Spotify. Jeg regner med at de fleste har begynt med det nå? Du kan ikke ta det med deg på mobilen eller iPoden (ennå). The Beatles don’t wanna ride this Spotify-bicycle, og du må regne med flere bomsøk etter ting du måtte finne på å søke etter. For eksempel Thom Hell, eller Fiery Furnaces’ album «Window City» som jeg savner her.

Men la oss innse det. I disse Nei, nei og atter nei til kopierings-tider (Jeg har ikke tatt stilling til saken) er det ganske fint å kunne søke etter noe fint og fredelig, for eksempel, Goldfrapp, og høre på et album uten å måtte feste øyelappen rundt hodet og titte seg tvilsomt over skulderen.
Eller du kan sitere John Lennon:

Music is everybody’s possession. It’s only publishers who think that people own it.
(John Lennon)

Favorittfunksjonen min er deling av spillelister. Ikke bare har sanger, album og artister egne URLer, du kan også klippe ut URLen til spillelistene du lager deg og dele dem med dine favorittmennesker. Smart? Det er også mulig å gjøre listene redigerbare for alle og enhver, men da må du helst kjenne de du deler den med, ellers kunne jo noen moroklumper komme til å sabotere velviljen fullstendig og legge til death metal eller gangster-rap.

Dette vil jeg ikke gjøre med Elefantzonen.com-spillelisten jeg deler med deg her nå. Men det er lov til å komme med forslag. Så kan du ha den i sidekolonnen din og tenke litt på meg hver gang du sjekker om jeg har lagt til noe nytt.

Don’t Think Twice, It’s All Right (Spotify-link)

19. april 2008 setter en trøtt Einar Stray vannglasset oppå keyboardet og begynner å spille. Han hadde nesten ikke fått blund på øyet natta før, som nemlig hadde blitt tilbragt på et tog fra Sandvika til Stavanger. «Please don’t shoot me mr officer man» … alt er stille og alt er rolig … fiolinisten Philippe og cellisten Ofelia stryker frem toner med hver sin bue og en tidløs stemning hviler som tåke over den underlig nok merkelig lite folksomme kaféen. Jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje Einar Stray er en sånn som ikke kan sove på fremkomstmidler i bevegelse … kanskje han kunne sovnet nå … det kunne han nok …

Einar Stray på MySpace

og PLUTSELIG sier det BANG og vannglasset med alle sine dråper faller ned på gulvet etter å ha snublet i tangentene og gjør Einar Stray ille berørt; men han trosser det. Hva kan han vel gjøre? – Einar Stray svelger det – ikke vannglasset, for det er allerede tomt – men musikken fortsetter og det er en fin opplevelse å sitte og høre på. Glassets uforberedte akrobatikk syntes faktisk å ha satt en riktig så eksentrisk prikk over den artistiske i-en! Men stakkars Einar Stray er bare skuffa etter konserten. «Jeg synes det var kult det med vannglasset, jeg,» sier jeg og mener det. Men Einar Stray er veldig trøtt og jeg sier han må drikke kaffe. Kaffe er løsningen på nesten alle problemer. Jeg vet ikke om jeg skal gå eller om jeg skal guide det østlandske bandet rundt i Stavanger. Jeg vet ikke om Einar Stray skal sove eller om han skal drikke kaffe. Jeg vet ikke om trioen vil se Stavanger eller om de helst vil se innsiden av øyelokkene sine.

«Kan vi ikke gå til den Mannen som elsket Yngve-skolen?» bryter fiolinisten ut, og det var bra, for da gjør vi det.

Kongsgård videregående skole ligger fantastisk plassert i hjertet av vakre Stavanger. Hadde de hatt medialinje på denne skolen, skal jeg love deg at jeg hadde gjort mye for å gå her. Men på Kongsgård har de bare allmenn-greier, så da kan det være det samme. På en annen side er porten som omkranser den magiske film-lokasjonen åpen for alle en fin aprilkveld, så plutselig er vi inne i skolegården og trasker langs de gamle trærne; Ofelia med sine stilige pianotangent-skolisser og Philippe med en treffende replikk på lur: «Tennis? Tennis?! I frelseren Jesu Kristi navn, tennis? Har du fått AIDS, ellår?», og jeg ler av timingen og den gode uttalen.

Er det dette man kan komme til å gå glipp av når man dropper facebook? Grunnen til at møtet i det hele tatt fant sted, var nemlig denne. En beskjed på Øyafestivalen-veggen fra meg, en ny venn, og et hyggelig møte med stilige, kreative musikanter fra den andre siden av landet. Om ikke annet er Stray & co både på Urørt og MySpace. Lista for kommende konserter er i konstant endring. Sjekk dem ut en gang de spiller et sted nær deg, og du har en vakker og delikat musikkopplevelse i vente.

