Jeg blir aldri grepet av ting jeg ser på teve. Bortsett fra Grey’s Anatomy. Tenk at en tilsynelatende ordinær sykehussåpe kan representere og formidle selve livet på så fabelaktig vis! Jeg er fortryllet.
Jeg sitter med klumpen i halsen hver tirsdag og tenker ikke andre tanker frem til det er slutt. Jeg glemmer alt. Jeg glemmer hva jeg skal gjøre i morgen og hva jeg har gjort i dag, hva jeg hadde til middag, og hva jeg skal skrive på Elefantzonen (nesten). Jeg tenker KUN på Grey’s Anatomy – jeg, som ikke blir grepet av ting jeg ser på teve. Aldri. Ingenting. Bortsett fra Grey’s Anatomy. Jeg legger meg flat. Skuespillerne, manuset, filmingen. Når jeg tenker på meg selv, hvis jeg skulle laget Grey’s Anatomy; skrevet, filmet … hjelp … Dette perspektivet får meg bare til å innse for alvor hvilke genier de må være. Hvordan de klarer å skape, skrive, sende ut troverdige historier, som perler på en snor; la dem renne inn i hverandre og lage nye historier, som man tror på, og som rører en. Jeg holdt på å gå fra forstanden da Meredith holdt på å drukne. Da Bjørn Johan ikke vant Idol, derimot, mukket jeg lite, jeg tenkte ingenting, mens Grey’s Anatomy får meg til å ville innlegges på sykehus, eller bli lege, bare for å oppleve all magien.
Som om ikke det var nok, for de av oss som har en vane med å se på TV 2, har det i det siste dukket opp en litt småeksklusiv fireminutters reklame med Grey’s Anatomy-klipp innlemmet i en sang nesten like glimrende som serien selv. Jeg har lenge lurt på hvem i alle dager dette er for en fremragende artist. Og jeg fant det ut. Hennes navn er Brandi Carlile og sangen heter “The Story”. For en stemme! Og teksten: Mesterlig! Jeg vet ikke om jeg er direkte gal, men jeg føler meg litt truffet her også. Det handler historier. Om det å fortelle historier, og å ha noen å fortelle dem til. Noen som forstår.
You see the smile that’s on my mouth
It’s hiding the words that don’t come out
And all of my friends who think that I’m blessed
They don’t know my head is a mess
No, they don’t know who I really am
And they don’t know what
I’ve been through like you do
And I was made for you…
The National Banks nye singel «Family» har allerede rukket å grave seg dypt inn under huden på meg. Jeg kan høre på den på repeat i timesvis. Når jeg skriver, når jeg går, når jeg sitter på bussen. Sover, leser, tenker eller når jeg rett og slett gjør ingen verdens ting i det hele tatt. Bare lytter.
Jeg har singelcoveret som wallpaper på MacBook Pro’en min. Jeg henter inspirasjon fra det. Det er et nydelig cover. Jeg er som forhekset. Det skjedde noe med meg da jeg for første gang jeg hørte «Family» på MySpace og like etter, raskt som lynet, kjøpe den lovlig som bare det på iTunes. En skummel effekt. Men hei og hå – hvem bryr seg? En vidunderlig sang! En fabelaktig bit fra et antagelig ekstravagant kommende album i februar 08.
Nå er også videoen ankommet YouTube, og Elefantzonen sprer det glade budskap! Hvilken fryd! Hvem venter på julaften nå, liksom? Julaften er her – i denne musikkvideoen – i denne sangen – i dag! Jøje meg, jeg er hekta…
Ingenting er som å surre et varmt, loddent, nyvasket, vaskemiddelduftende skjerf rundt halsen og putte iPod-ørepluggene inn i hjertets to vinduer.
Det var på denne tiden da det var lenge siden jeg hadde hatt dette lille retualet før jeg steg ut i offentligheten. iPoden min hadde vært sykemeldt i flere måneder. Bassen i ørepluggene hadde dødd. Eller, reist på ferie til en stooor gård med maaassevis av høner og sauer og kuer og … elefanter. Så da jeg endelig fikk meg til å gå til anskaffelse av et par Skullcandy-in-ear-øreplugger – jeg har det med å utsette selv det mest uproblematiske ærend – reoppdaget jeg hvor viktig det faktisk er for meg å høre på musikk. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var! Glemt hvordan det var å høre på musikk… Les videre…
Med ett fikk jeg denne følelsen av savn. Som et betydningsfullt brev i posten som har blitt glemt i årevis under en stor pakke og derfor leveres for sent. Det finnes ting jeg ikke har gjort på lenge. Nå er det skikkelig lenge siden jeg har vært på en ordentlig konsert. Jeg føler dette nå, men det er ikke før jeg er inne og surfer på musikkblogger og noen andre websider med populærkulturelle nyheter at dette virkelig går opp for meg.
- Det danske bandet Saybia spiller live på nett i kveld kl. 20:30, sier Gaffa.dk. – Åh, finfint, tenker jeg. Må skrives om. Må blogges. Men selvsagt – å, så overrasket vi ble – kommer Morgenutgaven meg i forkjøpet og jeg synker et sekund ned i min egen stigende konsertsavn og selvbevissthet mens jeg i mellomtiden har trykket og startet avspillingen av det tidligere konsertopptaket som er gjort med Thomas Dybdahl.
- Sikkert ikke helt Binki-style, men…, sier elektronikagutten Andreas Skoglund da han forteller meg om den nye plata. Han er helt gira på Justice for tiden og spør om jeg har hørt dem, sier at jeg må høre dem, sier at de er sykt bra, helt sinnsykt bra, sier at VG har trillet sekser på terningen og at musikken deres vokser, den vokser og den er helt sykt bra.
Nyeste kommentarer