19. april 2008 setter en trøtt Einar Stray vannglasset oppå keyboardet og begynner å spille. Han hadde nesten ikke fått blund på øyet natta før, som nemlig hadde blitt tilbragt på et tog fra Sandvika til Stavanger. «Please don’t shoot me mr officer man» … alt er stille og alt er rolig … fiolinisten Philippe og cellisten Ofelia stryker frem toner med hver sin bue og en tidløs stemning hviler som tåke over den underlig nok merkelig lite folksomme kaféen. Jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje Einar Stray er en sånn som ikke kan sove på fremkomstmidler i bevegelse … kanskje han kunne sovnet nå … det kunne han nok …
og PLUTSELIG sier det BANG og vannglasset med alle sine dråper faller ned på gulvet etter å ha snublet i tangentene og gjør Einar Stray ille berørt; men han trosser det. Hva kan han vel gjøre? – Einar Stray svelger det – ikke vannglasset, for det er allerede tomt – men musikken fortsetter og det er en fin opplevelse å sitte og høre på. Glassets uforberedte akrobatikk syntes faktisk å ha satt en riktig så eksentrisk prikk over den artistiske i-en! Men stakkars Einar Stray er bare skuffa etter konserten. «Jeg synes det var kult det med vannglasset, jeg,» sier jeg og mener det. Men Einar Stray er veldig trøtt og jeg sier han må drikke kaffe. Kaffe er løsningen på nesten alle problemer. Jeg vet ikke om jeg skal gå eller om jeg skal guide det østlandske bandet rundt i Stavanger. Jeg vet ikke om Einar Stray skal sove eller om han skal drikke kaffe. Jeg vet ikke om trioen vil se Stavanger eller om de helst vil se innsiden av øyelokkene sine.
«Kan vi ikke gå til den Mannen som elsket Yngve-skolen?» bryter fiolinisten ut, og det var bra, for da gjør vi det.
Kongsgård videregående skole ligger fantastisk plassert i hjertet av vakre Stavanger. Hadde de hatt medialinje på denne skolen, skal jeg love deg at jeg hadde gjort mye for å gå her. Men på Kongsgård har de bare allmenn-greier, så da kan det være det samme. På en annen side er porten som omkranser den magiske film-lokasjonen åpen for alle en fin aprilkveld, så plutselig er vi inne i skolegården og trasker langs de gamle trærne; Ofelia med sine stilige pianotangent-skolisser og Philippe med en treffende replikk på lur: «Tennis? Tennis?! I frelseren Jesu Kristi navn, tennis? Har du fått AIDS, ellår?», og jeg ler av timingen og den gode uttalen.
Er det dette man kan komme til å gå glipp av når man dropper facebook? Grunnen til at møtet i det hele tatt fant sted, var nemlig denne. En beskjed på Øyafestivalen-veggen fra meg, en ny venn, og et hyggelig møte med stilige, kreative musikanter fra den andre siden av landet. Om ikke annet er Stray & co både på Urørt og MySpace. Lista for kommende konserter er i konstant endring. Sjekk dem ut en gang de spiller et sted nær deg, og du har en vakker og delikat musikkopplevelse i vente.
Jeg har en kommentar angående norsk popmusikk å komme med. Noen av dere vil nok tenke «d’ooooh, gidd å skrive om dét … epic fail», men jeg må bare. Det er viktig.
«The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.» Albert Einstein
Da jeg skulle kjøpe min Macbook Pro, spurte de om jeg ville ha glossy skjerm. Jeg visste ikke helt. Glossy skjerm, hva vil det si? Jeg ble fortalt at glossy skjerm egentlig ikke var noe å anbefale, og at det ville komme mer refleksjoner på de mørke områdene. Den ville bli til et slags speil. Ute i sola ville det for eksempel være plent umulig å se noe som helst. Som om det ikke er vanskelig nok fra før.
Jeg tok rådet. Ikke noe glossy skjerm på meg. Et godt valg.