Jeg har en kommentar angående norsk popmusikk å komme med. Noen av dere vil nok tenke «d’ooooh, gidd å skrive om dét … epic fail», men jeg må bare. Det er viktig.

«The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.» Albert Einstein

Da jeg skulle kjøpe min Macbook Pro, spurte de om jeg ville ha glossy skjerm. Jeg visste ikke helt. Glossy skjerm, hva vil det si? Jeg ble fortalt at glossy skjerm egentlig ikke var noe å anbefale, og at det ville komme mer refleksjoner på de mørke områdene. Den ville bli til et slags speil. Ute i sola ville det for eksempel være plent umulig å se noe som helst. Som om det ikke er vanskelig nok fra før.
Jeg tok rådet. Ikke noe glossy skjerm på meg. Et godt valg.

I går kom Kurt Nilsens andre album på bare få måneder. Denne gangen et countryalbum. Duetten med Willie Nelson skulle finnes på denne platen, og ettersom Kurt er hele klodens verdensidol og hele Norges Kurt, gledet vi oss bare av den grunn, og håpet at duetten for alvor ville sette ham på kartet. Ikke fordi Kurt Nilsen er en så fordømt dyktig låtskriver. For det er han ikke. Eller fordi de foregående platene har vært så bra. For det har de ikke. Alle sangene han lager er stort sett like. Men vi fortsetter å håpe. Iallfall jeg. Jeg begynner å lure på om jeg er den eneste. Og snart gidder ikke jeg heller. Les videre…

Hva skjer når du skriver 19 sider i moleskineboken din i strekk? Uten pause. Skrive, snu side, skrive mer, snu side, skrive mer, snu side, skrr…. ja, enda mer, snu side, og enda mer skriving, uavlatelig, gjennom smerter i håndleddet og setninger som starter men som ikke slutter noe sted, og du bare skriver dem og starter på nye for så, etter noen forsøk, komme frem til en forståelse, i det minste for deg selv. Eller jo, en allmenn forståelse også, det er ikke det, men hva er det egentlig som skjer når du skriver sånn, når du tenker ekstremt mye på noe, og plutselig bestemmer deg for å notere en liten snutt. En snutt som viser seg å bli et 19 notatboksiders hav av en ørliten novelle. Et førsteutkast iallfall. Et ukorrigert resymé av en episode du gjerne skulle opplevd igjen, og igjen, og igjen, men som du aldri vet om vil fortsette, og det er kanskje derfor du skriver om det, for dette nittensiders sammendraget, eller denne fullange sceneanvisningen, kan være det eneste sporet du noen sinne vil sitte igjen med. I tillegg til et vondt håndledd, såklart. Og en tom innboks. Og en liste over ting du må gjøre men ikke gidder eller makter å konsentrere deg om; det er ikke at du skulle ønske du klarte å konsentrere deg, for egentlig er forstyrrelsen så fin at den kunne vært der for alltid; og en fullmåne som lyser og er rund, men som ikke nødvendigvis er slik over alt … ikke alle steder … hvilke steder? -hvordan ser den ut hos deg?

Og nå over til litt musikk…

1. Beirut Nantes
2. Grizzly Bear Knife
3. The Moldy Peaches Anyone Else But You
4. The Cure Just Like Heaven
5. Charles Trenet C’est si bon
6. Yeasayer 2080
7. George Harrison Bangla Desh
8. Lykke Li Everybody But Me
9. Sufjan Stevens For The Widows In Paradise, For The Fatherless In Ypsilanti

Jeg har mye å blogge om, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Derfor gir jeg heller et livstegn ved å si at jeg er blitt forferdelig forkjøla, men jeg skulker ikke skolen, og for tiden hører jeg uforskammet mye på det nye albumet til The National Bank, som jeg har gått rundt og ventet på i lang tid, «Come on Over to the Other Side». Åpningssporet «Home» er særlig bra. Åpningsspor har det med å være det. Jeg lurer på om det er psykisk… Etter å ha hørt singelen «Family» hele 192 ganger i iTunes før albumet kom, er jeg logisk nok gått den litt lei. Det samme gjelder «Let Go». Hele albumet er likevel ganske så fantastisk, ta for eksempel «Cubicle Man» og «Taste of Me». For ikke å snakke om coverdesignet! Fortryllende.

Atsjo! fra redusert Binka.