Med ett fikk jeg denne følelsen av savn. Som et betydningsfullt brev i posten som har blitt glemt i årevis under en stor pakke og derfor leveres for sent. Det finnes ting jeg ikke har gjort på lenge. Nå er det skikkelig lenge siden jeg har vært på en ordentlig konsert. Jeg føler dette nå, men det er ikke før jeg er inne og surfer på musikkblogger og noen andre websider med populærkulturelle nyheter at dette virkelig går opp for meg.
- Det danske bandet Saybia spiller live på nett i kveld kl. 20:30, sier Gaffa.dk. – Åh, finfint, tenker jeg. Må skrives om. Må blogges. Men selvsagt – å, så overrasket vi ble – kommer Morgenutgaven meg i forkjøpet og jeg synker et sekund ned i min egen stigende konsertsavn og selvbevissthet mens jeg i mellomtiden har trykket og startet avspillingen av det tidligere konsertopptaket som er gjort med Thomas Dybdahl.
- Sikkert ikke helt Binki-style, men…, sier elektronikagutten Andreas Skoglund da han forteller meg om den nye plata. Han er helt gira på Justice for tiden og spør om jeg har hørt dem, sier at jeg må høre dem, sier at de er sykt bra, helt sinnsykt bra, sier at VG har trillet sekser på terningen og at musikken deres vokser, den vokser og den er helt sykt bra.
Nåååå…nå..nååå…nå, altså. Nå har det skjedd noe inni hodet mitt som skremmer meg litt. Kanskje det skremmer deg også. Bare hør her.
Følger du litt med i musikk-Norge, har du sikkert fått med deg navnet Christel Alsos, et nydelig tilskudd til den norske gitarklimpringsstjernehimmelen, for tiden aktuell med albumet «Closing The Distance» og singelen «Come On» som surrer og går på Svisj. Stikkordene for musikkvideoen er slow motion, et vann og en soloppgang og litt sånn dyp stemning. Ja, du har sikkert fått den med deg.
Jeg fått den med meg, jeg også, og har i det hele tatt fått høre Christels sarte stemme stadig oftere i det siste, for eksempel da hun holdt minikonsert på VGNett for et par dager siden. Da jeg så henne der, noterte jeg meg følgende;
Hun er som en slags kvinnelig Thomas Dybdahl.
Jammen hadde det vært nydelig hvis de to hadde sunget en duett. Jeg hørte det på en måte for meg i hodet og tvilte ikke et sekund på at de to hviskende stemmene kunne nådd nye høyder hvis de kunne kommet sammen i et musikalsk øyeblikk – noe de ikke har gjort. Såvidt jeg visste. Helt til jeg søkte på Christel Alsos på YouTube og fant klippet med tittelen «Thomas Dybdahl – Pale Green Eyes (feat. Christel Alsos) fra P3 Sessions som du kan nyte øverst i dette innlegget.
Jeg husker en gang da jeg såvidt så et intervju med et band som heter The Beautiful People. De mente de hadde døpt seg sådan på bakgrunn av sitt gode selvbilde. De sa nemlig at de synes de er vakre og har god selvtillit. Psjjt, tenkte jeg umiddelbart over det hovmodige bandet, og var heller ikke spesielt begeistret for den intetsigende ny-rocken deres som jeg følte bare dinglet der, utilgjengelig på den dårlige måten, meningsløs på ei grein, sånn midt på treet.
Det var da det skjedde noe – uten at jeg fikk det med meg. Det gikk mange flere dager enn hundreogtjue, og etter det, så måtte det til og med en dundende annerkjennelse fra musikkpressens kåring av årets beste plater til for å vekke min oppmerksomhet og rette den tilbake mot kristiansundmusikerne. Denne gangen med mye mer positive øyne. Les videre…
I perioden 1966-1976 preget John Lennon verdenspolitikken med sitt lidenskapelige antikrigsarbeid. Det vil si, omtrent tjue år før jeg ble født og deretter lå trygt i en eller annen babyseng og nøt livet bedstående av mat, soving og bæsj.
Lenge før den tid demonstrerte altså John og Yoko i de forente staters gater. De kjempet for den store verdensfreden. Her var den blodige og unødvendige Vietnamkrigen var et hett tema. Vel, krig generelt var – og ikke minst er en høyprioritert sak å avvikle. Tretti år senere er vi inni nok en blodig krig. Lennon er ikke lengre med oss, men budskapet hans lever fortsatt videre.