I går kom Kurt Nilsens andre album på bare få måneder. Denne gangen et countryalbum. Duetten med Willie Nelson skulle finnes på denne platen, og ettersom Kurt er hele klodens verdensidol og hele Norges Kurt, gledet vi oss bare av den grunn, og håpet at duetten for alvor ville sette ham på kartet. Ikke fordi Kurt Nilsen er en så fordømt dyktig låtskriver. For det er han ikke. Eller fordi de foregående platene har vært så bra. For det har de ikke. Alle sangene han lager er stort sett like. Men vi fortsetter å håpe. Iallfall jeg. Jeg begynner å lure på om jeg er den eneste. Og snart gidder ikke jeg heller. Les videre…
Hva skjer når du skriver 19 sider i moleskineboken din i strekk? Uten pause. Skrive, snu side, skrive mer, snu side, skrive mer, snu side, skrr…. ja, enda mer, snu side, og enda mer skriving, uavlatelig, gjennom smerter i håndleddet og setninger som starter men som ikke slutter noe sted, og du bare skriver dem og starter på nye for så, etter noen forsøk, komme frem til en forståelse, i det minste for deg selv. Eller jo, en allmenn forståelse også, det er ikke det, men hva er det egentlig som skjer når du skriver sånn, når du tenker ekstremt mye på noe, og plutselig bestemmer deg for å notere en liten snutt. En snutt som viser seg å bli et 19 notatboksiders hav av en ørliten novelle. Et førsteutkast iallfall. Et ukorrigert resymé av en episode du gjerne skulle opplevd igjen, og igjen, og igjen, men som du aldri vet om vil fortsette, og det er kanskje derfor du skriver om det, for dette nittensiders sammendraget, eller denne fullange sceneanvisningen, kan være det eneste sporet du noen sinne vil sitte igjen med. I tillegg til et vondt håndledd, såklart. Og en tom innboks. Og en liste over ting du må gjøre men ikke gidder eller makter å konsentrere deg om; det er ikke at du skulle ønske du klarte å konsentrere deg, for egentlig er forstyrrelsen så fin at den kunne vært der for alltid; og en fullmåne som lyser og er rund, men som ikke nødvendigvis er slik over alt … ikke alle steder … hvilke steder? -hvordan ser den ut hos deg?
Og nå over til litt musikk…
Beirut Nantes
Grizzly Bear Knife
The Moldy Peaches Anyone Else But You
The Cure Just Like Heaven
Charles Trenet C’est si bon
Yeasayer 2080
George Harrison Bangla Desh
Lykke Li Everybody But Me
Sufjan Stevens For The Widows In Paradise, For The Fatherless In Ypsilanti
Jeg har mye å blogge om, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Derfor gir jeg heller et livstegn ved å si at jeg er blitt forferdelig forkjøla, men jeg skulker ikke skolen, og for tiden hører jeg uforskammet mye på det nye albumet til The National Bank, som jeg har gått rundt og ventet på i lang tid, «Come on Over to the Other Side». Åpningssporet «Home» er særlig bra. Åpningsspor har det med å være det. Jeg lurer på om det er psykisk… Etter å ha hørt singelen «Family» hele 192 ganger i iTunes før albumet kom, er jeg logisk nok gått den litt lei. Det samme gjelder «Let Go». Hele albumet er likevel ganske så fantastisk, ta for eksempel «Cubicle Man» og «Taste of Me». For ikke å snakke om coverdesignet! Fortryllende.
Jeg blir aldri grepet av ting jeg ser på teve. Bortsett fra Grey’s Anatomy. Tenk at en tilsynelatende ordinær sykehussåpe kan representere og formidle selve livet på så fabelaktig vis! Jeg er fortryllet.
