Frihetsgudinnen rundt halsen. Det passer så bra. Symbolet på New York. For som du vet, I love New York. Jeg har aldri vært der, men det har nesten ikke noe med saken å gjøre. Idealiseringen av New York har nærmest gjort det til et nytt konsept, et sted med uendelige muligheter, der hvor alle historier kommer fra, der de er, hanging out og hører på jazz når ingen forteller dem til noen, eller før de en gang er blitt oppdaget.

Er det forresten sånn, at alle tingene vi ennå ikke har oppdaget, allerede finnes, bare et sted vi ikke vet om?

Uansett, det føles som om New York er noe — et eller annet — som tilfeldigvis heter det samme som en by i USA. Jeg vet ikke om det er noen sammenheng mellom de to, men jeg vet at en av dem er fantastisk.

Les videre…

New York & Paris

Jeg var faktisk på Norli da jeg fant disse to notatbøkene fra Calvallini & Co. De scrapbook-inspirerte omslagene er så utrolig flotte! Særlig for oss som er fascinert av New York og Paris, og for oss som liker å skrive og samle idéer. For underlig nok; liker vi det ene, gjør vi ofte det andre også. Er det slik at alle som liker idéer, kreativitet, skriving og å tenke, også liker gamle postkort fra ute i verden et sted, skrå håndskrift, eventyr-reiser til de legendariske storbyene, og frimerker med stempel?

Les videre…

New York Snow

Tusen takk for alle kafé-tipsene i forrige innlegg. Jeg skriver dem opp i Moleskine-kalenderen etterhvert som de dukker opp. Du må gjerne fortsette å tipse, enten du ikke hadde fått med deg at jeg samler på tips til koselige kaféer i Oslo, eller hvis du allerede har vært innom og skrevet noen tips men plutselig nå kom på den der kaféen – åja! som du hadde glemt. Jeg skal ta med meg forfattercoatchen og kanskje jeg skriver noen anmeldelser av de forskjellige kaféene.

På menyen i dag har jeg noen fine bilder fra New York som nettopp gir meg lyst til å gå på en koselig kafé. Bildene er tatt av fotografen Rinze van Brug (via Behance). New York fascinerer meg fortsatt. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg studerer i Oslo og ikke i New York, som jeg drømte om en gang. Uansett hvor fascinerende New York er, så virker det som en stor og skummel by. Det er fremmed, langt borte og en annen verden. Bortsett fra på film og når det snør. Da er alle snille. Da er alt stille. Da føles New York så lite, som en glasskule som noen nettopp har ristet på.

newyorksnow5

Les videre…

New York i slow motion

Jeg fant denne hos Snasent og måtte bare sende den videre. Dette er en video av Jeff Desom, laget av gamle fotografier og postkort av New York fra begynnelsen av 1900-tallet. Dere husker hvor fascinert jeg er av New York? Jeg får frysninger. Musikken er laget av Hauschka. Nydelig bakgrunnsmusikk og fin å skrive til.

Hauschka – Morgenrot fra Jeff DesomVimeo.

Woody Allen, Manhattan

Jeg liker så utrolig godt hvordan denne filmen begynner. Det er nesten slik at den ikke trenger å fortsette, den kan bare begynne, på nytt og på nytt.

Da jeg hadde dilla på New York var denne begynnelsen den perfekte dråpen av harmoni og forståelse for den romantiske idealiseringen av New York City som foregår i mer eller mindre alle drømmere i en lengre eller kortere periode av livet.

Kapittel 1. Starten av en roman, en New York-roman, en New York-forfatter starter på sitt New York-mesterverk. Eller, han prøver. Dette er noe det slår gnister av. Helt til vi oppdager at det er et utopi. En metafor på individualisme og integritet. Så er «Manhattan» bare en film av Woody Allen fra 1979, hvor han spiller seg selv, først som seg selv som forteller, deretter som karakteren «Isaac», en skribent, filmskaper og urolig sjel, med romantiske forviklinger i baklomma og føttene plantet i det urbane landskapet hvor alt er kulturelt og forvirrende.

Les videre…

Jeg elsker Norge

Er det ikke ironisk, at når jeg Googler «filosofistudent i New York» er det første treffet som dukker opp meg selv? Det føles som om jeg ville blitt «The only living girl in New York».
tidemand.jpg

Jeg har ikke tenkt på det slik før. Det er en stund siden Googlesøket. Da tenkte jeg bare; kult – jeg kan være den første! Binka Armstrong. New York, New York. If I can make it there, I can make it anywhere!
Den nye følelsen ankom ikke før nå nylig.

Noen ganger faller jeg ned fra skyen min. Det er forvirrende. Alt forandrer seg fra dag til dag. I morgen mener jeg kanskje noe helt annet. I forrige uke var jeg en helt annen person. I fjor er en forhistorisk tid. Det er som om jeg gjennomgår schizofrene tilstander. «Hvem er jeg? Hvor kommer verden fra?» Jada masa, Jostein Gaarder- men ER jeg overhodet? Noen ganger føles det som om jeg bare er et medium for mine drømmer. Jeg ER mine drømmer. Og når mine drømmer brister, da er ikke en gang jeg.

I dag søkte jeg på nytt. «Filosofistudent i Oslo» (uten anførselstegn). Også da kom Elefantzonen temmelighøyt opp. Ikke alt for høyt. En slags ny sky. Den lå lavere. Kanskje var den ikke høyere enn en krakk. Men det kjentes ikke feil. Det var litt utfordrende å holde balansen, og det var et nytt perspektiv, ikke like fjernt som den skyen der oppe. Oi, nå begynner den å regne og fordampe. Hva om jeg fortsatt hadde sittet oppå der?
(Jeg slår opp paraplyen min, som vi vestlendinger har integrert i kreaturet vårt, og fortsetter å tenke.)
Hadde jeg falt ned derfra ville jeg ramlet og slått meg skikkelig. Det kunne fått katastrofale følger. Les videre…

«Har du tenkt å bli forfatter?»

«…eller er det bare en hobby?»

manhattan_torgrimeggen.jpg

Det er lenge siden jeg har fått det spørsmålet nå. «Vil du bli forfatter?» Som regel kommer det frem før noen rekker å spørre. «Jeg er 19 år og jeg skal bli forfatter!»

Jeg er hun som skal bli forfatter. Det er meg. Jeg har øyne, jeg er her nå, og jeg skal bli forfatter. Jeg inntar oksygen og jeg skal bli forfatter.

Når man sier dette nok, til seg selv i underbevisstheten til omtrent enhver tid – så vel som den tiden man sover, inkludert i den virkelige verden når anledningen byr seg, glemmer man ofte at man ikke i utgangspunktet var født med denne drømmen. Det er da man likevel begynner å tro at man var det.
Til nøds kommer det spørsmål som, «så, hva vil du bli, da?». Og da sier jeg det igjen – jeg vil bli forfatter. Les videre…

Følg Elefantzonen med RSS