«War is over! If you want it.» Denne frasen har så godt som blitt et symbok på Lennons kamp. Ikke bare mot krig, men også mot de amerikanske myndighetene som så på ikonet som en trussel mot nasjonalsikkerheten.
Nå blir historien til en dokumentarfilm som kommer på amerikanske kinolerreter nå i september. Norgeslanseringen vil nok finne sted den også, skal du se.
Filmen er laget i samarbeid med Yoko Ono som for anledningen har åpnet sine filmarkiver med råmateriale av parets kamp for fred. Mange andre mennesker som hadde tilknytning til Lennon, i tillegg til Yoko selvfølgelig, intervjues også i dokumentaren – og hun legger til;
- Av alle dokumentarene som er laget om John, er dette den han ville likt aller best.
Regissør David Leaf er også svært positiv til filmen. Han har i tillegg kommet med en klok uttalelse som jeg nikkende slenger meg med på;
- Til tross for fredsaktivismen er verden dessverre i krig igjen. Jeg tror derfor at en historie om John Lennon, som var fryktløs i sin kamp for fred, er spesielt relevant i en tid der frykt synes å regjere.
Jeg har aldri vært helt inni den der Radiohead-greia. Jeg har jo hørt Kid A og blitt facinert av dens ubegripelige trudelutter, men øvrige kjærlighetstendenser har nok uteblitt fra min egen oppfatning av bandet.
Det er da ting endrer seg totalt og jeg tar meg selv på fersken i å faktisk henge med på notene til Thom Yorke. Det er bare det at han var nødt til å gå solo før jeg skulle våkne opp. Og muligens også dempe aggressiviteten noen hakk. Men det betyr på en annen side ikke det at platen «The Eraser» på noen måte er snill – eller myk. Eller mainstream (et ord jeg ble introdusert for for ikke så altfor lenge siden).
Nei. Melodiene er like uhyggelige som de er dansbare. Og oppå høres Yorkes ulende og flertydige tekster om tid, reising, mennesker, elendighet og hva man kan gjøre for å løse problemene. Eller det punktet der man rett og slett bare må innse at «this is fucked up» og «people get crushed like biscuit crumbs». Noe jeg forresten også synes var usedvanlig bra sagt. Så kort og direkte – og så genialt og intelligent; The Eraser i et nøtteskall!
Men det som for min egen del står i fokus når det gjelder denne platen er den enestående stemningen som på mange måter gjør meg engstlig for det uteforstående, samtidig som den får meg til å slappe av og glemme alt det som er rundt meg. Eller bare å få det til å høres annerledes ut. Vakrere. Som om summingen av sommerbiene nynner en melodi, og regndråpene også synger en sang idet de treffer bakken. Tikkingen fra klokka henger seg også på. Tikkende om tiden som går og aldri kommer tilbake. Billetten som er kjøpt og ikke kan returneres. Viskelæret – albumtittelen The Eraser – som har den betydningen at den får ting til å forsvinne. Kontrastfylt nok får viskelær-platen meg bare til å trekke enda nærmere.
Ja, kjære leser, det er et fantastisk album vi har å gjøre med her. Det er nesten sånn at jeg blir litt religiøs, skal det være mulig for et menneske å lage så smellflotte saker som får en til å bli så dyp og filosofisk? Likevel er det ikke dermed sagt at The Eraser er tung om omfattende. For man kan jo for alt i verden bare se bort ifra språket i den hypnotiserende vokalen og bare la bildene dukke opp i hodet, bak øynene, enten de er lukket eller ei.
«Fun and quick to do» var forresten det mannen bak skiva hadde å si om produksjonen. Og det sier kanskje litt!
Det skal også nevnes at Radiohead ikke er splittet selv om Thom utgir dette her. På nettet uttaler han nemlig at han ikke vil ha noe mas om at han er en forræder som splitter bandet. Radiohead driver nemlig og skriver på nytt materiale allerede nå ifølge en mail til fansen fra mai i år. Så da gleder jeg meg til endelig å kunne henge med i svingene ledet av Thom Yorke og ha mange flotte musikkopplevelser i vente.
Alt på grunn av en tilfeldig musikknedlastning på nettet. Ellers hadde jeg nok aldri oppdaget denne perlen av et album. Det er jammen mye som er overlatt til tilfeldighetene. Men heldigvis var den tydeligvis på min side denne gangen. Og det samme gjelder deg! For nå har du ingen grunn til å la være å sjekke ut denne genistreken av et album.
Siste kommentarer