Jeg sitter med klumpen i halsen hver tirsdag og tenker ikke andre tanker frem til det er slutt. Jeg glemmer alt. Jeg glemmer hva jeg skal gjøre i morgen og hva jeg har gjort i dag, hva jeg hadde til middag, og hva jeg skal skrive på Elefantzonen (nesten). Jeg tenker KUN på Grey’s Anatomy – jeg, som ikke blir grepet av ting jeg ser på teve. Aldri. Ingenting. Bortsett fra Grey’s Anatomy. Jeg legger meg flat. Skuespillerne, manuset, filmingen. Når jeg tenker på meg selv, hvis jeg skulle laget Grey’s Anatomy; skrevet, filmet … hjelp … Dette perspektivet får meg bare til å innse for alvor hvilke genier de må være. Hvordan de klarer å skape, skrive, sende ut troverdige historier, som perler på en snor; la dem renne inn i hverandre og lage nye historier, som man tror på, og som rører en. Jeg holdt på å gå fra forstanden da Meredith holdt på å drukne. Da Bjørn Johan ikke vant Idol, derimot, mukket jeg lite, jeg tenkte ingenting, mens Grey’s Anatomy får meg til å ville innlegges på sykehus, eller bli lege, bare for å oppleve all magien.
Som om ikke det var nok, for de av oss som har en vane med å se på TV 2, har det i det siste dukket opp en litt småeksklusiv fireminutters reklame med Grey’s Anatomy-klipp innlemmet i en sang nesten like glimrende som serien selv. Jeg har lenge lurt på hvem i alle dager dette er for en fremragende artist. Og jeg fant det ut. Hennes navn er Brandi Carlile og sangen heter «The Story». For en stemme! Og teksten: Mesterlig! Jeg vet ikke om jeg er direkte gal, men jeg føler meg litt truffet her også. Det handler historier. Om det å fortelle historier, og å ha noen å fortelle dem til. Noen som forstår.
You see the smile that’s on my mouth
It’s hiding the words that don’t come out
And all of my friends who think that I’m blessed
They don’t know my head is a mess
No, they don’t know who I really am
And they don’t know what
I’ve been through like you do
And I was made for you…
The National Banks nye singel «Family» har allerede rukket å grave seg dypt inn under huden på meg. Jeg kan høre på den på repeat i timesvis. Når jeg skriver, når jeg går, når jeg sitter på bussen. Sover, leser, tenker eller når jeg rett og slett gjør ingen verdens ting i det hele tatt. Bare lytter.
Jeg har singelcoveret som wallpaper på MacBook Pro’en min. Jeg henter inspirasjon fra det. Det er et nydelig cover. Jeg er som forhekset. Det skjedde noe med meg da jeg for første gang jeg hørte «Family» på MySpace og like etter, raskt som lynet, kjøpe den lovlig som bare det på iTunes. En skummel effekt. Men hei og hå – hvem bryr seg? En vidunderlig sang! En fabelaktig bit fra et antagelig ekstravagant kommende album i februar 08.
Nå er også videoen ankommet YouTube, og Elefantzonen sprer det glade budskap! Hvilken fryd! Hvem venter på julaften nå, liksom? Julaften er her – i denne musikkvideoen – i denne sangen – i dag! Jøje meg, jeg er hekta…
Ingenting er som å surre et varmt, loddent, nyvasket, vaskemiddelduftende skjerf rundt halsen og putte iPod-ørepluggene inn i hjertets to vinduer.
Det var på denne tiden da det var lenge siden jeg hadde hatt dette lille retualet før jeg steg ut i offentligheten. iPoden min hadde vært sykemeldt i flere måneder. Bassen i ørepluggene hadde dødd. Eller, reist på ferie til en stooor gård med maaassevis av høner og sauer og kuer og … elefanter. Så da jeg endelig fikk meg til å gå til anskaffelse av et par Skullcandy-in-ear-øreplugger – jeg har det med å utsette selv det mest uproblematiske ærend – reoppdaget jeg hvor viktig det faktisk er for meg å høre på musikk. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var! Glemt hvordan det var å høre på musikk… Les videre…
Siste kommentarer